Arvestykke CCXCVIII
Første metafysiske ekskursjon
Hva er det jeg ser? Spør meg ikke, jeg kan ikke redegjøre for det.
Jeg får et nytt anfall, tennene klaprer, knærne svikter og jeg er heller ikke denne gangen
direkte livstruet, men faller til jorden i syner og kramper og med vrengte øyne.
«Hallo, vet du hvilken dag det er i dag? Kan du si navnet ditt? Kan du bevege tærne?»
er det noen som roper når jeg kommer til meg selv igjen.
Jeg svarer ikke på det heller, forstår at jeg må gi opp min personlige historie.
Den er delvis utvisket, delvis så tilsølt at den ikke kan presenteres, oversprøytet som den er av
fråde og drømmer.
Jeg blir i stedet en konvertitt som går fra hus og grunn. Gjør diktet helt hjemløst
for at det først skal kunne streife langt og deretter fortelle en verdenshistorie.
Jeg oppgir alt for at det skal kunne berette, og om det er aldri så stotrende hjelpeløst
lar jeg det freidig tale og vise fram sitt sanne gammelmodige hjerte.
Hvis ikke, er det ikke levedyktig, hvis ikke kan du aldri se det, og det må du; det må være
kjærlighet ved første blikk, enten du vet hva det snakker om eller ikke
enten du noensinne har elsket eller ikke, – jeg mener: diktet skal, med sin naive kurtise,
langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle
under huden din for resten av livet, som en frastjålet hemmelighet.
Arvestykke CCCXXXIV
Kjærlighetens gjerninger IV
Igjen truffet av en sjelden høyfrekvent lyd, uhørlig som fra hundefløyter eller uhørlig med
en påfallende aura bare, som fra et fremmed lydfakultet som splintrer alle kjente mega-
hertz og sprer ut at også de innerste arkivene, også det som verdenshistorien ikke nevner
finnes i en fjern pulsar eller i en overgrodd teig et sted, i noen murer og
alt synker og stiger på samme tid, holder det
synlige i age, holder det usynliges
uuttømmelighet mulig midt i verden og en plutselig overenskomst mellom oss om å
arve
hverandre i levende live, om å blande lysende celler nå, stål og ukjent gods fra den hellige
framtiden gjelder ikke bare oss to blant andre elskende – nei, alt er innbefattet; steiner og planter og
dyr står i samme testamentariske laug, også de som er gjort arveløse, enten de vet det eller ikke, enten de
vil det eller ikke, og
vi skal arve hverandre, ikke på grunn av en plutselig sjelden høyfrekvent lyd, heller ikke
som følge av dette diktets tvilsomme mandat, men arve hverandre i virkeligheten, i en
sann revolusjonær og romantisk akt, som riktignok kan framstå latterlig på en nøktern
dag som denne, men vi vet jo bedre.