Intervjuer, omtaler

Vinduet, no.3, 2014.

av Aina Villanger.

Livet er kort, kunsten lang, det rette øyeblikk flyktig, eksperimentet usikkert, bedømmingen vanskelig. Men ikke bare må legen selv gjøre det som er nødvendig, også den syke, de tilstedeværende og omstendighetene ellers må gjøre sitt.

(Hippokrates, Om legekunsten)


Når fuglene varsler

Om utvidelsen av øyeblikket i Torild Wardenærs Passord: Kairos 


Som ungdom var jeg dypt fascinert av det periodiske system, særlig dets vakre skjematiske mønster. Skjønnheten jeg fant i linjene, rutene og den grafiske helheten, hang utvilsomt sammen med dets innhold, at det var mulig å få oversikt over verdens grunnleggende bestanddeler på én enkelt plansje. Kanskje var det også ideen om at det var mulig å gjøre det konkrete, alt vi kan se og ta på, om til noe mer, utover det å representere virkeligheten, som hadde verdi i seg selv – som kilte i meg: en gryende interesse for at det faktiske kunne gjøres om til et billedlig, grafisk eller språklig system, en forvandling som innebar muligheten for noe nytt og annet, som tilførte tingene en ekstra dimensjon, noe som ligna kunst. Kanskje var det en blanding av disse tingene som gjorde at jeg følte at Torild Wardenærs diktning, med dets vitenskapelige og samtidig høylyriske formspråk, snakka til meg, eller snarere varsla meg, nettopp nå, i denne klimaforhandlingstida. Etter endt lesning av Wardenærs seneste utgivelse, Passord: Kairos, kjente jeg nemlig et akutt behov for å gjøre som Wardenær: prøve å få nået til å vare, langt inn i fremtida. Men hva betyr det å få nået til å vare? Og hvorfor skal vi det?


Arvestykkene

Torild Wardenær har gitt ut ni diktsamlinger, mottatt flere priser, og i år, som en markering av et 20 år langt bemerkelsesverdig og stringent forfatterskap, mottok hun Doblougprisen. Passord: Kairos utkom i 2013, og som en videreføring fra de to foregående samlingene er hvert dikt systematisert under en overkategori kalt arvestykke, nummerert med romertall, ikke ulikt slik man i naturvitenskapen systematiserer arter og deres underarter. I Passord: Kairos finner vi karakteristisk wardenærske titulerte prosadikt, hvor ”verdensarvestoff” fra områder som biologi, astronomi, genetikk, antikken, zen-buddhisme, aztekisk mytologi og andre religiøse skrifter settes sammen med observasjoner gjort i amerikanske fuglereservat. Som om Wardenærs arbeidsmetode, i tillegg til arkivarbeidet, er å faktisk gå ut i felten, ta med seg kikkert og solhatt, observere og notere. Men så føler og sanser hun i tillegg, og slike observasjoner skal også føres inn i skjemaet:


Jeg drifter ut og inn av et ukjent antall øyeblikk, våker og døser

teller, regner, veier, anslår, måler, beregner, vurderer, betrakter, tenker, tror,

mener, nøler, resonnerer, deduserer, induserer, finner, oppdager, husker,

abstraherer, utvikler, generaliserer, utskiller, gjetter, velger, skjelner, skaper

bestemmer […]


Her uttrykkes en erfaring og en bevissthet som er knytta både til det sanselige (”betrakter”, ”døser”), det følelsemessige (”nøler”, ”gjetter”) og det kognitive (”teller”, ”resonnerer”). Slik innlemmes individet på to plan – som en del av et skaperverk (en som ”drifter inn og ut”), og som skrivende, som ansvarlig skaper av det (en som ”bestemmer”). I Passord: Kairos møter vi et dikterjeg som forholder seg kanskje først og fremst til kroppens dødelighet, men også til dens levedyktighet: Med dødsbevissthet som utgangspunkt intensiveres og opphøyes livet. Hos Wardenær er menneskelivet alltid kobla til noe større, til naturen og eksistensen som helhet. Slik kan denne omfattende kosmologien også betegnes som en økologi: en poetisk lære om menneskets forhold til naturmiljøet, med bærekraftig tenkning og utvikling i fokus. For ved siden av å utvise omsorg og bekymring er Wardenærs fremtidsbevisste prosadiktning en stor hyllest til eksistensen som helhet – eksistensen som voksende, skapende kraft. 


Passord: Kairos

I Wardenærs forfatterskap er en gjennomgående tematikk – som er knytta både til dødsbevissthet og bærekraftig tenkning – tid. Wardenærs tidsbevissthet får meg til å tenke på noe den arabiske dikteren Adonis har sagt (i et intervju i Morgenbladet 23.05.2014): ”Det finnes en form for minne som lengter etter fortiden, og en form som ser fremover og forsøker å vekke nåtiden.” Den formen for hukommelse, eller tidsbevissthet, som Adonis dyrker (i sin diktning), innebærer ”å skrive for å påvirke fremtiden ikke for å bringe fortiden tilbake som nostalgi”. Jeg vil også føye Wardenærs diktning inn i denne kategorien, der fortid utgjør et arkiv hvor kunnskap og ideer kan hentes fra, og sammen med ferske feltobservasjoner gi inspirasjon til hvordan man kan ”vekke nåtida for å påvirke fremtida”. Men hos Wardenær skal nået, øyeblikket, ikke bare vekkes, men utvides, slik at det varer. Hvordan kan vi få et øyeblikk til å vare? Er ikke det et paradoks? Dilemmaet, ønsket om å utvide tida og samtidig forstå umuligheten i det, blir særlig tydelig gjennom et begrep som på en måte omfavner hele forfatterskapet: kairos, det rette øyeblikk. Det greske begrepet, eller passordet, fører oss inn til kjernen i den siste utgivelsens budskap: Det er nå som er det rette øyeblikk. For hva? Hvorfor skal øyeblikket utvides? Hva er det vi får tilgang til via dette passordet?


I kroppsmassen drifter gitter- og grenseceller fritt, de fyrer av 

sted etter sted, vil lekke ut til evigheten, bort fra livsverket, men

jeg oppretter et nytt passord, kort og ubrytelig, beskyttet

fra begynnelse til slutt av uendelighetstegnene:

                              ∞ Kairos ∞


Titteldiktet er også det første diktet i boka. Det er kroppen som er utgangspunkt, og dermed individets begrensede livstid. Tidsbevisstheten er uløselig knytta til en dødsbevissthet: ”Kroppsmassen”, cellene, vil etter hvert gå over i andre former og ”lekke ut til evigheten”. Som en beskyttelse mot fatalismen, som et forsøk på å stoppe denne ustoppelige fremdriften, opprettes et nytt passord, et tvetydig og paradoksalt symbol som også utgjør en leveregel på den ene sida og en potensiell tankeutvider på den andre: ∞ kairos ∞. Evighet–nå–evighet. Begrepet kairos, øyeblikket, er plassert mellom to like symboler, tegnet for uendelighet, og danner slik et slående bilde på øyeblikkets paradoks: Øyeblikket er bundet til en uendelighet bakover og til en uendelighet fremover, øyeblikket er akkurat nå og hele tida, varig. Dette mysteriet utgjør en stor lekeplass hvor Wardenærs ville fantasi får utfoldelse, hvor språkets grenser kan utforskes og bevisstheten dermed utvides. 


