Paradis på jord.
Torild Wardenær nekter å sette paradiset på formel.

 TORILD WARDENÆR I INTERVJU MED BENDIK WOLD, MORGENBLADET 20.02.2004

"Poeten er speilene som fanger opp fremtidens veldige skygger på nåtiden," skrev den romantiske dikteren Percy Bysshe Shelley i sin "forsvarstale for poesien". Og kollegaen Charles Baudelaire fulgte opp, noen generasjoner senere: "Å kalle seg romantiker og samtidig ha blikket systematisk rettet mot fortiden, det er å motsi seg selv." Det handler om å være vendt mot fremtiden, mot det som skal komme - og mot det av fremtiden som lar seg gripe her og nå. For 1800-tallets romantikere var denne dikterholdningen fundamental; noe mindre viktig synes den ikke å være for Torild Wardenær. Hvordan skal vi ellers forstå en boktittel som Paradiseffekten?

- Tittelen konnoterer til to sfærer som er viktige for meg, og som trolig oppsummerer bokens tematikk. På den ene side det metafysiske, utopiske; på den annen side det realvitenskapelige, kausale, forklarer Wardenær.

- Jeg forsøker vel å utfordre det bastante skillet mellom disse sfærene. Jo visst er paradiset noe uoppnåelig, men det paradisiske kan like fullt være en reell erfaring. De fleste mennesker bærer på en eller annen slags paradiserfaring - en opplevelse av "paradis på jord", om du vil. Det kan være snakk om erotisk nytelse, om spirituell eller religiøs sensasjon, eller rett og slett et glimt av noe uutsigelig vakkert. Det er dette jeg mener med "paradiseffekt".

Trolldomstråd. Romantikkens naturdyrkelse kan forstås som en protest mot gryende industrialisme og rasjonalisering. Så også med Wardenærs poesi; vitenskapens innskrenkede verdensbilde blir stadig satt opp mot slike erkjennelser som bare naturen og "livet selv" kan tilby. Likevel vegrer hun seg ikke for å trekke inn vitenskapelige termer i diktene sine - her finnes referanser til både matematikk, biologi, botanikk og kaosteori.

- Jeg synes det er fascinerende å la metafysikken nærme seg det kjølige, vitenskapelige språket, og vice versa. Det skaper en interessant spenning i diktene. Samtidig oppleves denne bevegelsen som uhyre risikabel: Innenfor naturvitenskapene er jeg naturligvis en amatør, en dilettant. Det som tillater meg å raljere med begreper som ikke er mine, er at jeg har konstruert et diktunivers hvor jeg selv er allmektig. Slutter jeg å være i kontakt med min dikteriske omnipotens, er det et faresignal.

- Karin Moe har skrevet at forfatterskapet ditt protesterer mot det faktum at "naturvitskapane igjen er i ferd med å bli ideologi". Er du enig?

- Det er ingen dårlig observasjon. Det naturvitenskapelige språket er i ferd med å få fullstendig grep om virkelighetsforståelsen vår. I den grad vi i dag kan snakke om et "maktspråk", er dette et naturvitenskapelig språk.

- "Maktspråket beveger seg stivbeint langs en logikk som vi alle er opplært til å tro på og godkjenne", skrev du i en liten poetikk i Lyrikkmagasinet for noen år tilbake.

- Til forskjell er kunstverkets språk ikke-lineært. Det sier egentlig seg selv: Et språk som et konstruert, som er laget, må nødvendigvis avvike fra det språket som flyter uanstrengt. Derfor synes jeg termen "motspråk" er helt greitt, selv om jeg ikke slutter meg til alle sider ved den adornoske autonomiestetikken. Filosofen Gilles Deleuze snakker om et fremmed språk i språket, "a witch's line that escapes the dominant system". Dette synes jeg er en fin tanke - det poetiske språket som en "trolldomstråd" som leder deg frem til glenner og lysninger i skogen. Det er enhver forfatters plikt å skape et slikt språk.

- Ditt eget diktspråk er preget av kroppslighet, av en sansende kropp. Igjen en forbindelse til den romantiske diktningen?

- Ja, for så vidt. Jeg innser at det finnes en del slike paralleller. I alle diktene mine finner du dessuten et synlig "jeg" - eventuelt et "vi" - som oppdager verden med et barnlig, nærmest ubesudlet blikk. Enkelte lesere har antydet at denne jeg-sentreringen, kombinert med den sansende kroppen, hører 1980-tallet til. Jeg er ikke enig: Vi kan ikke slutte å skrive om kroppen. Vel er vi ånd, men denne ånden er bestandig materialisert i en kropp. Kroppen er en så alvorlig størrelse i våre liv at jeg heller vil spørre: Hvordan kan man unngå å skrive med utgangspunkt i sin egen kropp?

