VINDUET,NO. 3, 2014.
AV AINA VILLANGER.
Livet er kort, kunsten lang, det rette øyeblikk flyktig, eksperimentet usikkert, bedømmingen vanskelig. Men ikke bare må legen selv gjøre det som er nødvendig, også den syke, de tilstedeværende og omstendighetene ellers må gjøre sitt.
(Hippokrates, Om legekunsten)
Som ungdom var jeg dypt fascinert av det periodiske system, særlig dets vakre skjematiske mønster. Skjønnheten jeg fant i linjene, rutene og den grafiske helheten, hang utvilsomt sammen med dets innhold, at det var mulig å få oversikt over verdens grunnleggende bestanddeler på én enkelt plansje. Kanskje var det også ideen om at det var mulig å gjøre det konkrete, alt vi kan se og ta på, om til noe mer, utover det å representere virkeligheten, som hadde verdi i seg selv – som kilte i meg: en gryende interesse for at det faktiske kunne gjøres om til et billedlig, grafisk eller språklig system, en forvandling som innebar muligheten for noe nytt og annet, som tilførte tingene en ekstra dimensjon, noe som ligna kunst. Kanskje var det en blanding av disse tingene som gjorde at jeg følte at Torild Wardenærs diktning, med dets vitenskapelige og samtidig høylyriske formspråk, snakka til meg, eller snarere varsla meg, nettopp nå, i denne klimaforhandlingstida. Etter endt lesning av Wardenærs seneste utgivelse, Passord: Kairos, kjente jeg nemlig et akutt behov for å gjøre som Wardenær: prøve å få nået til å vare, langt inn i fremtida. Men hva betyr det å få nået til å vare? Og hvorfor skal vi det?
Arvestykkene
Torild Wardenær har gitt ut ni diktsamlinger, mottatt flere priser, og i år, som en markering av et 20 år langt bemerkelsesverdig og stringent forfatterskap, mottok hun Doblougprisen. Passord: Kairos utkom i 2013, og som en videreføring fra de to foregående samlingene er hvert dikt systematisert under en overkategori kalt arvestykke, nummerert med romertall, ikke ulikt slik man i naturvitenskapen systematiserer arter og deres underarter. I Passord: Kairos finner vi karakteristisk wardenærske titulerte prosadikt, hvor ”verdensarvestoff” fra områder som biologi, astronomi, genetikk, antikken, zen-buddhisme, aztekisk mytologi og andre religiøse skrifter settes sammen med observasjoner gjort i amerikanske fuglereservat. Som om Wardenærs arbeidsmetode, i tillegg til arkivarbeidet, er å faktisk gå ut i felten, ta med seg kikkert og solhatt, observere og notere. Men så føler og sanser hun i tillegg, og slike observasjoner skal også føres inn i skjemaet:
Jeg drifter ut og inn av et ukjent antall øyeblikk, våker og døser
teller, regner, veier, anslår, måler, beregner, vurderer, betrakter, tenker, tror,
mener, nøler, resonnerer, deduserer, induserer, finner, oppdager, husker,
abstraherer, utvikler, generaliserer, utskiller, gjetter, velger, skjelner, skaper
bestemmer […]
Her uttrykkes en erfaring og en bevissthet som er knytta både til det sanselige (”betrakter”, ”døser”), det følelsemessige (”nøler”, ”gjetter”) og det kognitive (”teller”, ”resonnerer”). Slik innlemmes individet på to plan – som en del av et skaperverk (en som ”drifter inn og ut”), og som skrivende, som ansvarlig skaper av det (en som ”bestemmer”). I Passord: Kairos møter vi et dikterjeg som forholder seg kanskje først og fremst til kroppens dødelighet, men også til dens levedyktighet: Med dødsbevissthet som utgangspunkt intensiveres og opphøyes livet. Hos Wardenær er menneskelivet alltid kobla til noe større, til naturen og eksistensen som helhet. Slik kan denne omfattende kosmologien også betegnes som en økologi: en poetisk lære om menneskets forhold til naturmiljøet, med bærekraftig tenkning og utvikling i fokus. For ved siden av å utvise omsorg og bekymring er Wardenærs fremtidsbevisste prosadiktning en stor hyllest til eksistensen som helhet – eksistensen som voksende, skapende kraft.