Symbolet får meg også til assosiere til det mer kjente fortid–nåtid–fremtid. Den lineære tidsoppfattelsen er, særlig her i Vesten, en naturlig del av bevisstheten. Vi vet at vi skal dø, og med de seineste tiårenes internasjonale forskning i mente vet vi også godt om muligheten for at naturen kan dø som følge av menneskeskapte miljøforandringer. Men tidspresset vi føler kommer kanskje ikke bare av disse fatale faktaene. Også samfunnets opptatthet av ungdom og helse, godt hjulpet av markedsmantraer som ”kjøp NÅ!” eller ”gå ikke glipp av denne enestående muligheten”, gjør at handlingene våre, til tross for at de foregår i øyeblikket, som oftest utføres med kortsiktige perspektiver, retta mot en nær fremtid. Hvordan skal vi rekke alt vi skal rekke, før det er for seint? Wardenær skriver: ”De eksakte vitenskapenes renhet og tankens løsgjengeri proppes inn i et allerede overfylt april, som må utvides fra tretti til førtifem dager.” April er overfylt, og for å få plass til ”de eksakte vitenskapenes renhet og tankens løsgjengeri”, til både forskning og drømmer, må måneden helst forlenges. Men hva er det vi egentlig skal rekke? Å leve? Å redde jorda? For å håndtere disse store spørsmålene trengs det ikke bare utvidelse av tid, det trengs også utvidelse av tenkning: Det er behov for en tenkning som kan hjelpe oss til å forstå hva som er viktigst å rekke. Og derfor er det behov for et språk som rommer både det spirituelle, det følsomme, dyrelydene og det rasjonelle – ”det løse” og ”det eksakte”. Og hvem kan hjelpe med dette? Hvor henter Wardenær kunnskap og råd fra? 


Fuglestasjon III. Santo Domingo, Costa Rica

Fugler har vært til stede i Wardenærs dikt helt siden den første utgivelsen, og i Passord: Kairos opptrer de som eksplisitte varslere. Flere dikt har tittelen ”Fuglestasjon” med stedsbetegnelse for et bestemt fuglereservat. Hvordan ser tilstanden ut for fuglene i dag? I en omfattende undersøkelse fra 2009 konkluderer flere europeiske universiteter med at fuglefaunaen i Europa gjennomgår til dels store endringer som følge av økt temperatur. Men også et vakttårn på en fuglestasjon i Costa Rica gir oversikt over miljøforholdene. I tillegg utgjør det en perfekt taleposisjon for en poet og nå feltornitolog, for herfra kan verdenstilstanden utforskes: Hva er det feltarbeideren ser? Og hva slags livsanskuelser og tidsperspektiv fører det til? 


I det lange årtusenet som ligger foran oss vil ufattelige ting komme til å skje. 

Ikke mange av oss vil være i live da, så det er nå vi må virke og tro, for 

den eldgamle tvilen er slitt og ubrukelig og ikke minst fuglene varsler […]


Har fugler bevissthet? Selv om observasjonene som gjøres i fuglereservatet, er dystre og kanskje lammende, mobiliseres det en kraft til å ”virke og tro”, imperativet lyder: Lytt til fuglene! Og Wardenær lar ofte fuglene selv komme til orde – helt i begynnelsen av diktet står det: ”KRRRRRT CHET CHET KEKEKEKEKEKEK, CHIP CHIP CHIP” og ”CRI CRI SI CRI SIS CRI SIS SSS”. Omskrivninga av fuglenes sang retter oppmerksomheten mot poesi som lyd. Som i et annet dikt, hvor dikterjeget hører mayday mayday mayday ”sprake i eteren”, er dette en klar varsling: Det er ikke lenger noe å tvile på – det er krise, det NÅ det gjelder! Kairos! Det er nå som er det rette tidspunktet å handle, å planlegge i samsvar med et langt tidsperspektiv; vi må forberede oss til ”det lange årtusenet foran oss”. Men hva er det fuglene varsler om? Fra denne høyden, vakttårnet – i likhet med en allmektig med kontroll over livet nede på jorda og innsikt i dyrenes språk – kan poeten fortolke fuglenes budskap og gjøre fuglesangen om til menneskelig språk:


[…] Fra et forråd under strupen samles all viten

om skaperen og opprettholderen Nanahuatl, som ikke nølte, men sprang inn i en azteker-ild for at nået og denne vår femte tidsalder ikke skulle gå under, og han 

brant, men ble til solen på firmamentet […]


Fuglenes kunnskap formidles gjennom sang. Og en ”uanselig, fargeløs sanger”, dog den ”fremste troende”, synger om aztekernes solgud Nanahuatl: den mest ydmyke av gudene, han som ofra seg selv og hoppa i flammene for å kunne skinne på jorda for evig tid. Nanahuatls offer satte sola i bevegelse – tida begynner og livet opprettholdes. Via fuglene på fuglestasjonen formidles kun drypp av denne skapelsesmyten, noe som åpner opp for mange tolkningsmuligheter. Hvis Nanahuatl forstås som et bilde på mennesket i dag, utgjør diktet et opprop om at menneskeheten må ofre noe, for eksempel det høye forbruket som foregår i noen deler av verden, for at livet på jorda skal opprettholdes. Men kanskje mer interessant synes jeg det er å fokusere på myten som en parallell til poeten som skaper – en forvalter som ser sammenhenger mellom dyrenes adferd og mytiske fortellinger, og som kan forvandle dyresang til menneskespråk; som kan varsle samtida på vegne av naturen og på vegne av menneskene før oss, som videreførte sin kunnskap gjennom nettopp sang; som opprettholder sitt virke som fortolker og formidler; som fortsetter arbeidet med diktninga og videreutvikler sitt fremtidssyn på bakgrunn av fortida. Optimisme, tro og ”en gul flekk av hybris” er derfor nødvendig i et arbeid som ikke skal avsluttes:


Jeg bøyer meg for solen og fuglene og de kjente planetene, og hver gang jeg skal tilbake til det hjemlige lutheranske gråværet, bærer jeg med meg en gul flekk 

av hybris, for nå i desember er Venus så lys og lovende på himmelen, blodet tynnere, kroppen veltet halv over, men stolt og stridig, på Nanahuatlsk ferd, 

på tropisk frekvens for alltid.


