Psi

ARNE HUGO STØLAN: HERFRA TIL STJERNENE
VG 18. mars 2007

Torild Wardenærs prosjekt er unikt i den norske samtidspoesien.

Og takk for det! Hennes ferske diktsamling er en ny oppvisning i billedmessig og tematisk fantasi, ord-og setningskunst, og alvorlig-humoristisk lekenhet. Alt innskrevet i et dikterisk univers som rekker herfra og til stjernene. Lekenheten ligger ikke minst i de tematiske krysskoblingene, som hos Wardenær uttrykker seg snart som absurdkomiske opptrinn, snart i undertoner og strenger som med ett slag kommer til overflaten og avslører et jordnært alvor. Det kan være kjærlighetens misforståtte, men ennå ikke oppbrukte muligheter, eller menneskets "umulige" utfordring i å skulle fatte seg selv, naturen (med mineralriket,planteriket, dyreriket) kjærligheten og stjernehimmelen i én og samme fellesbevissthet. Tittelen kan bl.a. forstås i en slik sammenheng. Psi er det greske alfabetets 23.bokstav, men også "femtedimensjonen hvor alt står i forbund og aldri går tapt", sier forfatteren i et dikt mot slutten av samlingen. Dette kunne blitt veldig pretensiøst om det ikke var for Wardenærs særegne språklige fantasi, som kan trylle fram Don Quijote-aktig komikk, barokke situasjonsskildringer og direkte, nakne meddelelser. Kjedelig blir det aldri. I sentrum står et dikterjeg som knapt er noen situasjonens herre (eller dame), men som redder seg godt videre. Om også vårt slektsledd bærer forgjengelighetens vannmerke, og om språket og diktet er "arvestykker", som forfatteren kaller dem, så finnes det tydeligvis uendelige muligheter i endeligheten.

ERIK LODÉN: PSI, POESI OG KJÆRLIGHETENS GÆRNINGER
STAVANGER AFTENBLAD 24. APRIL 2007

Symbol: Dette er ikke bare poesi, men også "psi" – et post scriptum til Torild Wardenærs (f. 1951, deb.1994) to foregående samlinger innledet av lyden "ps", den nest siste bokstaven i det greske alfabetet, og et velkjent symbol i flere vitenskaper. Wardenær viderefører sin særegne miks av vitenskap og lidenskap i uventede blandingsforhold. Dette er vakre og veltalende prosadikt som insisterer på å orientere seg i en flertydig verden ved intuisjonens hjelp og strekker seg mot "et øyeblikks absolutt gehør". Det arter seg som en serie nummererte "arvestykker" (som noe i grenselandet mellom genetikk, etikk og estetikk): Det er en illusjonsløs og allusjonsrik samtale med de døde og de levende. Her finner vi både "metafysiske ekskursjoner" og tekster oppkalt etter Kierkegaards "Kjærlighedens Gjerninger".

Gærninger: Wardenærs elskende tilhører derimot utvilsomt kjærlighetens gærninger – de som har mot til å elske, på tross av tvil og avstand. Noe av den samme romantiske selvtilliten ansikt til ansikt med uvissheten utviser poeten på diktets og egne vegne: "Gjør diktet helt hjemløst for at det først skal kunne streife langt og deretter fortelle en verdenshistorie () diktet skal, med sin naive kurtise, langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle under huden din for resten av livet, som en frastjålet hemmelighet."

KIRSTI MATHILDE THORHEIM: ATOMDANSENS POET
DAG OG TID 16. MARS 2007

Torild Wardenærs diktsamling er grensesprengjande.

Utforskande, vilt og tankeutvidande. 

Mellom naturvitskap og draum held den særeigne poetiske røysta til Torild Wardenær oss endå ein gong i age, som i den førre boka, Paradiseffekten

Men etter mitt syn tek ho med denne eit nær sagt kvantesprang i leikande mot, biletrikdom og tankekraft, mellom det ekspanderande og det fortetta. Ikkje det at tekstane lett let seg fatte med forstanden. Eg manglar så mange av referansane til dette eksistenstyngde, kosmiske, profetiske universet ho så myndig og sjølvsagt manar fram. Og likevel vil eg vere der. Eg vil vere i desse svingningane mellom fysiske formlar og kjærleikens gjerningar. Eg vil følgje henne ut i dei ytste galaksane og ned til den minste art på jorda. Språket og tanken skal utfordrast så mykje at eg får gløtt inn i meiningsskapande rom.