Passord: Kairos
I Wardenærs forfatterskap er en gjennomgående tematikk – som er knytta både til dødsbevissthet og bærekraftig tenkning – tid. Wardenærs tidsbevissthet får meg til å tenke på noe den arabiske dikteren Adonis har sagt (i et intervju i Morgenbladet 23.05.2014): ”Det finnes en form for minne som lengter etter fortiden, og en form som ser fremover og forsøker å vekke nåtiden.” Den formen for hukommelse, eller tidsbevissthet, som Adonis dyrker (i sin diktning), innebærer ”å skrive for å påvirke fremtiden ikke for å bringe fortiden tilbake som nostalgi”. Jeg vil også føye Wardenærs diktning inn i denne kategorien, der fortid utgjør et arkiv hvor kunnskap og ideer kan hentes fra, og sammen med ferske feltobservasjoner gi inspirasjon til hvordan man kan ”vekke nåtida for å påvirke fremtida”. Men hos Wardenær skal nået, øyeblikket, ikke bare vekkes, men utvides, slik at det varer. Hvordan kan vi få et øyeblikk til å vare? Er ikke det et paradoks? Dilemmaet, ønsket om å utvide tida og samtidig forstå umuligheten i det, blir særlig tydelig gjennom et begrep som på en måte omfavner hele forfatterskapet: kairos, det rette øyeblikk. Det greske begrepet, eller passordet, fører oss inn til kjernen i den siste utgivelsens budskap: Det er nå som er det rette øyeblikk. For hva? Hvorfor skal øyeblikket utvides? Hva er det vi får tilgang til via dette passordet?
I kroppsmassen drifter gitter- og grenseceller fritt, de fyrer av
sted etter sted, vil lekke ut til evigheten, bort fra livsverket, men
jeg oppretter et nytt passord, kort og ubrytelig, beskyttet
fra begynnelse til slutt av uendelighetstegnene:
∞ Kairos ∞
Titteldiktet er også det første diktet i boka. Det er kroppen som er utgangspunkt, og dermed individets begrensede livstid. Tidsbevisstheten er uløselig knytta til en dødsbevissthet: ”Kroppsmassen”, cellene, vil etter hvert gå over i andre former og ”lekke ut til evigheten”. Som en beskyttelse mot fatalismen, som et forsøk på å stoppe denne ustoppelige fremdriften, opprettes et nytt passord, et tvetydig og paradoksalt symbol som også utgjør en leveregel på den ene sida og en potensiell tankeutvider på den andre: ∞ kairos ∞. Evighet–nå–evighet. Begrepet kairos, øyeblikket, er plassert mellom to like symboler, tegnet for uendelighet, og danner slik et slående bilde på øyeblikkets paradoks: Øyeblikket er bundet til en uendelighet bakover og til en uendelighet fremover, øyeblikket er akkurat nå og hele tida, varig. Dette mysteriet utgjør en stor lekeplass hvor Wardenærs ville fantasi får utfoldelse, hvor språkets grenser kan utforskes og bevisstheten dermed utvides.
