Stadig å ha døgnets egenvekt hengende rundt halsen som en tung, fin stein er en
velsignelse for meg – jeg, som ellers ville ha lettet.
Natten er best, da løsner stjernestingene slik at det flygende teppet kan lande.
Dypblått er det å ligge og drømme på etter dagens strev – og fortjent, for
dagskalpellen skjærer ut alskens krimskrams, snitter drømmene bort; de stuves inn i
kabinettet der det fra før er fullt av blekansikter, skalldyr, kataloger, tirader og
løsrevne ord som: høk over høk, ild over ild.
Om morgenen når ordensmakten fører meg bort, protesterer jeg ikke akkurat, men
fatter meg heller ikke i korthet, for hele dagen går med på å skaffe føde, holde fast
ved mine følgesvenner, stoppe tumulter, rydde i kabinettet.
i deg ruver fjellet
kastes urskyggen,
men den lille flagrende hjertesisiken
og du selv er unge og stigende
dalen under deg er full av lys
av Schubert-sang og gylne avlinger
og du er midt i gullstøvdagen
midt i den feirede årstiden, i det beste århundret
og du løftes så lett i den varme vinden
stiger høyt med den lille hjertesisiken
og glemmer at du har en kropp
glemmer at fjellet har en ravn
vi er unnfanget flere ganger
vi har levd lenge, cellene har gjennomgått eksplosjoner
har formert seg nattsvart, har lekket lys, fosfor
det braker som i tordenvær, alt kommer til opphør, døden venter på ny og på ny og tar
form av fisk eller fangstmann eller vann og vi velter dybdemåleren i oppstandelsen,
men det får ingen følger for oss, alt fortoner seg bare klarere: vårt mørkerøde indre,
den påståtte atmosfæren, ukjente språk som lodder sine ord mot sandbunner, mot våre
fint siselerte hjerner