Ei kosmisk erkjenning

Alt tittelen på boka,Psi,varslar noko grensesprengjande, dette forunderlege symbolet, subatomet i kvantelæra, eller "femtedimensjonen hvor alt står i forbund og aldri går tapt", og "bølgen som får himmel og jord til frivillig å skifte plass" (s. 59), med fortolkinga til diktaren. Så er faktisk psi også nest siste bokstav i det greske alfabetet. I Wardenærs poetiske univers kan tittelen forståast som ein forfattarambisjon om å finne eit samband mellom språk og kosmisk erkjenning gjennom ein atomær storleik. I Paradiseffekten nemner Wardenær i eit dikt "stavelsen over alle stavelser, den hellige lyden OM". Eg tenkjer at med søkinga hennar etter det overskridande språket, har ho no kome fram til Psi.

Kjærleikens siger

Alt i det første diktet vert det presentert eit overordna tema som skal utviklast gjennom boka idet eg-et "innrømmer…at jeg tilhører en høyt utviklet art, men at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste". Denne utsegna speglar òg ei audmjuk haldning. Men Wardenærs diktarrøyst utfaldar likevel for det meste ei suveren haldning. Fire dikt er skrivne eksplisitt over "Kjærlighetens gjerninger" med referanse til Kierkegaard (s. 54). Udøyelegskap er ei av desse "gjerningane" eller konsekvensane. Ein annan at hjartefrekvensen aukar og teiknar seg forunderleg i eit "biletdikt", som eit diagram (s.42). Dette er også døme på fleire typografiske unnatak. I det tredje kjærleiksdiktet er orda "ja" og "nei" strøydde ut over ei side på all verdsens språk, utan at eg kan kontrollere det.

Nære og fjerne tilstandar er det Psi inneber. Wardenær tek oss mellom anna med på sju "metafysiske ekskursjonar"; manande og utprøvande utforskar ho tidsdimensjonen og tidsrøynslene; "trekker sekundenes svære oldtid i tvil" (s. 56). Særskilt meningsgjevande blir alt dette når vi legg til tre "forlatthetsprøver": "… og du blir borte for alltid mens jeg ser ut til å være i live, brekker et stykke tid fra et stykke tid som om ingenting var hendt, holder det mellom hendene et øyeblikk før jeg plutselig mister det dypt ned i en verdensrevne, men/allerede er jeg sikker på at det ikke for alltid er tapt/ allerede er jeg sikker på at arkeologene eller muldvarpene vil hegne om det." (s. 54) 

Desse felta famnar det heile; spørsmåla som smertar og lyfter oss opp i eit eksistensielt univers.

Ein poetikk

I den første ekskursjonen kan ein lese ein poetikk, då det vert sagt om diktet: "Jeg oppgir alt for at det skal kunne berette, og om det er aldri så stotrende hjelpeløst/lar jeg det freidig tale og vise fram sitt sanne gammelmodige hjerte. / Hvis ikke, er det ikke levedyktig, hvis ikke kan du aldri se det, og det må du;…… diktet skal, med sin naive kurtise/langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften,…" Dette les eg som eit programskrift for Wardenærs diktarprosjekt totalt sett. I desse linjane bølgjar heile det forunderlege, gåtefulle diktaruniverset hennar.

Tida, døden og språket står på spel, dimensjonar det gjeld å mane til forsoning eller overvinning "…for tiden har gått meg i blodet, men blodet er et hemmelig brorskap, slipper ingen kunnskap ut bortsett fra noen kvink, psi, klynk, hysj…" (s.20). Psi? No som ein lyd: "det er bedre enn ingenting, og jeg begynner å tvile på nødvendigheten av veltalenhet". Slike lydar er "fullt ut tilstrekkelige", vert det slege fast. Her kan ein vere kjepphøg og ta Wardenær i ei stor sjølvmotseiing,vel å merkje berre om diktaren står inne for eg-et i dikta. For hadde det vore nok med slike lydar, hadde ikkje denne boka vore noko verd. Men då hadde også eg som lesar godteke sigeren til rasjonaliteten. Det gjer eg ikkje i møte med kunsten. Påstanden er del av den refleksive sjølvgranskinga til dikt-eg-et mellom to permar.

Ein slutt

Denne boka er så rik og kan lesast ut frå så mange perspektiv, at ei bokmelding strekk ikkje til for å gje boka ei rettvis utlegging. Heller ikkje for å gje lesarane det totale biletet av eit slikt diktprosjekt, som at dei 41 dikta er forma som "Arvestykke", høgt heva over den materielle arven. Det er ikkje nokon som skriv slik som Torild Wardenær. Språkspranga, tankespranga og dei vågale koplingane mellom jordisk liv og kosmisk spekulasjon set seg ut over dei fleste konvensjonar og forventningar til kva ein diktar kan seie oss. Torild Wardenær greier å gje oss glede, venleik og djup erkjenning i ei og same bok.

