KARIN MOE: "SPRING OG KJØP!"
STAVANGER AFTENBLAD 28.10.94
Det er sjeldan å møta ei fullt ferdig, fullverdig debutbok med lovnader om mykje meir. Ei slik bok har Torild Wardenær skrive: "I pionertiden". Mange av tankane, somme tilnærmingsmåtar deler ho med fleire av årets debutantar; dei lange sansingar, ja, undringa over å vera evolusjonens beste barn, vågemot til å stille dei store spørsmåla og ein kry frekkhet ved å stilla dagen høgt og tala alle dekadenseprofetar midt imot. Ein dikttittel: Å leve er lett.
Wardenær gir oss både bildet i få riss, som ein imagist, og ho meistrar resonnementet, den lange syntaksen, tusenbeinsteksten som nettopp eignar seg til å gå langt bakover eller innover og henta fram ny undring. Sjå korleis poeten i diktet "Hodet" dyttar ut og ut, setningsledd for setningsledd: om - på - i - med - under; utsatt, sett ut, som i ein fødsel.
Hodet
Om natten skal hodet miste bevisstheten om sin vekt.
Om dagen skal det vingle på sin tynne stengel
frøhodeforvirret, forblindet
eller hvile i hender med lokk halvveis over brønner av mangefarget blikk
i et felt kalt ansikt, meningsbelagt
med hornhinner, slimhinner, tinninger
lysende under kraniet, utsatt.
Wardenær har renaissansepoetens orientering: kunnskap og vokabular frå mange felt, moderne fysikk, fysiologi, astronomi. Alt dette trengs for å oppskriva og underliggjera det lette livet, kvardagens hendingar, som her:
Forklaring
Jeg står oppreist. Lyset treffer meg med en hastighet av trehundreogseksti kilometer i sekundet. Derfor faller jeg.
Her er mange vakre dikt, heilt gode dikt, les "Hverdag", les "Bønn", les "Av nåde". Og så får du eit presist svar på kva eit menneske er. Boka er velkomponert og det einaste eg har å utsetja på "I pionertiden", er at dikta er sette med for lita skrift; dette er det einaste som gjer den utilgjengelig og eg spør om forlaget Aschehoug har tenkt at folk over 40 år ikkje er i målgruppa for denne boka?
Spander lupe; spring og kjøp!
KARIN MOE: DEBUT 1994 - "OG JEG HAR ENDA IKKE BEGYNT!"
SYN OG SEGN, NR. 1-1995. (UTDRAG).
Den beste
Årets beste debutbok er Torild Wardenærs "I pionertiden". Ho deler livssyn med Grøndahl, som skriv, i diktet "Tom trussel":
Lev for bare livet!
Døden vil komme helt naturlig
Vi trenger ikke øve oss
Wardenær er meir sober enn Grøndahl, har større gratie enn Ingvild Burkey med "Torden i søvne", som ho også delar tankar med, lange tankar, svungne evolusjonsløp over ein stor skala. Det blir skrive i dei siste tider, fleire av deutantane har eskatologiske perspektiv og bilde; ingen snur dette perspektivet så eklatant og så medvite som Wardenær; dekadansen ligg her i dette ti-året som ei felle, som trugsmål om rein repetisjon. Wardenærs skyts er ikkje motskyts, men at her er meir, her er noko anna no, som har vore her heile tida! og ein annan kunnskap no, frå moderne fysikk, frå astronomi, fra mange fagfelt; ho kan minna om Sigmund Mjelve i sine underlag av reflektert kunnskap. Og ho tar i bruk forundringsstrategiar, framandgjeringsgrep som verkar nye, friske. Også ho sidestiller mennesket med andre livsformer, og dette blir dei nye lange samanhengane. Ho tar i åndelige spørsmål og handlingar utan modernistens ubehag. Likeeins skaper ho bilde på menneskets eigenart, og fryktar ikkje dei store spørsmåla.
Hva er et menneske
Jeg ser at du går over golvet
og setter deg i en stol.
Det jeg ikke ser er at det
fra bare en eneste av dine tanker
bølger flater av dypblå fløyel og
at vegger legger seg perlemorskimrende
ned rundt deg.