Med nye funn og nyervervet kunnskap, stilt inn på ”tropisk frekvens for alltid”, vender poeten tilbake til hjemlandet. Lærdommen fra fuglene, naturen, men også fra andre kulturer med andre myter og forståelser, vil være med videre i arbeidet med å skrive, videre i livet – ”oppdraget”, som Wardenær kaller det. 


Fuglestasjon V. Lake Merritt, Oakland 

Wardenær veksler mellom det ydmyke og det visjonære, mellom dommedagsprofetien og naturromantikken. Kanskje i frykt for å bli fanga og forblinda i en av disse ytterliggående verdensanskuelsene, kanskje fordi det er nettopp i spenninga mellom dem den wardenærske krafta oppstår. Bevegelsen fra dystopi til utopi, fra avmakt til henrykkelse, det å ha øyne i alle retninger samtidig – fremover, bakover, oppover og nedover – og å ha hodet høyt mot himmels og beina godt planta i bakken – gir uendelig med muligheter for å skape neologismer, komplekse ordbilder og lange, vanvittige setninger som er enormt fristende å sitere. Wardenær våger å være både naiv og pompøs, og veier det høylyriske og patosfylte opp med et formspråk som etterligner det tørre vitenskapelige. Men det som særlig gjør dette til tider dødsalvorlige dikterjeget så sympatisk, er humoren og selvironien som alltid er til stede, midt i alvoret:


Jeg går mumlende omkring, frykter at jeg ikke er

visjonær lenger, men at jeg likevel skal erfare mer om anfall, riss, 

verk, rier, puss, hormoner, penetreringer, paralyse, djevelske sprang

ja, alt om hverdagslivet her ved brakkvannet […]


Dikterjeget oppholder seg i omskiftelige omgivelser. Her på en annen fuglestasjon ved et brakkvann, et blandingsvann, kanskje som et bilde på et omskiftelig indre som påvirkes av omgivelsene – et slags ”blandingsjeg”; for innebærer ikke det å være visjonær like mye å håpe på noe godt som å frykte noe ille? Med lett ironi frykter jeget på den ene sida at hun ikke lenger er visjonær, men uttrykker samtidig en forutanelse, eller rettere en angst, for det som kan komme, for å ”erfare mer” av noe som er erfart tidligere, og som helst ikke burde skje igjen. Dikterjeget snakker til seg selv, går ”mumlende” og selvhøytidelig omkring i en fraværende og undrende tilstand, ja som en klassisk poet, og er samtidig sterkt knytta til det kroppslige, til hverdagslige lidelser som verk, puss og hormoner, noe som gir et komisk preg. Samtidig, gjennom ord som ”penetrering”, ”paralyse”, ”anfall”, er det noe truende. Den ”lille” bekymringen over tapet av visjonære evner undergraves av noe langt mer alvorlig: frykten for kroppslig overgrep eller alvorlig sykdom. På den måten antydes en patologi hvor det psykosomatiske har stor betydning for identitet og personlighet; hvor fremtidsorientering bestemmes av erfaringer og hukommelse; hvor holdninger og verdensanskuelser er sterkt forankra i individet som kropp og sinn.


Materia Medica I 

I diktet ”Materia Medica I” bringes gamle medisintradisjoner frem. Materia medica er det latinske uttrykket for den greske farmakologen og botanikeren Pedanios Dioskurides’ berømte lære om legemidler. For å ”herde seg”, og som en kommentar til vår tids hysteri rundt sunn mat og sykdom, og ikke minst til hvordan legemiddelindustrien og selvhjelpsbøker i stor grad styrer våre kunnskaper om pleie og medisinering, listes ingredienser til en spesifikk helsedrikk opp, henta fra en egen legemiddelbok:


På visse kvelder er gode råd dyre, dommedagsprofetier og antibiotika 

falbys meg, men jeg takker nei, bruker dette verkbrudne stedet for alt det er 

verdt, herder meg, slår opp i min egen Materia Medica, noterer:

Rør en knivsodd magnesiumpulver ut i vann

vend et stykke protein i kaldpresset olje

slyng inn Forkynneren kapittel tolv, vers sju […]


Hva er det med disse bestemte bestanddelene? Det første som oppgis, er magnesiumpulver, et kosttilskudd, som skal blandes ut i en annen vel så viktig ingrediens, vann. Vannets betydning for liv og helse er vel ikke nødvendig å påpeke, men det er kanskje ikke like kjent at magnesium er det fjerde mest alminnelige stoffet i kroppen, fordelt på bein, muskler og annet kjøttvev, og en nødvendighet for at stoffskiftet, hjertet og musklene skal fungere normalt. Den andre ingrediensen er ”et stykke protein i kaldpresset olje”. Proteiner kalles som kjent kroppens byggesteiner og er en grunnleggende bestanddel for alt liv. Og ”kaldpresset olje”, i motsetning til varmpresset, er olje som har beholdt mesteparten av sin opprinnelige kvalitet og sine næringsstoffer i utvinningsfasen. Den siste ingrediensen er et bibelsitat (som også er plassert øverst i diktet som en undertittel): ”… før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud som gav den.” Dette siste, som rettes – må vi tro – mot det sjelelige helbredet, bringer tidsaspektet opp igjen. Dermed får medisindrikken, i likhet med fuglesangen, en klang av varsling og memento mori, som om den skrivende, nå også sin egen lege, trenger behandling med det samme: 


Jeg blander og inntar straks for umiddelbar virkning, lover at

overfor de resterende dagene skal det være ubetinget aktelse

de skal innlemmes i verdensliturgien og i karsporeplantenes formering. 

Overfor mosene skal det heller ikke være annet enn tilbedelse

fjørmosen, etasjemosen, storbjørnemosen og krusfagermosen 

vil bre leiet sitt ut for meg, og derfra skal jeg vokte på storfuglen

sjeldnere, skyere er den blitt mellom kveldene og det telepatiske barskogsbeltet.


Som ”legekunstens far” Hippokrates sier: ”Livet er kort, kunsten lang, det rette øyeblikk flyktig, eksperimentet usikkert, bedømmingen vanskelig.” Derfor må den syke selv gjøre ”det som er nødvendig” – finne en riktig medisin. Og i diktet presenterer Wardenær en oppskrift for kropp og sjel, som en menneskets periodiske system-plansje: en forebyggende ”medisin” som inneholder noen av kroppens nødvendigste stoffer og byggesteiner, og en påminnelse om at denne kroppen lever nå. På den måten utgjør diktet også en oppfordring til å ta vare på livet som helhet; til kroppslig og mental helse; til å ha omsorg for seg selv, men også for mose og den sjeldne, kanskje utryddingstruede storfuglen. Vi skal ta vare på oss selv fordi vi skal ha kraft ikke bare til å ta vare på, men til å vokte over, ja tilbe jorda. Nå – før støvet har vendt tilbake til den.