FARTEIN HORGAR: DIKT OG KOSMISKE HULL
ADRESSEAVISEN 30. JULI 2007

En uvanlig velformulert trosbekjennelse på vers som favner både tilværelsens uforklarlige metafysikk og naturvitenskapen.

Med bare seks bøker bak seg er Torild Wardenær allerede grossist i litterære priser, og med Psi står sikkert flere for tur. Boken forholder seg til sine forløpere,Titanporten (2001) go Paradiseffekten (2004). Bare ettertiden vil vise om dette er en serie bøker der paradokset menneskets fortvilete litenhet vs. dets storslåtte allmakt utforskes. Hør bare: "Jeg kalkulerer etter beste evne, inhalerer stjerner som en flammesluker, holder inne, lar lux/etter lux virke før jeg igjen åpner munnen og slipper deler av firmamentet løs i én lang utpust". I samme positur som den eldre dikterkollega Frank Stubb Micaelsen, står hun med en fot solid plantet på jorda, og den andre sjanglende ute i galaksene. 

Slik jeg leser Wardenærs like medrivende som krevende dikt, er de et brageløft av et forsøk på å finne sin plass - og ikke minst: erobre og befeste den – i universet. Dette er dikt avlet av et skarpt og analytisk intellekt, som ikke har undertrykket emosjonene i skapelsesprosessen.

HELGE TORVUND: DIKT OM VITSKAP, REGNSKAPSFØRARAR OG HEKSER 
DAGBLADET 11. JUNI 2007

Tittelen «psi» viser i tillegg til den kyrilliske bokstaven med dette namnet, også til den greske bokstaven y som ofte vert nytta som eit symbol for psykologi. Når så titlane på samtlege tekstar i denne boka er kalla arvestykke og har undertitlar som «metafysiske eksursjonar», «Kjærlighetens gjerninger» og «Stjernekyndig», er me førte inn i eit utvida sinnskap der det tilsynelatande er meir opningar enn grenser for kva som kan spela med i poetens «vinglende bevegelser fra øst mot vest» som ho skriv.

Verdsbilete

Men for ein som har lese ein del litteratur om paginisme og naturånder og til dømes har studert den russiske psykiatrikaren Olga Kharitidi sine skrifter om sjamanistiske opplevingar og openbaringar i dei gåtefulle Altaj-fjella, er det ikkje mykje av det som står her som ikkje føyer seg fint inn i eit alternativt verdsbilete som eksisterer og veks parallelt med andre slike bilete, om ein så måtte halda seg med eit naturvitskapleg verdsbilete eller med eit meir overflatisk la-oss-unngå-å-snakke-om-kompliserte-ting bilete.

For den som er mindre kjent med den alternative litteraturen, vil mykje av det Wardenær skriv, verka som det kjem frå «et helt fremmedartet sted», som Klassekampen skreiv om «Titanporten».

Ein kan sjølvsagt også med hell nytta den økopsykologiske innfallsvinkelen som ein finn til dømes hjå Ervin Laszlo i bøker som «The Whispering Pond» og «The Creative Cosmos», som folk som Arne Næss har framheva som inspirerande. Og det er ikkje ofte ein lyrikar famnar inn slike modellar i dikt.

Wardenær har med i sin poesi mange karakteristiske vendingar frå denne typen verdsbiletet: «En gammel kone med nøkler i en ring sender meg et underlig blikk,/så jeg tegner av dyr og redskaper med venstre hånd/skribler ned alt jeg kan huske med høyre» ... «for selv om jeg er et menneske er jeg også et kosmisk hull som alt forsvinner inn i, til og med lys.» Her «avmagnetiseres» og «de naturvitenskapelige lovene skramler med sine lokk, men stedets ånd er sluppet fri». Her er personar utstyrte med «septre av neonlys» og «kraften av den stilltiende månen» .... «skyver asteriks etter asteriks ut av den kalde nordlige stjernehimmelen og ned på dette arket».

Det som forundrar meg som lesar, er likevel kor cerebralt mykje av det ho skriv til sjuande og sist er. Eller kanskje det er nettopp på grunn av hennar djupe dragning mot det logiske og rasjonelle, at ho skaper sin poesi for å oppnå både spenning og balanse.

