Noen må ha salvet øynene våre mens vi sov, for
vi har tapt en hinne i natt, skyld
utslettes, villniss åpner seg
en stund er du blind, en stund er jeg seende og
jeg legger ut kledet med gavene, en hammer, treverk, et lite bestikk
du bygger i blinde, skjul etter skjul bankes sammen
en stund er du seende, en stund er jeg blind og
jeg nipper til deg, nærer deg munnfull for munnfull
du skjærer et stykke ut av oss, legger dekslet på og så
kan vi sove igjen, uforferdet
for noe vil se oss bak en synsrand, noe vil bende oss opp.
Jeg ter meg som en gudinne, blander meg inn i kosmiske affærer, det går ikke
upåaktet hen men jeg tar angrepene som kjærtegn, parerer med myrt, askerot, med
knyttneven og kneet og allmakten flyter som nektar, drypper fra fingertuppene.
Jeg bærer de vanligste attributtene, én dag epler, så mange jeg lyster, importert fra
Brasil, en annen dag et titanlett, sammenleggbart septer av ukjent opprinnelse, enkelt
å frakte
og for å ta de ytre karakteristika først så er jeg valnøttfarget, grønnøyd, lett drapert
befinner meg oftest nær tronen, nær et stellium av sluknende soler
jeg er halvt menneske, halvt lidende, i heftig flørt med halvgudene eller travelt opptatt
med havsaltet, med det gamle Kongo, med flikking av feltsko, eller ganske enkelt
beskjeftiget med å bli tilbedt - av elementene, av altet.
Jeg er i verdensriket nå, er midt imellom middelalderen og år tre tusen
det er en fin tid, jeg har en høy rang, er skinnkledd, rituell, smalskuldret
har kontroll over armadaen og lederstilen min er ulik generalenes; den er vinglete
avventende. Jeg tar ofte pauser, åpner og lukker et rødt lakkskrin nokså umotivert
fikler med nøklene, fikler med hovedplanen, gnir og gnir på et stykke lyst rav og lar
meg avlede av at Botticelli også førte seg med stil, at han malte lyset nøyaktig slik det
så ut da det kilte seg fast i et atrium i hjembyen hans eller viklet seg inn i Floras
blomstersmykkede hår - dette lyset som har foregrepet min tidsalder, som er aldeles
uforanderlig og jeg hører etter når det fortelles om de kjente sjøslagene, om Atlas,
om rå styrke, om den gang et barnebarns barn spiste opp en hel tallerken hirse.
Jeg vokter på instinktene, lysende flekker i det mørke kroppskosmos, men alt til sin tid,
nå gjør jeg omsider anrop, stå vakt om oss: Ratio, ratio og ratio! Det er så mange
hjelpere steinhoggerne, veverne og laseringeniørene, jeg samler dem om meg, deler
ut feltsenger. La oss sove under åpen himmel, la oss feire midtsommer sammen,
la oss være venner.