Symbolet får meg også til assosiere til det mer kjente fortid–nåtid–fremtid. Den lineære tidsoppfattelsen er, særlig her i Vesten, en naturlig del av bevisstheten. Vi vet at vi skal dø, og med de seineste tiårenes internasjonale forskning i mente vet vi også godt om muligheten for at naturen kan dø som følge av menneskeskapte miljøforandringer. Men tidspresset vi føler kommer kanskje ikke bare av disse fatale faktaene. Også samfunnets opptatthet av ungdom og helse, godt hjulpet av markedsmantraer som ”kjøp NÅ!” eller ”gå ikke glipp av denne enestående muligheten”, gjør at handlingene våre, til tross for at de foregår i øyeblikket, som oftest utføres med kortsiktige perspektiver, retta mot en nær fremtid. Hvordan skal vi rekke alt vi skal rekke, før det er for seint? Wardenær skriver: ”De eksakte vitenskapenes renhet og tankens løsgjengeri proppes inn i et allerede overfylt april, som må utvides fra tretti til førtifem dager.” April er overfylt, og for å få plass til ”de eksakte vitenskapenes renhet og tankens løsgjengeri”, til både forskning og drømmer, må måneden helst forlenges. Men hva er det vi egentlig skal rekke? Å leve? Å redde jorda? For å håndtere disse store spørsmålene trengs det ikke bare utvidelse av tid, det trengs også utvidelse av tenkning: Det er behov for en tenkning som kan hjelpe oss til å forstå hva som er viktigst å rekke. Og derfor er det behov for et språk som rommer både det spirituelle, det følsomme, dyrelydene og det rasjonelle – ”det løse” og ”det eksakte”. Og hvem kan hjelpe med dette? Hvor henter Wardenær kunnskap og råd fra?
Fuglestasjon III. Santo Domingo, Costa Rica
Fugler har vært til stede i Wardenærs dikt helt siden den første utgivelsen, og i Passord: Kairos opptrer de som eksplisitte varslere. Flere dikt har tittelen ”Fuglestasjon” med stedsbetegnelse for et bestemt fuglereservat. Hvordan ser tilstanden ut for fuglene i dag? I en omfattende undersøkelse fra 2009 konkluderer flere europeiske universiteter med at fuglefaunaen i Europa gjennomgår til dels store endringer som følge av økt temperatur. Men også et vakttårn på en fuglestasjon i Costa Rica gir oversikt over miljøforholdene. I tillegg utgjør det en perfekt taleposisjon for en poet og nå feltornitolog, for herfra kan verdenstilstanden utforskes: Hva er det feltarbeideren ser? Og hva slags livsanskuelser og tidsperspektiv fører det til?
I det lange årtusenet som ligger foran oss vil ufattelige ting komme til å skje.
Ikke mange av oss vil være i live da, så det er nå vi må virke og tro, for
den eldgamle tvilen er slitt og ubrukelig og ikke minst fuglene varsler […]
Har fugler bevissthet? Selv om observasjonene som gjøres i fuglereservatet, er dystre og kanskje lammende, mobiliseres det en kraft til å ”virke og tro”, imperativet lyder: Lytt til fuglene! Og Wardenær lar ofte fuglene selv komme til orde – helt i begynnelsen av diktet står det: ”KRRRRRT CHET CHET KEKEKEKEKEKEK, CHIP CHIP CHIP” og ”CRI CRI SI CRI SIS CRI SIS SSS”. Omskrivninga av fuglenes sang retter oppmerksomheten mot poesi som lyd. Som i et annet dikt, hvor dikterjeget hører mayday mayday mayday ”sprake i eteren”, er dette en klar varsling: Det er ikke lenger noe å tvile på – det er krise, det NÅ det gjelder! Kairos! Det er nå som er det rette tidspunktet å handle, å planlegge i samsvar med et langt tidsperspektiv; vi må forberede oss til ”det lange årtusenet foran oss”. Men hva er det fuglene varsler om? Fra denne høyden, vakttårnet – i likhet med en allmektig med kontroll over livet nede på jorda og innsikt i dyrenes språk – kan poeten fortolke fuglenes budskap og gjøre fuglesangen om til menneskelig språk:
[…] Fra et forråd under strupen samles all viten
om skaperen og opprettholderen Nanahuatl, som ikke nølte, men sprang inn i en azteker-ild for at nået og denne vår femte tidsalder ikke skulle gå under, og han
brant, men ble til solen på firmamentet […]