Men hennar omgang med ein del av desse alternative omgrepa kan verka noko overflatisk, som om ho shoppar omgrep i ulike hyller: litt systemtenking og spiritisme, litt naturvitskap og magisk nostalgi. Her slår mantraaktige lydar og rytmar av og til gjennom og får dei urgamle og nykjende bileta til å svinga og dansa. Og det er gjennom å blanda saman vitskaplege omgrep med det som hennar «formødrer dirigerer», at ho lagar sine vakre rørsler og sprang. Dei vert ofte konkrete, sanselege og gjenkjennelege:

Jeg tar prøvende på en eik.

Den gjør sollys om til sukker, begynner å knake og

mumle og måle avstanden mellom meg og en meteorsverm.

så kalkulerer den meg inn i banen til en flokk unge stjerner

og jeg legger høyre hånd mot stammen og avgir løftene

Dette minner om ei initieringsrite. Og det er samstundes noko veldig lite rituelt, litt snakkande, munnleg, ja kanskje medvite plaprande, over tonen, noko som tek dikta ut av det pompøse og landar dei som dikt av i dag. Som når ho i titteldiktet bryt ut i eit fotballpublikumsrop: «Gi meg en P!» Men sjølvsagt ikkje utan å bryta dette ned med sine karakteristiske innslag av myte og vitskap:

«Gi meg en S! Sombrerogalaksen pyntet i infrarødt lys./Gi meg en I! Isis og Osiris, Innanna og Dumuzi.»

Imponerer

Men her er også openbart sterkt inspirerte tekstar som verkeleg imponerer med si kraft og sin orddans, som den «sjuende metafysiske ekskursjon» der «Sekundene legger ut sine svarte budsjett og jeg teller mine dager, ser at fjellet mørkner og/ mister overflateglansen, mister sine optiske egenskaper; diamantglans, glassglans,/ metallglans, halvmetallglans, silkeglans, porselensglans, perlemorsglans, fettglans og/ voksglans og matt og mørkner mot minnet om blåmeis og morgengry, mot Eos den/ rosenfingrede ...» og ho avsluttar igjen med å føre oss inn i den magiske tradisjonen: «jeg beveger hendene som en trollmann og (...) det praktfulle mørket trekker tiden ut av lemmene mine, trekker sekundenes/ svære oldtid i tvil.»

Andre stader vert det litt vel forklarande, som når ho skriv «Jeg reparerer mitt karma, reiser rundt i Europa og bytter ord mot virkelighet (...) og jeg gir dem fra meg igjen, nesten gratis, for det er økonomisk teori og kvantemekanikk som til slutt skal forklare meg og betale meg tilbake til verdenssirkulasjonen.»

Overflodshorn

Dikta arbeider med å skapa famnande og sirkulære samanhengar: «Jeg holder alle de andre i hendene, seersker, hekser og vanlige regnskapsførere./Vi danner en sirkel rundt røtter og tjern og utmarker og byer./Vi er uglesette selvfølgelig, enfoldige.»

Ut av denne miksen, skaper Torild Wardenær sin eigen tone, dikt etter dikt som vert eit overflodshorn av talemåtar, av tiltale, av uttale og mottale. Ho har skapt seg eit fridommens rom der ho kan seia mest kva som helst. Men av og til går ho ned til ein grunntone som kan vera ja,ja ognei, nei, eller ma ti ma ti ma ti og ba ba baba og så så så såhhh. Som for å minna den snakkande rasjonelle hjernen om at her nede, her kor barnet byrjar, her kor katten smyg seg langs kongslysa, finst det «en ustadig lykke som omsider har brent seg inn i meg med sin korte, sviende stikkflamme.»


MARIANN ENGE: SOM EN FRARØVET HEMMELIGHET
AFTENPOSTEN 21. APRIL 2007


Wardenærs dikt krever litt av leseren, men de er vel verdt å beskjeftige seg med.

Å lese Wardenærs dikt, er å tre inn i et komplekst og særegent poetisk univers. Sentralt og påfallende alene i dette universet finnes et motsetningsfylt "jeg": "selv om jeg er et menneske er jeg også et kosmisk hull som alt forsvinner inn i, / til og med lys." I likhet med jeget synes diktene å kunne ta opp i seg alt, men samtidig virker de strengt komponerte og presise. De er preget av en sterk og umiddelbar henvendelse, samtidig fremstår de betydningsmessig som tilnærmet uuttømmelige. Allerede tittelen på Wardenærs syvende diktsamling, det tilsynelatende unnselige "psi" (nesten "poesi"), åpner for et vell av fortolkninger. En del av disse er innskrevet i selve teksten, i titteldiktet "psi=x (ø + 10100)": "psi = femtedimensjonen hvor alt står i forbund og aldri går tapt / psi = subatomet - på samme tid mektig og reservert / psi = ø, den 23. bokstaven i det greske alfabet / psi = bølgen som får himmel og jord til frivillig å skifte plass".