Fra poesiteorien III

Hva den skrivende egentlig lider av, kan vi bare gjette oss til. Men Wardenærs evne og kapasitet til å håndtere alle disse komplekse størrelsene på en gang vitner om en energikrevende tilstedeværelse i verden, noe som også fører til et behov for ro og opplading. Kanskje er det nettopp i diktninga hun oppnår en oppbyggelig kontinuitet mellom hvile og arbeid, mellom fravær og nærvær av bevissthet: ”bare det uanselige øyeblikket har akutt gyldighet, så jeg begynner å tilbe det, på innpust og utpust, inntil jeg igjen kan slippes fri.” ”Å slippes fri” kan forstås som fri fra et jeg, eller at jeget slippes fri, som i fravær av bevissthet. Og når man begynner å ”tilbe” øyeblikket, kan det kanskje oppstå en slags frihetstilstand som ligner en spirituell sammensmeltning med omgivelsene – som det å ”velte seg rundt i språket” eller ”rulle seg i en eng”:


Jeg jakter på Kairos, det rette øyeblikket

har en dristig plan om å velte meg rundt i språkets digre imperium 

ruller meg i en eng i stedet for, og ugresspollen virvler opp

truede dyr og planter, som vierspurv og vorteblad holder meg i rasende

kampmodus 

arginin, valin og tionin egger med sine fantasy-navn, bygger meg 

opp, jeg spiser litt havre også for motstandskraft og forfedrenes minne, og 

himmelen er høy, ingen lyd høres, bortsett fra brølingen fra klorofyllet, og ikke 

uventet skremmes tiden bort.


Jakta på kairos ender med en god fangst, skal vi tro poeten – tida er ”skremt bort”. Kanskje denne pausen, et lite fravær av bevissthet, er det som skal til for å kunne fortsette å kjempe, for den truede naturen og for oss selv. Og hvordan fortsetter en poet å kjempe? Symbolet ∞ kairos ∞ utgjør ikke bare passordet for boka, det danner også et bilde på poetens pågående virke i verden: å skrive tida ut. Ikke å skrive ut tida eller å skremme den bort som i å fornekte den, men å skrive sammen med den, skrive hele tida, som en forsoning. Har gjort, gjør og fortsetter. Putte fortid og fremtid inn i nået, og utvide øyeblikket ved å fortsette arbeidet, ved å la et dikterunivers fortsette å vokse og virke. Som om det å skrive utgjør en slags samhandling med tida – ja, en kontinuerlig samtid.


Hodene til Kerberos vil rulle

Kroppen er hvit og rød og lokal her i denne svære regionen i utkanten av himmelens våtmarker, og vinden spytter mens jeg lager en lyd, mindre sopranlignende enn før, mer bydende og så dyp at to av dødens hunder, 

den trehodede Kerberos og den blodige Garm, trekker seg tilbake, og 

jeg skriver raskt ned tre nye punkter for overlevelse […]


Kerberos er i henhold til gresk og romersk mytologi en hund med flere hoder, vanligvis tre, som i likhet med norrøne Garm er en ”helveteshund”, og vokter porten til underverdenen for å forhindre de som har kryssa elven Styx, fra å rømme. Kerberos’ tre hoder representerer fortid, nåtid og fremtid, eller fødsel, ungdom og alderdom. På den måten blir Kerberos en slags mytologisk versjon av ∞ kairos ∞. Og når Kerberos og Garm ”trekker seg tilbake” på grunn av lyden dikterjeget lager, dannes et bilde av hvordan tid kan ”skremmes bort”, eller rettere hvordan bevisstheten om tid kan skremmes bort ved hjelp av sang og rytme. Men hva innebærer det å ”skremme” vår bevissthet om tid?


Et av Wardenærs ”nye punkter for overlevelse” lyder slik: ”Fra nå av vil all tid omgjøres fra Chronos tid til ren Kairos tid.” Hva betyr denne besvergelsen ? Betyr det at det fins andre måter å forholde seg til tid på enn den fatalistiske vestlige kronologien begynnelse, midte og slutt? Betyr det at en annen forståelse av tid kan, om ikke fjerne, så i hvert fall dempe sorg, bekymring og dødsbevissthet? Kanskje det betyr at sang, mantraer og poesi kan løsne på tillærte oppfattelser og fastlåste tankemønstre, ikke bare for å frigjøre oss fra skam og dårlig samvittighet, men for å få oss inn på nye spor og danne grunnlag for ny tenkning, ny kraft:


Det betyr: Et menneske skal livet ut være der for deg

sansenes trillioner repetisjoner av sødme og smerte skal vedvare

langsomhetens farger, indigo og grønt, skal ledsage det blodige røde, og bare

navnene for livskraft vil komme til å gjelde fra nå: pneuma, ruach, chi, reiki, 

prana, manitou og mulungu.

Jeg begynner å føle meg mektig og sier høyt:

”Nå tenker jeg hodene til Kerberos vil rulle!”


Diktet ender i en tilsynelatende triumf som understreker språkets potensial til å påvirke og forandre: Når orda for livskraft ramses opp, er det som om jeget også fylles av kraft, et mot som like mye er et overmot. Det avsluttende utropet er et komplekst og tvetydig ordspill: Kerberos’ rullende hoder henspiller på den ene sida på tida som uavbrutt ruller videre, på den andre sida kan det tolkes slik at når helveteshunden mister sine hoder, mister den også sin kraft og sin post som portvokter; de som vil flykte fra underverdenen, de fordømte, er løslatt – grensa mellom liv og død er åpen. Som en slags forsoning mellom liv og død? Eller som en åpen tilgang mellom en abstrakt tanke og språkliggjøringen av den? Som et paradoks som i språklige, grafiske eller billedlige systemer blir konkretisert, og dermed mulig. Som tegnet ∞ kairos ∞. Utropet er med andre ord ikke en entydig triumf over døden, eller tida, heller et opprør mot velkjente forestillinger om tidas og dermed livets sluttpunkt i døden, det er en språklig frigjøring: Frykten for døden gjøres om til en intellektuell komedie, en lek som både viderefører tanker og bearbeider angst, og som dermed utvider bevisstheten. Eller slipper bevisstheten fri.