Fuglenes kunnskap formidles gjennom sang. Og en ”uanselig, fargeløs sanger”, dog den ”fremste troende”, synger om aztekernes solgud Nanahuatl: den mest ydmyke av gudene, han som ofra seg selv og hoppa i flammene for å kunne skinne på jorda for evig tid. Nanahuatls offer satte sola i bevegelse – tida begynner og livet opprettholdes. Via fuglene på fuglestasjonen formidles kun drypp av denne skapelsesmyten, noe som åpner opp for mange tolkningsmuligheter. Hvis Nanahuatl forstås som et bilde på mennesket i dag, utgjør diktet et opprop om at menneskeheten må ofre noe, for eksempel det høye forbruket som foregår i noen deler av verden, for at livet på jorda skal opprettholdes. Men kanskje mer interessant synes jeg det er å fokusere på myten som en parallell til poeten som skaper – en forvalter som ser sammenhenger mellom dyrenes adferd og mytiske fortellinger, og som kan forvandle dyresang til menneskespråk; som kan varsle samtida på vegne av naturen og på vegne av menneskene før oss, som videreførte sin kunnskap gjennom nettopp sang; som opprettholder sitt virke som fortolker og formidler; som fortsetter arbeidet med diktninga og videreutvikler sitt fremtidssyn på bakgrunn av fortida. Optimisme, tro og ”en gul flekk av hybris” er derfor nødvendig i et arbeid som ikke skal avsluttes:
Jeg bøyer meg for solen og fuglene og de kjente planetene, og hver gang jeg skal tilbake til det hjemlige lutheranske gråværet, bærer jeg med meg en gul flekk
av hybris, for nå i desember er Venus så lys og lovende på himmelen, blodet tynnere, kroppen veltet halv over, men stolt og stridig, på Nanahuatlsk ferd,
på tropisk frekvens for alltid.
Med nye funn og nyervervet kunnskap, stilt inn på ”tropisk frekvens for alltid”, vender poeten tilbake til hjemlandet. Lærdommen fra fuglene, naturen, men også fra andre kulturer med andre myter og forståelser, vil være med videre i arbeidet med å skrive, videre i livet – ”oppdraget”, som Wardenær kaller det.
Fuglestasjon V. Lake Merritt, Oakland
Wardenær veksler mellom det ydmyke og det visjonære, mellom dommedagsprofetien og naturromantikken. Kanskje i frykt for å bli fanga og forblinda i en av disse ytterliggående verdensanskuelsene, kanskje fordi det er nettopp i spenninga mellom dem den wardenærske krafta oppstår. Bevegelsen fra dystopi til utopi, fra avmakt til henrykkelse, det å ha øyne i alle retninger samtidig – fremover, bakover, oppover og nedover – og å ha hodet høyt mot himmels og beina godt planta i bakken – gir uendelig med muligheter for å skape neologismer, komplekse ordbilder og lange, vanvittige setninger som er enormt fristende å sitere. Wardenær våger å være både naiv og pompøs, og veier det høylyriske og patosfylte opp med et formspråk som etterligner det tørre vitenskapelige. Men det som særlig gjør dette til tider dødsalvorlige dikterjeget så sympatisk, er humoren og selvironien som alltid er til stede, midt i alvoret:
Jeg går mumlende omkring, frykter at jeg ikke er
visjonær lenger, men at jeg likevel skal erfare mer om anfall, riss,
verk, rier, puss, hormoner, penetreringer, paralyse, djevelske sprang
ja, alt om hverdagslivet her ved brakkvannet […]
Dikterjeget oppholder seg i omskiftelige omgivelser. Her på en annen fuglestasjon ved et brakkvann, et blandingsvann, kanskje som et bilde på et omskiftelig indre som påvirkes av omgivelsene – et slags ”blandingsjeg”; for innebærer ikke det å være visjonær like mye å håpe på noe godt som å frykte noe ille? Med lett ironi frykter jeget på den ene sida at hun ikke lenger er visjonær, men uttrykker samtidig en forutanelse, eller rettere en angst, for det som kan komme, for å ”erfare mer” av noe som er erfart tidligere, og som helst ikke burde skje igjen. Dikterjeget snakker til seg selv, går ”mumlende” og selvhøytidelig omkring i en fraværende og undrende tilstand, ja som en klassisk poet, og er samtidig sterkt knytta til det kroppslige, til hverdagslige lidelser som verk, puss og hormoner, noe som gir et komisk preg. Samtidig, gjennom ord som ”penetrering”, ”paralyse”, ”anfall”, er det noe truende. Den ”lille” bekymringen over tapet av visjonære evner undergraves av noe langt mer alvorlig: frykten for kroppslig overgrep eller alvorlig sykdom. På den måten antydes en patologi hvor det psykosomatiske har stor betydning for identitet og personlighet; hvor fremtidsorientering bestemmes av erfaringer og hukommelse; hvor holdninger og verdensanskuelser er sterkt forankra i individet som kropp og sinn.