Ekspansivt .

De fleste tekstene ligner prosadikt - Wardenær skriver gjerne lange setninger som krever en viss sidestørrelse, både i høyden og i bredden. Bokformatet stemmer godt overens med det ekspansive inntrykket diktene for øvrig gir. Astronomi, mytologi, metafysikk, historie, filosofi - det er bare noe av det som trekkes inn, og det er også rom for formell eksperimentering, som i diktet "Andre forlatthetsprøve", som består av ulike løsrevne håndskrevne sitater, og "Kjærlighetens gjerninger II" (med referanse til Søren Kierkegaards verk med samme navn), som simpelthen ser ut til å være kopi av et kardiogram med stigende utslag.

Ufullført lesning .

Wardenærs bøker er av den typen man i prinsippet ikke kan få lest ferdig. Jeg har lest samtlige dikt i denne samlingen minst to- tre ganger, men jeg har fortsatt på langt nær fullført lesningen. Når jeg nå setter "psi" fra meg i en hylle og begynner på en annen bok, innebærer det en avbrytelse, ikke en avslutning. Og her vil jeg gjerne bryte av med å sitere Wardenærs fantastiske formulering av diktningens ærend: ". . . diktet skal, med sin naive kurtise, / langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle / under huden din for resten av livet, som en frarøvet hemmelighet."

SINDRE EKRHEIM: POETISK ALKYMI
BERGENS TIDENDE 26 FEBRUAR 2007

Imponerende poetisk energi 

Wardenærs nærmest encyklopediske diktsveip bygger inn et språkmangfold, der avansert fysikk, biologi, botanikk, litterære referanser, antikke myter og astronomiske forhold avtegnes med stor poetisk autoritet. Visjonært utsyn kobles med et kroppslig og sanselig blikk i det slitesterke prosalyrikkformatet poeten har anlagt i flere samlinger.

Trass en til dels vital språkføring, ender ikke Wardenær dikt opp i en ustadig pulserende henrykkelse, for språkekstasen blir stadig brutt mot et nøkternt vitenskapelig formelspråk som også sirkulerer innenfor diktets ramme.

Om sfærer og størrelser står fjernt fra hverandre, som for eksempel leddsneglen og pistolstjernen, kan de plutselig berøre, frastøte eller gli mot hverandre i Wardenærs språklige laboratorium. I arbeidet med å utvinne overrumplende erkjennelse henter poeten hjelp hos språket som skaper bruddflater og mulige overganger mellom fjerntliggende områder. Et dikt formulerer poesiens ambisjon om å avdekke: «et fremmed lydfakultet som splintrer alle kjente mega / hertz, og sprer ut at også de innerste arkivene, også de som verdenshistorien ikke nevner / finnes i en fjern pulsar eller i en overgrodd teig et sted, i noen murer».

Tittelen «psi» viser til den 23. bokstaven i det greske alfabetet, det er også et tegn i logikk og matematikk og benevner Schrödingers teori om bølgefunksjoner. Men som en raskt vil se, kaster diktene også frem betydningsmuligheter som dormer i språkets lydlige og typografisk-billedlige sjikt.

Wardenær kaller de nummererte diktene «Arvestykker». Tematisk og estetisk kretser diktene rundt arv i vid betydning; å overta og føre videre. Til tider undrer en om jeg-et, som agerer så å si grenseløst over veldige fysiske og historiske avstander og underveis absorberer alt materiale det støter på, vil sprenges og bukke under i egen metthets- og allmaktsfølelse. Men jeg-et fungerer som en påminnelse. Det peker på stedet, kroppen, som et senter i dette urolige poetiske kretsløpet. Der samler de forskjelligartede språkbrokkene seg, der foretas erkjennelsessprangene. Jeg-et står som garantist for den poetiske og eksistensielle gyldighet, og dermed kvalitet, en finner i Wardenærs dikt.

 

KARI LØVAAS: KJÆRLIGHETENS GJERNINGER
MORGENBLADET 30. MARS 2007

Torild Wardenær utviser en usedvanlig courage på diktningens vegne.


I diktet "Første metafysiske ekskursjon" (intet mindre) i Wardenærs nye diktsamling, Psi, skriver hun at om diktet er "aldri så stotrende hjelpeløst", så lar hun det "freidig tale og vise frem sitt sanne gammelmodige hjerte".