Og hvis bevisstheten om tida – alle avtalene og alt vi skal rekke før det er for seint – slipper taket noen øyeblikk, kanskje vi kan yte større omsorg for omgivelsene og naturmiljøet. Kanskje kan en ”pronomenløs” tenkning og erfaring, en mindre individbasert, selvopptatt måte å leve på, åpne opp for en større ”jeg–du-erfaring” med omverdenen og en mer direkte kontakt med eksistensen som helhet. Samtidig, til tross for imperativet om å tilbe kairos og slippe jeget fri, når vi nå nærmer oss avslutninga på en lesning av Wardenærs ”svære region” av poesi, er det er vanskelig å la være å ta med dette: ”Fortsett å være menneske!” Så sant som det er skrevet. Det er nettopp nå vi må fortsette å være mennesker, det er nå vi må virke og tro: ta på oss ”alveører og skuddsikker vest”, lytte til fuglene og skrive dikt så det synger i oss. Kanskje et gjallende mayday mayday mayday – eller er det nok med et enkelt chip chip chip? 




Doblougprisen 2014.

Juryens innstilling:


Torild Wardenær (1951) er en original forfatter som hele tiden arbeider med store perspektiver i et overskridende språk. Hun debuterte i 1994 med utgivelsen I pionertiden, og har senere utgitt til sammen ni diktsamlinger, fire dramaer og en del gjendiktninger. Man kunne beskrive hennes særegenhet ved å si at hun skriver som en maler som mestrer alle dimensjonene i bildet: forgrunnen med de frapperende konkrete detaljene, mellomgrunnen som setter motivene i perspektiv, og særlig bakgrunnen som så ofte får diktet til å åpne seg mot helt svimlende perspektiver, jeget plassert inn i kosmiske dimensjoner, mennesket sett i forhold til andre livsformer, til tid og rom – beskrivelser som åpner bildet mot en bakgrunn der det ikke fins noe som stopper blikket. 

Som for eksempel i diktet ”Usikret I”


Usikret I


Mot Skytten, tjuefem tusen lysår herfra, raver den unge Pistolstjernen rundt i sin egen detonerte masse, hundre og femti ganger sterkere enn solen, fullt ladd, usikret og ute av skjeftet. 

Ikke at jeg lar meg true, men jeg løfter likevel armene og stiller meg opp mot en vegg 

gir frivillig fra meg mine personalia 


rike: animalia

rekke: chordata 

orden: primat 

familie: hominidae 

slekt: homo 

art: sapiens 

habitat: terrestrisk og


sent i evolusjonsrekken, med epiteler og ryggrad og sirkulasjonsorganer fullt utvokst og av en ætt som er dels ukjent, dels milanesisk, men jeg innrømmer også nedstammingen fra skallus, flimmerormer og ikter, at jeg tilhører en høyt utviklet art, men at jeg ennå ikke er i stand til å elske min neste, innrømmer at selv mine mest uselviske handlinger kan telles på en hånd, noe den bleike himmelen over meg misbilligende har vært vitne til og bakenfor fyrer Pistolstjernen løs i alle retninger mens jeg trykker meg inn mot en vegg, viser fram ansiktet mitt som om det skulle være et kosmisk merke, som om det skulle gi meg fritt leide.

(Fra psi, 2007)


Man kunne også beskrive Wardenærs poesi ved å si at hun skriver som en tenker, ikke en skolefilosof som kjenner ulike svar på livets spørsmål, men en reflekterende bevissthet som lar sin elementære undring få møte store utsnitt av vitenskapelig kunnskap – uten at undringen blir mindre; tvert imot: Hos Wardenær er fysikkens lover, astronomien, artenes utvikling og fugleordenens galaktiske spenn underliggjørende poetiske fenomener som får en til å tenke om igjen. Wardenær skriver ofte som en maler samtidig som hun skriver som en tenker, det visuelle og det refleksive møtes i en særegen språklig legering som av og til utkrystalliserer seg i en slags prosalyriske tekster, andre ganger i ordleker eller grafiske komposisjoner, men ofte også i korte vers der et abstrakt tema møter sitt lyriske bilde med ubestridelig kraft, for eksempel et tema som ”nåde”: 


Av nåde


I skogen

om natten

et mørkt nedfall

av nåde,

av uglers nærvær

og av englers


Jeg

er en gylden dråpe

i en hvilende trekkfugls nebb

(Fra I pionertiden, 1994)


Wardenærs diktsamlinger er i tillegg preget av en tydelig vilje til å komponere helhetlige verk, ikke bare samlinger med enkeltdikt. Dette oppnår hun bl.a. ved å utplassere serier av dikt med samme tittel i en samling, for eksempel syv ”metafysiske ekskursjoner” og fire ”kjærlighetens gjerninger” i samlingen psi, eller tretten ”gudinnerapporter ” i samlingen Titanporten (2001). Men samlinger kan også ha motivistiske samlingspunkter, som for eksempel lyset i null komma to lux (1995) eller innelukkingsmotivet i Houdini til minne (1997). 

Wardenær har gitt et frapperende innblikk i sin poetikk: 

”diktet skal, med sin naive kurtise, langsomt tvinge deg i kne og umerkelig berøve deg fornuften, og deretter skal det mangle under huden din for resten av livet, som en frastjålet hemmelighet” 

(fra psi, 2007).




"Jeg tror alt jeg ser er virkelig"
Om imaginasjon, syn og skapelse i Torild Wardenærs diktning

Av Ingrid Nielsen, artikkel i Vagant nr. 2/2006

"La oss anta at litteraturen begynner idet den blir et spørsmål." Å gjøre Maurice Blanchots ord til en devise for all litteratur, ville være å overse viktige forskjeller, kanskje også å forsømme fordringen i hans utsagn. For som Blanchot skriver: Å tenke litteraturens utspring som spørsmål, kan bareantas, altså tenkes og innbildes – som imaginær mulighet, som bilde. Litteraturen som spørsmål kan verken sikres eller påvises i det avgrensede og synlige artefaktet, men bare imagineres i det endeløse og "usynlige" som lesningen er. I så måte treffer Blanchots antakelse noe vesentlig i Torild Wardenærs dikt. Riktignok ikke umiddelbart. Dette er nemlig diktning som bæres frem av en myndighet – i holdning, artikulasjon og utførelse – som ikke synes å gi rom for spørsmål som ikke vet svar. Her omtaler et lyrisk jeg seg som gudinne; et annet jeg vet at "vi er innlemmet i alle tings teori"; ytterligere et jeg kan mane "både mine og dine atomer inn i en ny inkarnasjon"; et hellig fjell kan ses "fra alle vinkler" (samtidig); her gis til og med døden gestalt og nærvær som "den galante herren med voksbehandlet mustasje" som inviterer til ball ("og utenfor, i mørket, skal almuen storøyd stå"). I Wardenærs dikt er selv døden blitt et mulig sceneri:

Gudinnerapport XI

Drømmer jeg, eller er jeg innestengt? 