Materia Medica I
I diktet ”Materia Medica I” bringes gamle medisintradisjoner frem. Materia medica er det latinske uttrykket for den greske farmakologen og botanikeren Pedanios Dioskurides’ berømte lære om legemidler. For å ”herde seg”, og som en kommentar til vår tids hysteri rundt sunn mat og sykdom, og ikke minst til hvordan legemiddelindustrien og selvhjelpsbøker i stor grad styrer våre kunnskaper om pleie og medisinering, listes ingredienser til en spesifikk helsedrikk opp, henta fra en egen legemiddelbok:
På visse kvelder er gode råd dyre, dommedagsprofetier og antibiotika
falbys meg, men jeg takker nei, bruker dette verkbrudne stedet for alt det er
verdt, herder meg, slår opp i min egen Materia Medica, noterer:
Rør en knivsodd magnesiumpulver ut i vann
vend et stykke protein i kaldpresset olje
slyng inn Forkynneren kapittel tolv, vers sju […]
Hva er det med disse bestemte bestanddelene? Det første som oppgis, er magnesiumpulver, et kosttilskudd, som skal blandes ut i en annen vel så viktig ingrediens, vann. Vannets betydning for liv og helse er vel ikke nødvendig å påpeke, men det er kanskje ikke like kjent at magnesium er det fjerde mest alminnelige stoffet i kroppen, fordelt på bein, muskler og annet kjøttvev, og en nødvendighet for at stoffskiftet, hjertet og musklene skal fungere normalt. Den andre ingrediensen er ”et stykke protein i kaldpresset olje”. Proteiner kalles som kjent kroppens byggesteiner og er en grunnleggende bestanddel for alt liv. Og ”kaldpresset olje”, i motsetning til varmpresset, er olje som har beholdt mesteparten av sin opprinnelige kvalitet og sine næringsstoffer i utvinningsfasen. Den siste ingrediensen er et bibelsitat (som også er plassert øverst i diktet som en undertittel): ”… før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den.” Dette siste, som rettes – må vi tro – mot det sjelelige helbredet, bringer tidsaspektet opp igjen. Dermed får medisindrikken, i likhet med fuglesangen, en klang av varsling og memento mori, som om den skrivende, nå også sin egen lege, trenger behandling med det samme:
Jeg blander og inntar straks for umiddelbar virkning, lover at
overfor de resterende dagene skal det være ubetinget aktelse
de skal innlemmes i verdensliturgien og i karsporeplantenes formering.
Overfor mosene skal det heller ikke være annet enn tilbedelse
fjørmosen, etasjemosen, storbjørnemosen og krusfagermosen
vil bre leiet sitt ut for meg, og derfra skal jeg vokte på storfuglen
sjeldnere, skyere er den blitt mellom kveldene og det telepatiske barskogsbeltet.
