JURYENS INNSTILLING:
Torild Wardenær (1951) er en original forfatter som hele tiden arbeider med store perspektiver i et overskridende språk. Hun debuterte i 1994 med utgivelsen I pionertiden, og har senere utgitt til sammen ni diktsamlinger, fire dramaer og en del gjendiktninger. Man kunne beskrive hennes særegenhet ved å si at hun skriver som en maler som mestrer alle dimensjonene i bildet: forgrunnen med de frapperende konkrete detaljene, mellomgrunnen som setter motivene i perspektiv, og særlig bakgrunnen som så ofte får diktet til å åpne seg mot helt svimlende perspektiver, jeget plassert inn i kosmiske dimensjoner, mennesket sett i forhold til andre livsformer, til tid og rom – beskrivelser som åpner bildet mot en bakgrunn der det ikke fins noe som stopper blikket.
Som for eksempel i diktet ”Usikret I”
Usikret I
Mot Skytten, tjuefem tusen lysår herfra, raver den unge Pistolstjernen rundt i sin egen detonerte masse, hundre og femti ganger sterkere enn solen, fullt ladd, usikret og ute av skjeftet.
Ikke at jeg lar meg true, men jeg løfter likevel armene og stiller meg opp mot en vegg
gir frivillig fra meg mine personalia
rike: animalia
rekke: chordata
orden: primat
familie: hominidae
slekt: homo
art: sapiens
habitat: terrestrisk og
sent i evolusjonsrekken, med epiteler og ryggrad og sirkulasjonsorganer fullt utvokst og av en ætt som er dels ukjent, dels milanesisk, men jeg innrømmer også nedstammingen fra skallus, flimmerormer og ikter, at jeg tilhører en høyt utviklet art, men at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste, innrømmer at selv mine mest uselviske handlinger kan telles på en hånd, noe den bleike himmelen over meg misbilligende har vært vitne til og bakenfor fyrer Pistolstjernen løs i alle retninger mens jeg trykker meg inn mot en vegg, viser fram ansiktet mitt som om det skulle være et kosmisk merke, som om det skulle gi meg fritt leide.
(Fra psi, 2007)
Man kunne også beskrive Wardenærs poesi ved å si at hun skriver som en tenker, ikke en skolefilosof som kjenner ulike svar på livets spørsmål, men en reflekterende bevissthet som lar sin elementære undring få møte store utsnitt av vitenskapelig kunnskap – uten at undringen blir mindre; tvert imot: Hos Wardenær er fysikkens lover, astronomien, artenes utvikling og fugleordenens galaktiske spenn underliggjørende poetiske fenomener som får en til å tenke om igjen. Wardenær skriver ofte som en maler samtidig som hun skriver som en tenker, det visuelle og det refleksive møtes i en særegen språklig legering som av og til utkrystalliserer seg i en slags prosalyriske tekster, andre ganger i ordleker eller grafiske komposisjoner, men ofte også i korte vers der et abstrakt tema møter sitt lyriske bilde med ubestridelig kraft, for eksempel et tema som ”nåde”:
Av nåde
I skogen
om natten
et mørkt nedfall
av nåde,
av uglers nærvær
og av englers
Jeg
er en gylden dråpe
i en hvilende trekkfugls nebb
(Fra I pionertiden, 1994)
Wardenærs diktsamlinger er i tillegg preget av en tydelig vilje til å komponere helhetlige verk, ikke bare samlinger med enkeltdikt. Dette oppnår hun bl.a. ved å utplassere serier av dikt med samme tittel i en samling, for eksempel syv ”metafysiske ekskursjoner” og fire ”kjærlighetens gjerninger” i samlingen psi, eller tretten ”gudinnerapporter ” i samlingen Titanporten (2001). Men samlinger kan også ha motivistiske samlingspunkter, som for eksempel lyset i null komma to lux (1995) eller innelukkingsmotivet i Houdini til minne (1997).
Wardenær har gitt et frapperende innblikk i sin poetikk:
”diktet skal, med sin naive kurtise, langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle under huden din for resten av livet, som en frastjålet hemmelighet”
(fra psi, 2007).
