Arvestykke CCCXXXV
Experimentum Crucis I
Jeg forsøker å skrive verden frem, intet mindre enn verden.
Anstrengelsen favner nesten alt, men fugleordenen med sitt
galaktiske spenn unnslipper, og derfor herjer diktet grunnen
knuser rekkefølger og ordklasser og forsøker å stige
mens jeg rydder, vingeløs og jordbundet.
Men fuglene skjelner ikke mellom ord og kurrrhh og tall og seg selv,
de forener alt i et kek kek kek kek keeaah eller prrrt kabrik prrrt kabrik
i en benådet flukt fra babel eller fra hvilket som helst sted der mennesket har
mistet språket eller ord har rasert eller diktert, og
fuglene er mer distinkte enn noe jeg vet om,
med sine myndige opprop kutter de døgnet over i tre, fem, atten skinnende enheter:
Kekekekeke woikawoikawoika - kom til dette treet, til denne matematiske
skolen, oppbløtt av dugg og brukket av lys, der larvene lærer mer og
mer om sin metamorfose i en uberegnelig ligning; skal de bli lik sommerfuglen
eller skal de bli mat til sangfugler?
Reven gjester, kalkulerer, lusker
varsleren adderer, løfter alt til neste nivå og Corvus corax flyr inn en
ny formel for denne dagen med tre korp, korp, korp, og blåfugler multipliserer
kaykay kaykaykay kaykaykya helt til fakultetet er godkjent og
stabilisert rett vest for reiret, der oppspytt fra ugler treffer skogbunnen og deler seg
i verdige fragmenter av museskjelett og harehår.
Og lyset løser formelen så lett, så lett, for
lys = lys, og
dagene går over til å ha seks og tjue timer,
årene svirrer betatt rundt sine største måner.
Vakrere kan det ikke bli,
mer vitenskapelig kan det ikke bli.
Arvestykke CCCXXXVI
Klorofyllritual I
Ankomme tredje årtusenet, halvt avvæpnet og halvt armert
fordi grønt tørster etter mitt utvannede millenniumblod, eller
grønt unnviker meg og skal overleve meg, eller er vi av samme kraft?
Skal jeg kanskje stå her nord i Europa, sammen med det alltid tilbakevendende
klorofyllet, og langsomt og på ny måtte oversette alt til en grovhugd poesi
mens lys, vann og mestersonetter faller og splintres og spres over byer og veier
og må letes opp og føres tilbake i omløp med trærne og fuglene her omkring,
men også med alt det andre jeg fortsatt vil komme til å begjære; tempererte
regioner og ørsmå kvarker som hersker i det skjulte over liv og død,
men mest av alt de trettiseks gode menneskene som til enhver tid holder
verden oppe.