Som ”legekunstens far” Hippokrates sier: ”Livet er kort, kunsten lang, det rette øyeblikk flyktig, eksperimentet usikkert, bedømmingen vanskelig.” Derfor må den syke selv gjøre ”det som er nødvendig” – finne en riktig medisin. Og i diktet presenterer Wardenær en oppskrift for kropp og sjel, som en menneskets periodiske system-plansje: en forebyggende ”medisin” som inneholder noen av kroppens nødvendigste stoffer og byggesteiner, og en påminnelse om at denne kroppen lever nå. På den måten utgjør diktet også en oppfordring til å ta vare på livet som helhet; til kroppslig og mental helse; til å ha omsorg for seg selv, men også for mose og den sjeldne, kanskje utryddingstruede storfuglen. Vi skal ta vare på oss selv fordi vi skal ha kraft ikke bare til å ta vare på, men til å vokte over, ja tilbe jorda. Nå – før støvet har vendt tilbake til den.
Fra poesiteorien III
Hva den skrivende egentlig lider av, kan vi bare gjette oss til. Men Wardenærs evne og kapasitet til å håndtere alle disse komplekse størrelsene på en gang vitner om en energikrevende tilstedeværelse i verden, noe som også fører til et behov for ro og opplading. Kanskje er det nettopp i diktninga hun oppnår en oppbyggelig kontinuitet mellom hvile og arbeid, mellom fravær og nærvær av bevissthet: ”bare det uanselige øyeblikket har akutt gyldighet, så jeg begynner å tilbe det, på innpust og utpust, inntil jeg igjen kan slippes fri.” ”Å slippes fri” kan forstås som fri fra et jeg, eller at jeget slippes fri, som i fravær av bevissthet. Og når man begynner å ”tilbe” øyeblikket, kan det kanskje oppstå en slags frihetstilstand som ligner en spirituell sammensmeltning med omgivelsene – som det å ”velte seg rundt i språket” eller ”rulle seg i en eng”:
Jeg jakter på Kairos, det rette øyeblikket
har en dristig plan om å velte meg rundt i språkets digre imperium
ruller meg i en eng i stedet for, og ugresspollen virvler opp
truede dyr og planter, som vierspurv og vorteblad holder meg i rasende
kampmodus
arginin, valin og tionin egger med sine fantasy-navn, bygger meg
opp, jeg spiser litt havre også for motstandskraft og forfedrenes minne, og
himmelen er høy, ingen lyd høres, bortsett fra brølingen fra klorofyllet, og ikke
uventet skremmes tiden bort.
Jakta på kairos ender med en god fangst, skal vi tro poeten – tida er ”skremt bort”. Kanskje denne pausen, et lite fravær av bevissthet, er det som skal til for å kunne fortsette å kjempe, for den truede naturen og for oss selv. Og hvordan fortsetter en poet å kjempe? Symbolet ∞ kairos ∞ utgjør ikke bare passordet for boka, det danner også et bilde på poetens pågående virke i verden: å skrive tida ut. Ikke å skrive ut tida eller å skremme den bort som i å fornekte den, men å skrive sammen med den, skrive hele tida, som en forsoning. Har gjort, gjør og fortsetter. Putte fortid og fremtid inn i nået, og utvide øyeblikket ved å fortsette arbeidet, ved å la et dikterunivers fortsette å vokse og virke. Som om det å skrive utgjør en slags samhandling med tida – ja, en kontinuerlig samtid.
Hodene til Kerberos vil rulle
Kroppen er hvit og rød og lokal her i denne svære regionen i utkanten av himmelens våtmarker, og vinden spytter mens jeg lager en lyd, mindre sopranlignende enn før, mer bydende og så dyp at to av dødens hunder,
den trehodede Kerberos og den blodige Garm, trekker seg tilbake, og
jeg skriver raskt ned tre nye punkter for overlevelse […]
Kerberos er i henhold til gresk og romersk mytologi en hund med flere hoder, vanligvis tre, som i likhet med norrøne Garm er en ”helveteshund”, og vokter porten til underverdenen for å forhindre de som har kryssa elven Styx, fra å rømme. Kerberos’ tre hoder representerer fortid, nåtid og fremtid, eller fødsel, ungdom og alderdom. På den måten blir Kerberos en slags mytologisk versjon av ∞ kairos ∞. Og når Kerberos og Garm ”trekker seg tilbake” på grunn av lyden dikterjeget lager, dannes et bilde av hvordan tid kan ”skremmes bort”, eller rettere hvordan bevisstheten om tid kan skremmes bort ved hjelp av sang og rytme. Men hva innebærer det å ”skremme” vår bevissthet om tid?