I 1995 tegnet kunstnerne Doris Bloom og William Kentridge inn et anatomisk hjerte i størrelse 130x70 meter på et åpent, svidd landskap i nærheten av Johannesburg. Hjertet var rammet inn av en stiplet geometrisk figur (et hus?), men brøt delvis ut av rammen. Et flyfoto av dette kunstverket pryder omslaget på Torild Wardenærs utgivelse Titanporten, som kom i 2001. Kalkstrekene som må ha dannet et labyrintisk mønster på bakkenivå, lar seg altså gjenkjenne som et hjerte fra fugleperspektiv – skjønt "gjenkjenne": dette organet for livsopprettholdelse ligger vanligvis gjemt inne i menneskekroppen, og lar seg bare gjenkjenne som stilisert tegn i sin anatomiske avbildning.

Kunstverket konnoterer to kartformer, det anatomiske og det topografiske. Samtidig er dette stilistiske tegnet "en ytterst meningsladd metafor for vår eksistens i grenselandet mellom primat og spirituelt/elskende vesen", som Wardenær påpeker i en poetologisk tekst fra 2003 på nettstedet nypoesi.net. På omslaget til Titanporten siteres også ett av diktene i samlingen – "Courage" – og Wardenær kommenterer: "Begrepet courage, mot, er samtidig en utledning av det franske cœur, hjerte. Jeg vil i Titanporten prøve å si noe om at den viktigste utfordringen for oss som mennesker må være – og det i aller videste forstand – kjærlighetsarbeidet. Det handler svært lite om føleri eller romantisering, men desto mer om tankearbeid og handlinger." Slik jeg ser det, er kjærlighetsarbeidet Wardenærs viktigste anliggende både i den påfølgende diktsamlingen Paradiseffekten (2004) og i årets utgivelse.

Ladd og usikret. I det første diktet i Psi, "Usikret I", presenteres vi for den menneskelige eksistensen som Wardenær lokaliserer til grenselandet mellom primat og spirituelt vesen. I et himmelrom der Pistolstjernen raver rundt, "fullt ladd, usikret og ute av skjeftet", lar jeget seg frivillig stille til veggs for å avgi sine personalia: "rike: animalia/ rekke: chordata/ orden: primat/ familie: hominidae/ slekt: homo/ art: sapiens/ habitat: terrestrisk og// sent i evolusjonsrekken, med epiteter og ryggrad og sirkulasjonsorganer fullt utvokst og av en ætt som er dels ukjent, dels milanesisk, men jeg innrømmer også nedstammingen fra skallus, flimmerormer og ikter, at jeg tilhører en høyt utviklet art, men at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste."

Det anlegges et dobbelt perspektiv på diktjeget, som ser sitt eget ansikt utenfra, som et tegn: "som om det skulle være et kosmisk merke, som om det skulle gi meg fritt leide". Gjennom denne manøveren fremviser Wardenær det hun i sin poetologiske refleksjon kaller ordets doble natur: "dets absolutte avhengighetsforhold til det ontologiske, dets absolutte løsrevenhet fra nettopp det samme".

I tråd med dette doble perspektivet er Torild Wardenærs diktjeg vekselvis allmektig og ydmykt, hun kroner seg selv til dronning i det ene øyeblikket og abdiserer i det neste. Kastene fra den ene posisjonen til den neste er svimlende. Slik også kastene i hennes voldsomme imaginasjonskraft – som forener en rekke kunnskapsområder – fortoner seg. Det er som om en utålmodig maler holder på, dypper pensler, blander farger, hiver maling utover lerretet, jubler og forføres av sin egen illusoriske skaperkraft, men besinner seg, stryker nye lag med maling utover – ja, hun maler seg tvers igjennom selve lerretet og ut på den andre siden, der det er en uendelighet av natt og himmel og stjerner, og i sin lille, avgrensede lyskrets befinner dette jeget seg nå, et vilt og rart og dødelig lite menneske, liksom satt på plass i kosmos uten å gi slipp på sin ustyrlighet: "snart blir jeg despotisk og ynkelig i ett og samme skinn/ stanger mot vind og tid og blir selvfølgelig avvæpnet her midt i basketaket" ("30. november").

Kjærlighetsplikt. Utsagnet "at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste" lar seg nok ikke forstå som resignasjon hos Wardenær – snarere som fordring. Søren Kierkegaards skrift Kjerlighedens Gjerninger fra 1847 åpner slik: "Dersom det var saaledes som indbildsk Kløgt mener, stolt af ikke at bedrages, at man Intet skulde troe, som man ikke kan see med sit sandselige Øie: da burde man først og fremmest lade være med at troe paa Kjerlighed. Og hvis man gjorde det og gjorde det af Frygt for ikke at blive bedragen, var man saa ikke bedragen?" Det er det kristne nestekjærlighetsbegrepet Kierkegaard prøver å komme til rette med i dette skriftet, en kjærlighet hvis motivasjon ligger i plikten til å elske sin neste snarere enn i personlig interesse eller lidenskap. Det er altså ikke snakk om føleri eller romantisering, men om en oppgave, et arbeid, en tro. Hos Kierkegaard er fordringen om nestekjærlighet en prøve som fører mennesket frem til en erkjennelse av ydmykhet og avmakt; så får ordene tilgivelse og nåde sin mening.