Muligens i følgende grufulle antikke sceneri: 

Den elyseiske sletten ligger gold, elveguden har forlatt meg og gudinnevevet bleikner. 

Væsker tørker inn, søyler radbrekkes, en æra forvitrer, alt er svulstig skjebne og en

hjertets farsott bøyer meg. Sverd på sverd spjærer først kledningen, så kjøttet. 

Denne gangen raver jeg lenge rundt i dødsriket, – lenge. 

(Titanporten)

Dødsriket entret! Så er selv den siste grensen opphevd? Alt som er, synes her negert i en altomfattende befrielse – fra grenser, påbud og vilkår. Men – det er en befrielse som grunner i at den realitetsorienterte vissheten om at døden slettes ikke er noe rike, og at den aldri kan entres, er tilbakelagt. Slik bunner disse diktenes myndighet nettopp i en vidtgående uvitenhet: De skrives frem som om det ikke alt finnes en verden. Og i stedet? En ubegrenset tillit til ordene, slik at de mest spektakulære geskjefter fremstilles med største tilforlatelighet. Et lyrisk jeg, som hevder å te seg som en drapert gudinne, beskriver for eksempel egen ham med troskyldig selvfølgelighet: "og for å ta de ytre karakteristika først så er jeg valnøttfarget, grønnøyd, lett drapert". At scenariet er fantastisk, tilhører åpenbart vårt perspektiv. Også våre tilvante ordninger av betydningsområder og størrelsesforhold synes her tilbakelagt: Jeget befinner seg "nær et stellium av sluknende soler", men er samtidig "travelt opptatt (…) med flikking av feltsko". Det kosmiske og det hverdagslige (skjønt, feltsko?) skrives sammen i en ny orden; i diktet innlysende mulig, for oss heterotopisk umulig. Diktene vender seg med andre ord bort fra det virkeliges grenser og forordninger, og skaper i stedet de verdenene som "språket" gjør mulig. Det kan dreie seg om å dikte opp imaginære verdener i det mikroskopiske.

Transcendens I

Tiden har snittet meg, har bedrevet tilfeldig kirurgi

har etterlatt meg inne i et gammeldags surstofftelt

det er dette som er verden, tenker jeg

ikke få panikk nå – pust, pust, ikke riv ned noe 

tenk på at du lever ennå, at hver celle i kroppen har fem kontinenter

alle med svære luftrom, oseaner, sletteland og forblåste kyster

(Titanporten)

– eller det kan dreie seg om billeddannelser som frisetter tingene fra etablerte betydningsrom og sammenstillinger, for slik å binde sammen andre "fellesskap":

Jeg går gjennom de levendes rekker og tingenes tilfeldige orden

Jeg går gjennom de levendes rekker og tingenes tilfeldige orden. 

Først: egg, løk, sårenes avgrensning, kvadratroten av store tall, hyppige tokt bort fra

dødens brodd, pinsetter, rustfritt stål, vikingskip og et evig alminnelig babbel. 

Dernest det som krever en større hengivenhet: den fraværende elskede og stavelsen over

alle stavelser, den hellige lyden OM. 

Siden følger gjennomgang av tredje, fjerne og femte orden

(Paradiseffekten)

I Wardenærs bilder gis også det usynlige gestalt: Det usynlige gjøres synlig – som bilde. For her kan natten komme "haltende / full av stygge kjøttsår"; "(d)e små lommene med dødssoner" kan lyse opp "som kråkesølv", og som nevnt, her er døden en galant herre "med voksbehandlet mustasje / mørkt antrukket og dekorert med alle sine medaljer". Betingelsen for å gi gestalt og synlighet til det usynlige, er jo at diktene har vendt seg bort fra den felles, enhetlige og selvidentiske verden. Eller annerledes: De synlige tingene – og dyrene, og skogene, og kroppsdelene – som vi begrenser til objekter som vi kan håndtere, disponere og representere innenfor vår fenomenale verden, ut fra behov om stabilitet og trygghet, synes i Wardenærs dikt å ses annerledes – kan hende med "mitt uregjerlig tredje øye", som det heter i ett dikt. Og hvilket øye er dét? Ifølge flere esoteriske og religiøse tradisjoner ser det tredje øyet noe som vi ikke ser med våre to utadvendte øyne. Når det i Wardenærs dikt dreier seg om "mitt", altså det lyriske jegets, uregjerlige tredje øye, blir det også jegets "øye" som er uregjerlig og "tredje" i forhold til det menneskelige blikket som avgrenser og utmåler de synlige tingene. Diktets "blikk" er dessuten altså "uregjerlig"; det tilpasser seg ikke kulturelle ferdigtolkninger av tingenes plass, mening og verdi. Med sin suverenitet artikulerer Wardenærs dikt andre logikker (som kan bunne i tilfeldig likelyd heller enn i tvingende nødvendighet); de omstøter skillet mellom ytre og indre ("En spurveflokk vagler seg på aorta"); de hevder uprøvde kjensgjerninger ("Jorden har førsteretten, taleretten, tieretten"); de tilbyr andre ly enn kulturens:

I den hardeste tiden skal alt stå nær oss

I den hardeste tiden skal alt stå nær oss. 

Steinene, jordbunnen, ja, selve den glødende mantelen. 

Skogene skal hegne om oss og vannet flyte søtt og melkefarget. 

Ammen skal fostre oss, dryppe smertestillende væske inn i oss

love oss et hemmelig sekel. 

(Paradiseffekten)

Wardenærs poetiske blikk søker også i retning av det lille, det oversette og det glemte, det som ikke tilbyr seg for vårt blikk eller vår fornuft: "slaget ved Teutoburgerskogen i år ni" og "de nå nesten upåvisbare atomene fra soldatenes barneliv", "ett gram antimaterie" og "det fargerike skjoldet mellom oss og døden". Diktene søker seg altså til det minste (i ett dikt til "ekornmagen"), til det mest ubetydelige og verdiløse. Slik viser de stor omsorg for tingenes fremmede, stille og frie eksistens, for alt det som fra et rasjonelt synspunkt er fjollete, ikke-eksisterende eller umulig: "Jeg (…) / stirrer stivt på postkassen helt til dem framstår som mystisk gjenstand." Det poetiske blikket åpner følgelig et uforutsigbart og ekspanderende tolkningsrom rundt tingene. Den poetiske "oversettelsen" – som fører tingene over fra en ytre, synlig verden til en skrevet, imaginær og "usynlig" verden – åpner for nye og omskiftelige perspektiver, tilnærminger og blikk: "Alt lar seg sammenligne; likt med likt, ulikt med likt og ulikt osv. Omfanget av dette / fenomenet er stort og ukjent, og mylderet vokser fram." Ja, i disse diktene vokser mylderet sannelig frem, slik at språket, som ellers lar oss håndtere og dermed avgrense tingene, her utløser og skaper en ubegrenset fler-foldet verden.