Dødsbevisshet. Her til lands er det få poeter som følger Torild Wardenærs tråder inn i det naturvitenskapelige feltet. Et par unntak finnes dog; for eksempel har hennes kollega Bjørn Aamodt ettertrykkelig bevist at han også er opplest på realfag. Aamodts forrige diktsamling - Atom (2002) - var bygget opp omkring det periodiske system, og rommet følgende strofe (titulert "Natrium"):

I varmetapets bakevje, skum

Her vises også et annet fellestrekk de to poetene imellom: Begge er opptatt av tid, av møtet mellom fortid og fremtid - og dermed også døden.

- Ja, det finnes en del dikt her om tiden som gåte, om tiden som en konstant trussel mot vår eksistens. Når jeg skriver om "lekkasjer", om noe som "lekker et sted langs grensene", er det tidens gåte jeg forsøker å nærme meg.

- I et annet dikt beskriver du hvordan dikter-jeg'et, "overfalt av tvil og uro", går ut i hagen og tar til å kutte ned en rosebusk. Men denne handlingen demper ikke akkurat dødsbevisstheten ...

- Nei, dikter-jeg'et begynner snarere å reflektere over sommerfuglene som har hjemsøkt roseblomstene, alle spettmeisene som har landet her, "... at lyden av vind, fallende snø og fuglenes tjsik har pågått samtidig med at krigene langt borte har larmet uopphørlig ...". Også rosebusken har hatt sin tid, sin veksttid, og denne tiden har en ende.

- Det er neppe tilfeldig at ordet "endetid" går igjen i flere av diktene?

- Ett sted lanserer jeg begrepet "begynnelsesløs tid", som en slags syntese av nåtid og fortid. Å leve i en begynnelsesløs tid er ønskverdig, ettersom det innebærer å frigjøre seg fra vitenskapens forestilling om lineær utvikling. Vår arroganse forleder oss ofte til å tenke på tid som noe vi legger bak oss - for godt. Slik er det selvfølgelig ikke, sier Wardenær.

Å finne en motlyd. I denne forbindelse må et annet av diktene i Paradiseffekten trekker frem: I "Kubber daggerter huggerter" kontrasteres en rekke gamle og nye drapsvåpen - krumsabler, DDT, sjøminer - mot en salig blanding av kroppsdeler, og først og fremst slike som forbindes med noe ømt eller sårbart: Blindtarmen, halsarterien, jomfruhinnen, visdomstennene. Effekten er rystende, og den forsterkes av at våpen-ordene er satt i strenge kapiteler.

- Diktet er ment som et slags resymé av krigshistorien. Jeg er bevisst overfladisk:

Ved å trekke frem bare ett av ordene i diktet - for eksempel "jomfruhinne" - kan man illustrere utallige fortellinger om overgrep og vold.

- Dessuten minner diktet om at når alle disse våpnene først er kommet inn i verden, forsvinner de heller ikke uten videre?

- De er tilsynelatende ufarliggjort, siden de tilhører "fortiden". Som jeg skriver i et annet dikt: "Disse gammeldagse våpen!/ Vi ler overbærende av dem/ ha, slynger og katapulter og ildkuler." Men nettopp fordi vi ler av dem, er de fortsatt farlige. De rammer blindflekkene våre. Eller: De treffer oss i vår egen arroganse. Til og med tiden mener vi å ha herredømme over.

- Det etterfølgende diktet inneholder en aksjonistisk spore: "Finn en motlyd", heter det, og "still motlyden inn mot presidentens tale, mot bombene og den verdensomspennende høyfrekvente summingen fra strategenes hjerner". Her nærmer du deg plutselig den politiske diktningen?

- Gjør jeg det? Jeg vet ikke. Det er underlig om diktet blir politisk først i det øyeblikk det tar opp i seg politisk terminologi. Selv tenker jeg på "motlyden" som en mulig mobilisering av noe dypt emosjonelt i enkeltindividet. Det handler mer om et kjærlighetsarbeid enn om realpolitikk, sier Torild Wardenær.

Og vi lar Paradiseffekten tilføye:

Men hummingen min og nougat-blikket ditt kunne, uavhengig av verdenshistorien, uavhengig av intimhistorien, ha ført oss så langt.


                                  *****

© Torild Wardenær 2013