Med koblingen av ordene cœur og courage antyder Wardenær at kjærlighetsarbeidet har med kraft og mot å gjøre. Hun vektlegger at en kunstner må være i kontakt med sin egen omnipotens selv om det kan fortone seg latterlig overmodig. I flere av hennes dikt finnes en kombinasjon av visjonær kraft og erkjennelsesmessig ydmykhet, artikulert som en dialektikk mellom makt og avmakt. Det gjelder f.eks. "30. november" der jeget prøver å mane vinden og tiden: "'Go black' eller 'dekk' eller 'ha deg vekk', sier jeg i naiv tiltro til/ språket og de skarpe plosivene". Men så blir hun altså avvæpnet midt i basketaket og mot slutten av diktet sier hun seg rede "til å be vinden om forlatelse, til å be tiden om forlatelse". Tilgivelse, nåde?

Destruksjon og skapelse. Den som fortrenger dødens realitet (slik vår kultur i stor grad gjør), slipper heller ikke livet inn på seg i all sin kompleksitet. Slik blir kjærlighetsarbeidet også et spørsmål om livskunst og integrasjon, om mot til å anerkjenne død og forvandling, mot til å møte det utrygge og forholde seg til tapets realitet. I diktet "Tredje forlatthetsprøve" finnes en fortetning av skapelse og undergang, og samtidig en suveren oppvisning av de imaginære sveip Wardenær kan utføre:

Jeg slipper taket mens årene gynger og stjerner faller og lathyrusfrø spirer først og blomstrer og smuldrer så fra kronblad til støv og blir liggende mellom sidene i oppbyggelige bøker: Søren Kierkegaards Kjærlighedens Gjerninger og Werner Spalteholz' Hand Atlas of Human Anatomy – bleike merker mellom levende og døde

Fra stjerner og frø, via blomstring og avblomstring til støv mellom tørre boksider – og i hvilke bøker – jo, oppbyggelige. Bøkene er en slags arvestykker, slik også diktene er organisert numerisk som arvestykker, slik også vi selv genetisk sett er arvet og går i arv. Og psi, hva er det? Ikke bare den 23. bokstaven i det greske alfabetet (som kan minne om en trearmet stemmegaffel), men i parapsykologien også betegnelsen på en femte dimensjon. Kanskje er det en slags krysning av utopi og topografi, kanskje en paradiseffekt, som melder seg "like ubesværet som en soloppgang, tiltrukket av vislingen i sitt eget navn". Kanskje er det innvarslingen av kjærlighetsarbeidets oppfyllelse, "en plutselig overenskomst mellom oss om å arve/ hverandre i levende live, om å blande lysende celler nå [...] steiner og planter og dyr står i samme testamentariske laug, også de som er gjort arveløse", som det heter i samlingens siste dikt, "Kjærlighetens gjerninger IV".


SISSEL LIE: KJÆRLIGHET VED FØRSTE BLIKK
LITLIVE 2007

Jeg åpner den sjuende diktsamlingen til Torild Wardenær psi og får en overdådig følelse av å ikke helt forstå, men å bli lokket av ordene, bildene, inn i sammenhenger som gir løfter om at de vil åpne seg, om jeg bare leser om igjen og igjen. Det er rikelig med mening og innsikt for den som liker tekster som yter motstand. Dikterjeget farer gjennom virkeligheten med en "likeså lett fuglekropp" som "de begjærlige fuglene", henter et bilde her og et bilde der, havner snart i Australia, snart i Mexico, men er ikke "eneveldig, tro ikke det". Uventede møter mellom følelser, tanker, sanselige, konkrete beskrivelser og kunnskap i Wardenærs poesi har vært påpekt av mange kritikere. Surrealistene definerte sine bilder gjennom slike møter, men dette er ikke drømmelandskap, men vår verden, selv om Wardenær siterer Coleridge som gjør drømmen like virkelig som vår ytre virkelighet, og blander inn magi og gåter. 