Dersom verden kan ses på uendelig mange måter, og slik romme et potensial for uendelig mange fortolkninger (og ikke kan den ses ufortolket), så må den også fremstå som uendelig. Slik er dette en diktning med omfattende epistemologiske implikasjoner. Ved å dikte stadig nye perspektiver, anskuelsesformer og fortolkningsmuligheter, og altså åpne ethvert system, bestrides ethvert totaliserende episteme. Mot den instrumentelle fornuften, en patafysisk interesse for unntak og imaginære løsninger; mot det lukkede systemets identifikasjon av stabile og avgrensede identiteter, en åpen komposisjon av uavsluttede mønstre. – Kulturen kan nok forsøke å besvare en slik praksis ved å kalle den "romantisk". Det som likevel sikrer denne diktningen mot slike idéhistoriske kategorier, er selve den poetiske artikulasjonen. Realiseringen av et språk som lar det ikke-eksisterende bli tilsynekomst, og konstruksjon bli sang, kan verken idealiseres eller tilbakelegges. Selv om det ikke er mulig å fiksere punktet der ingenting blir noe og der språk blir diktning, kan vi ikke komme bort fra det poetiske "resultatet": Det er gjennomført og virkeliggjort. Dermed minner Wardenærs diktning om det forgjeves i å omgjøre litteraturen til en posisjon å argumentere mot, slik at det blir mulig å overkomme den, og å slippe dens fordring.

Når Wardenærs dikt anskueliggjør potensialet for uendelig mange fortolkningsmuligheter, dreier det seg likevel ikke bare om å løslate våre blikk – til stadig større frihet og selvstyre. I ett dikt omtaler det lyriske jeget seg som "[l]ukket inne, men glad ofte her i kroppens kammer"; i et annet taler jeg’et "herfra, innenfra verdenshylsteret"; ett jeg går "litt omkring i det verdenslignende habitatet", og et lyrisk "du" er i "menneske-ham". Her er det også aktører som handler med "oss" (og er ikke også dét er et av diktningens gamle spørsmål: "hvem der?"):

(forkledd) 

Noen vil prakke på oss en blank mundur. Vi prøver å si at vi tilhører menneskestammen

og at vi er nomadiske, men blir stadig avbrutt og avbildet sammen med andre

inne i et svulmende stilleben, her i utkanten av århundrets larm. 

(Houdini til minne)

Når kroppene fremtrer som "kammer", "ham" og "mundur", og verden som "habitat", så synes de lyriske subjektene også å være anvist sine fremtredelsesformer og tildelt sine tilholdssteder. Det åpner for forestillingen om andre mulige væreformer og domisiler; det åpner for tanken om at det hele kunne ha vært annerledes. Så er også forestillingen om menneskets naturlige disposisjoner tilbakelagt? Å se det kjente som arrangert, det fortrolige som tilsynelatende og det nødvendige som temporært, det er å bryte ut av "verden" som et selvsagt og sikkert sted.

Men litteraturen som spørsmål ender ikke her. Disse diktene trosser nemlig også troen på menneskelig selvtilstrekkelighet. Her stilles jo vi’et overfor et upersonlig og ubestemt "noen", samtidig som vi’et – tilhørende "menneskestammen" – differensierer seg i forhold til andre (og "ikke-menneskelige?) "stammer". Så står ikke livet lenger bare til "vår" råderett, gagn eller bruk. I et annet dikt: "Noe vil meg til livs / det er livet med sine mørke bær." Dette livet vil "meg" "til livs", og altså frata "meg" all myndighet. Dette livets "gave" – som jo i siste instans også er dødens – er at det motsetter seg vår makt. Og nettopp som gave tas det imot. Dikt-jeg’ene fascineres nemlig av denne større livs- og dødsmakten som omdanner og forvandler, og de ønsker til og med å delta i tingenes tilbakevending til det indifferente:

Anrop

Hvem skal lære meg å visne

en kampestein, en rødstrupe, en jonsoknatt

jeg ser på når ting råtner, det går langsomt 

ville det hjelpe å fange et dyr

en vill hund, en hind, en kråkefugl 

(Titanporten)

Dette er likevel ikke snakk om endefrem dødslengsel. Å være i forvandlingens krefter, er her nemlig også å kjenne sulten etter livet som tilblivelse og overflod:

Jeg holder meg levende 

Jeg holder meg levende, holder meg hvit og oppreist som når en hellig

ibis forsiktig skritter over minefeltet, holder oppsikt med føttene, marken, med fuglene, 

trenger hjelp til å overvåke de lange dagene, trenger ordholdne ledsagere ved min side, 

men de er sjeldne og kan likevel ingenting gjøre og jeg mister kontrollen igjen, kan ikke

få nok av øyeblikket som flommer over av lavendel og kull

kan ikke få nok av tarmenes naturlige bevegelser, av lin, arabiske netter

sammenligningen av den fysiske verden med himmelens rike, av tidevannet som strømmer, albusneglens sykluser, meg selv som hellig fugl skrittende over de udetonerte minene, våre liv stykket opp i milliarder gnistrende fragmenter, vår egen

forvirring og inkarnerte orden i ett og samme atom

(…)

jeg vet ikke hvilken straff som rår, men min er her

midt i grønnsværet, midt i junis ravende eufori 

min er den eneste, avsondret som jeg er fra kunnskapen, forført av ordenes absolutte 

gehør, av ordenes absolutte forræderi mot virkeligheten. 

(Paradiseffekten)

I dette diktet kan jeget og helligfuglen ikke skilles, heller ikke tilblivelsen og forsvinningen, næringsopptaket og fortæringen, straffen og gleden. Hvem kan så ferdes her, hvor motsetningene ikke lenger kan skjelnes? Jo, et dikterisk jeg som selv har forrådt virkeligheten – nettopp i hevdelsen av ordenes gehør. Det er et jeg som har falt ut av verdens stabile orienteringspunkter, og som har glemt at ord høres, og ikke selv hører. En slik poetisk hevdelse er mulig fordi denne oppdiktede og skapte virkeligheten er kjennetegnet ved forvekslingen – forvekslingen av ord og ting, av evne og undergang, og også av liv og bilde.