Et av Wardenærs ”nye punkter for overlevelse” lyder slik: ”Fra nå av vil all tid omgjøres fra Chronos tid til ren Kairos tid.” Hva betyr denne besvergelsen ? Betyr det at det fins andre måter å forholde seg til tid på enn den fatalistiske vestlige kronologien begynnelse, midte og slutt? Betyr det at en annen forståelse av tid kan, om ikke fjerne, så i hvert fall dempe sorg, bekymring og dødsbevissthet? Kanskje det betyr at sang, mantraer og poesi kan løsne på tillærte oppfattelser og fastlåste tankemønstre, ikke bare for å frigjøre oss fra skam og dårlig samvittighet, men for å få oss inn på nye spor og danne grunnlag for ny tenkning, ny kraft:
Det betyr: Et menneske skal livet ut være der for deg
sansenes trillioner repetisjoner av sødme og smerte skal vedvare
langsomhetens farger, indigo og grønt, skal ledsage det blodige røde, og bare
navnene for livskraft vil komme til å gjelde fra nå: pneuma, ruach, chi, reiki,
prana, manitou og mulungu.
Jeg begynner å føle meg mektig og sier høyt:
”Nå tenker jeg hodene til Kerberos vil rulle!”
Diktet ender i en tilsynelatende triumf som understreker språkets potensial til å påvirke og forandre: Når orda for livskraft ramses opp, er det som om jeget også fylles av kraft, et mot som like mye er et overmot. Det avsluttende utropet er et komplekst og tvetydig ordspill: Kerberos’ rullende hoder henspiller på den ene sida på tida som uavbrutt ruller videre, på den andre sida kan det tolkes slik at når helveteshunden mister sine hoder, mister den også sin kraft og sin post som portvokter; de som vil flykte fra underverdenen, de fordømte, er løslatt – grensa mellom liv og død er åpen. Som en slags forsoning mellom liv og død? Eller som en åpen tilgang mellom en abstrakt tanke og språkliggjøringen av den? Som et paradoks som i språklige, grafiske eller billedlige systemer blir konkretisert, og dermed mulig. Som tegnet ∞ kairos ∞. Utropet er med andre ord ikke en entydig triumf over døden, eller tida, heller et opprør mot velkjente forestillinger om tidas og dermed livets sluttpunkt i døden, det er en språklig frigjøring: Frykten for døden gjøres om til en intellektuell komedie, en lek som både viderefører tanker og bearbeider angst, og som dermed utvider bevisstheten. Eller slipper bevisstheten fri.
Og hvis bevisstheten om tida – alle avtalene og alt vi skal rekke før det er for seint – slipper taket noen øyeblikk, kanskje vi kan yte større omsorg for omgivelsene og naturmiljøet. Kanskje kan en ”pronomenløs” tenkning og erfaring, en mindre individbasert, selvopptatt måte å leve på, åpne opp for en større ”jeg–du-erfaring” med omverdenen og en mer direkte kontakt med eksistensen som helhet. Samtidig, til tross for imperativet om å tilbe kairos og slippe jeget fri, når vi nå nærmer oss avslutninga på en lesning av Wardenærs ”svære region” av poesi, er det er vanskelig å la være å ta med dette: ”Fortsett å være menneske!” Så sant som det er skrevet. Det er nettopp nå vi må fortsette å være mennesker, det er nå vi må virke og tro: ta på oss ”alveører og skuddsikker vest”, lytte til fuglene og skrive dikt så det synger i oss. Kanskje et gjallende mayday mayday mayday – eller er det nok med et enkelt chip chip chip?