Noen kritikere har gjennom årene beklaget hennes intellektualitet. Diktsamlingens tematikk forholder seg i følge forfatteren i et intervju fra Bergens Tidende (februar) til astrofysisk forskning på en femte dimensjon utenfor tid og rom, noe som lyder svært så intellektuelt. Likevel, kanskje det er det hun omtaler som "hardt ervervet enfoldighet", som gir resultater i denne diktsamlingen?  I psi er det riktignok antydninger om stor kunnskap, som i tittelen psi, som alluderer til det greske alfabetet, til fysikk og logikk, men det blir aldri mer enn antydninger, og fagtermene og allusjonene bidrar til diktenes særegne språk. Kunnskap blir poesi, som når dikterjeget innrømmer at hun nedstammer fra "skallus, flimmerormer og ikter" eller når ord som "selot" og "koan" både klinger spennende og skaper nysgjerrighet, for hvem må ikke på nettet for å finne ut hva de betyr? Det muntlige kombineres med det poetiske, og Wardenærs humor bidrar dessuten i høy grad til denne sammensmeltningen av lærdom og sanselighet, av referanser til allverdens kunnskap og konkrete hendelser:

Jeg får et nytt anfall, tennene klaprer, knærne svikter og jeg er heller ikke denne gangen
direkte livstruet, men faller til jorden i syner og kramper og med vrengte øyne.
"Hallo vet du hvilken dag det er i dag? Kan du si navnet ditt? Kan du bevege tærne?"
er det noen som roper når jeg kommer til meg selv igjen.


Denne leseren assosierer først til oraklet i Delfi, som satt over giftige damper, fikk kramper og kunne se inn i fremtiden, og blir kontant hentet tilbake til en svært så dagligdags situasjon, hvor det handler om å vite sitt eget navn og kunne bevege tærne når man kommer til seg selv etter et krampeanfall.

Et prosjekt i denne diktsamlingen er forsøket, på vegne av oss alle, å definere et jeg, og si noe om dette jegets plass i verden. Det handler om "å være, å bli, å hete". Det handler om å være en del av universet, om å finne en plass i historien, om tid og rom og om fremtiden. Godhet er en mangelvare hos dette dikterjeget, som ikke er "i stand til å elske [sin] neste" og innrømmer at selv hennes "mest uselviske handlinger" kan telles på en hånd. Og selv om det poetiske jeget sier hun er et menneske, er hun også "et kosmisk hull som alt forsvinner inn i,/ til og med lys." For det poetiske jeget er det ikke et poeng å utbre seg om sin egen historie, men et ønske går igjen om å klare å slippe taket. Kanskje er det for å gå opp i naturen:

Jeg tar prøvende på en eik.
Den gjør sollys til sukker, begynner å knake og
mumle og måle avstanden mellom meg og en meteorsverm.
Så kalkulerer den meg inn i banen til en flokk unge stjerner
og jeg legger høyre hånd mot stammen og avgir løftene.


Det handler også om forholdet til den andre, om kjærligheten. Den andre er et annet sted, jeget vet ikke hvor og forundrer seg over at de ikke lenger er ett, samtidig som hun tviler på om de noensinne har vært det.  Men om de er hver på sin kant og forholdet er over, gir omgivelsene, naturen, særlig trærne, mening nok for et liv: "nok å puste for// nok å leve for".  Døden utforskes også, både gjennom en usentimental konstatering av at dikterjeget har en dødelig sykdom og gjennom forholdet til de som er døde, til far og formødre. Det er de døde dikterjeget snakker med om sin egen "plutselige udødelighet" og sin ustadige "lykke som omsider har brent seg inn i meg med sin korte, sviende stikkflamme". 

Wardenær sier at diktet må "vise fram sitt sanne gammelmodige hjerte" for å bli levedyktig og for å kunne bevege leseren.

[D]et må være
kjærlighet ved første blikk, enten du vet hva det snakker om eller ikke
enten du noensinne har elsket eller ikke, - jeg mener: diktet skal, med sin naive kurtise,
langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle
under huden din for resten av livet, som en frastjålet hemmelighet.

Det er et ambisiøst program, men hvorfor skrive poesi om man ikke setter seg høye mål? Riktignok har jeg bevart fornuften, men diktene har et sug i seg, en melding til leserne om å komme tilbake til dem, om å nyte dem som sjeldne godbiter. Jeg savner dem allerede! 

Wardenær vil "skape gnisninger", utfordre maktspråket og jakte på "stadig nye formler". I tillegg til ordene bruker hun lyder og diagrammer, asterisker og håndskrift. Dette er en dikter som tar sjanser i et "usikret territorium mellom ord og liv" og utforsker det norske språket på en underfundig og klok måte.

© Torild Wardenær 2013