FARTEIN HORGAR: "DEBUT SOM BEGEISTRER"
ADRESSEAVISEN 12.12.94
Det er med begeistring jeg lukker boken igjen etter siste side lest, og tar fatt igjen forfra. "I pionertiden", som er Torild Wardenærs debutarbeid, går utenpå det meste som er utgitt av poesi i høst og burde om det fantes rettferdighet oppnå like stor oppmerksomhet som Alexander Rubio fikk i fjor. Rubio gikk til den klassiske sonetten, Wardenær har gått til prosadiktet, slik Baudelaire oppfant det; men der mesterens verk er tynget av lede, er elevens vers løftet av munter, men kanskje like innsiktsfull undring over livets tildragelser.
Men Wardenær behersker også den undervurderte knekkprosa. "Av nåde" får stå som eksempel både på det, og på hennes stemningskapende billedbruk:
I skogen
om natten
et mørkt nedfall
av nåde,
av uglers nærvær
og av englers
Jeg
er en gylden dråpe
i en hvilende trekkfugls nebb
Måtte Aschehoug forlag fortsette med å ale frem fin lyrikk. Diktet er kanskje den sterkeste motkraft til vår tids flimrende, digitaliserte informasjon, og skal noe kunne stå imot de hurtigfordøyde medier, må det være dikt som dem Torild Wardenær skriver.
LIV RIISER: "SAFTIG GRØNT."
VÅRT LAND 29.12.94
Det finnes en grønnfarge som er nesten svart. Den ser jeg for meg når jeg leser Torild Wardenærs debutsamling "I pionertiden. Det grønne er der i titteldiktet, som "heftige klorofyllveer", og det er i diktene forøvrig, mest som en stemning, bare. Hvis grønt står for grokraft, fylde, trær og håp, da er Torild Wardenærs dikt grønne. Hun beveger seg i et jordisk landskap som er kraftfullt, megetsigende og urgammelt, og hun retter blikket mot landskapet av fremmede kloder i verdensrommet. Alt tar hun inn i seg, samler det i sin egen kropp, for å finne tilsvarende landskap der.
Torild Wardenær er født i 1951, og det merkes at det er en voksen forfatter som debuterer her. Diktene bærer preg av den tyngden som alder gir om den blir riktig anvendt. Hun vandrer på jorda med trygge skritt, og selv om den store skjelven kan ta henne når hun faller i tanker om sin egen plass i et overveldende skaperverk, finner hun alltid balansen igjen. Vet at den er å finne. Diktene formidler forvissningen om en solid plassering på kloden, og en alltid like våken evne til å undre seg over at hun er her.
Å vandre i ura
Ett av diktene hennes heter "Stein". Det er et dikt om å vandre i ura, den som brer seg tvers over hele dalen, og som hun må finne veien gjennom alene,selv om andre har gått foran. Det er en vandring som krever sin kvinne, og steinene spør alltid: "Er du myk og sterk?" "Og det er bare en ting å svare på det", fortsetter hun. Underforstått: En må gjøre det som gjøres må. Er en ikke myk og sterk, må en bli det. Diktet er et konsekvent gjennomført bilde, der ura i dalen får være det den er, en ur i dalen, samtidig som den forteller noe om livets vilkår. Som leser kjenner jeg en dobbel glede både ved dette og flere tilsvarende dikt; gleden over å lese et godt dikt, og gleden over selv å være en som vandrer gjennom ura.
Den samme tunge stoffligheten finner jeg i flere av diktene hennes, ofte kombinert med innslag av det lette, det blå og silkeaktige. I diktet "Dag", der en togreise blir et bilde på dagen som vokser ut av en natts søvn, starter hun med lyden av jern mot jern, "sytten vogner og høy last" - og ender opp med et gløtt av utsikten fra "niende vogn på høyre side" deg dagen står "Årvåken og vendt mot deg./ En rådyrkalv. Sky. I en skyggeblå glenne." Det tunge og det lette, begge deler hører livet til.
Natt og dag
Flere av diktene hennes fanger inn denne glidende og og ofte vanskelige overgangen mellom natt og dag. Treffende og underfundig beskriver hun vanskeligheten med å bevare nattens drømmer i møte med dagens krav. Men, som det heter i tittelen til ett av diktene, "Takket være en ukjent hjelper berger jeg så vidt unna reisegodset mitt." Jeg for min del berger unna diktet "Et skip" fra glemselens hav. I tre knappe linjer skaper hun et bilde på nattens ende som ender ved dagens kai, diktet er stringent og stemningsskapende.
Det er dikt til å ta i dette, dikt til å stryke mot huden, eller pakke seg inn i, som et varmt men litt grovt ullteppe. De skaper livsmot, får meg til å kjenne kraften i min egen kropp og undringen over det hun kaller "den varme kloden bak ditt øyelokk".