Kan en poetisk forveksling og "feiltakelse" som dette kaste lys over den skepsisen til metafor og imaginasjon som har preget den lyriske diskursen – og diskursen om lyrikken – de siste årene? Selv om viljen til sakliggjøre lyrikken nok kan være sunn og betimelig, så åpner Wardenærs dikt også for mistanken om at nedvurderingen av lyrikkens imaginasjonsdrivende krefter også bunner i en redsel for nettopp disse: en redsel for å miste kontroll og fotfeste, en redsel for å ta feil? Er ønsket om å strippe språket for metaforer, også et ønske om ikke å fortape seg? I så fall er det også et ønske om å unndra seg poesiens egen fordring, i det minste slik den blir anskueliggjort i en av de eldste og rikeste mytene om diktningens opphav og bestemmelse, nemlig myten om Orfeus. For mens Orfeus beveger seg gjennom dødsriket for å hente Eurydike, lytter han så intenst til sin egen sang om henne at han tror hun er like bak ham. Han forveksler altså sine egne stedfortredende ord med et faktisk nærvær. Så han snur seg, og bryter dermed løftet han har gitt kongen og dronningen av dødsriket om ikke å snu seg, og mister alt. Å tolke denne myten utelukkende som beretningen om Orfeus’ vanskjebne er å gå glipp av mytens løfte om de mulighetene som sangen åpner for Orfeus. Sangen synes nemlig å gjøre ham i stand til å risikere seg selv og sin makt (det er jo i utgangspunktet hans vakre sang som gir ham makt til å bevege seg inn i dødsriket). Orfeus glemmer sitt verk og sin fremtid for dette ene: å tro at sangen virkelig gir ham Eurydike. Slik forlater han også realitetsprinsippets troløse sikkerhet. Men sangen konfronterer ham med hans egen begrensning: Ordene kan bare gi et bilde eller en "inn-bildning" av den døde. Døden viser seg som større enn sangeren, og sangen, også ved å innsette Orfeus selv i et metamorft kretsløp av destruksjon, omdannelse og tilblivelse. Etter å ha vendt tomhendt tilbake fra dødsriket, sønderlemmes nemlig Orfeus av rasende menader, hvorpå hodet hans driver i land på Lesbos, hvor det blir opphavet til lyrikken.

Den som synger, og som tror på sangens oppdiktende kraft, den entrer altså et rike der destruksjon og skapelse innvikles uopphørlig. Denne paradoksale innviklingen er imidlertid ikke bare en mytisk fantasi eller teoretisk påstand. Også i Wardenærs dikteriske praksis vendes ekstremene i hverandre:

[…] jeg er og blir uvitende om årsak

og virkning men holdes ansvarlig og beordres slik:

Gå inn i de sønderslåtte stedene i krigssonen med en kjærlighet som ligner den til din

egen hjemstavn. 

Dann union med underjordiske og overjordiske og finn en motlyd og styr unna satellitter og missiler.

Still motlyden inn mot presidentens tale, mot bombene og den verdensomspennende

høyfrekvente summingen fra strategenes hjerner.

Jeg adlyder, men vet ikke om denne motlyden alene duger eller om den må følges av andre lyder jeg ikke har hørt før, for eksempel spekkhoggersang eller kyrillisk tale. 

(Paradiseffekten)

Gå med kjærlighet, dann fellesskap, finn en motlyd. Når ordren lyder slik, er den en annen enn kulturens. For her sirkulerer ekstremene, de veksler sted og blir hverandre: å beordres og å yndes, å adlyde og å utøve selvomsorg. Denne umuligheten av å skjelne ekstremene fra hverandre, tyder på at den poetiske "motlyden" allerede er funnet. Mot kulturens forhåpning om individuasjon setter Wardenærs diktning et metamorft kretsløp. Der er døden gave, og der vitner diktet om de umælendes vitnemål. Og vi, vi ser det hele for oss. Men i dette lurer også spørsmålet: Er det hele innbildning? – Er det da vi aner lykken, når heller ikke vi har svar? - når vi endelig ikke har svar rede?

Vi har kanskje sovet oss gjennom livet

Vi har kanskje sovet oss gjennom livet

flakket søvngjengeraktig omkring fra kjærlighet til kjærlighet

mumlet oss inn i språkets allmakt

drømt oss mot virkeligheters utkant

glidd ut av døgnet, ut av decenniet.

Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne

med alle somrenes gulloblater i munnen

villig gi oss selv tilbake til jorden i gave

ja, vi vet det med sikkerhet nå: framtiden skal få oss

de umælende fårene og de varmekjære sikadene skal vitne om det og

fra offerstedets høyeste punkt

skal svarttrosten, uten en flekk av synd

synge og synge. 

(Paradiseffekten)

 

 

                           *****                      


"Paradis på jord
Torild Wardenær nekter å sette paradiset på formel."

 Torlld Wardenær i intervju med Bendik Wold, Morgenbladet 20.02.2004

"Poeten er speilene som fanger opp fremtidens veldige skygger på nåtiden," skrev den romantiske dikteren Percy Bysshe Shelley i sin "forsvarstale for poesien". Og kollegaen Charles Baudelaire fulgte opp, noen generasjoner senere: "Å kalle seg romantiker og samtidig ha blikket systematisk rettet mot fortiden, det er å motsi seg selv." Det handler om å være vendt mot fremtiden, mot det som skal komme - og mot det av fremtiden som lar seg gripe her og nå. For 1800-tallets romantikere var denne dikterholdningen fundamental; noe mindre viktig synes den ikke å være for Torild Wardenær. Hvordan skal vi ellers forstå en boktittel som Paradiseffekten?

- Tittelen konnoterer til to sfærer som er viktige for meg, og som trolig oppsummerer bokens tematikk. På den ene side det metafysiske, utopiske; på den annen side det realvitenskapelige, kausale, forklarer Wardenær.

- Jeg forsøker vel å utfordre det bastante skillet mellom disse sfærene. Jo visst er paradiset noe uoppnåelig, men det paradisiske kan like fullt være en reell erfaring. De fleste mennesker bærer på en eller annen slags paradiserfaring - en opplevelse av "paradis på jord", om du vil. Det kan være snakk om erotisk nytelse, om spirituell eller religiøs sensasjon, eller rett og slett et glimt av noe uutsigelig vakkert. Det er dette jeg mener med "paradiseffekt".

Trolldomstråd. Romantikkens naturdyrkelse kan forstås som en protest mot gryende industrialisme og rasjonalisering. Så også med Wardenærs poesi; vitenskapens innskrenkede verdensbilde blir stadig satt opp mot slike erkjennelser som bare naturen og "livet selv" kan tilby. Likevel vegrer hun seg ikke for å trekke inn vitenskapelige termer i diktene sine - her finnes referanser til både matematikk, biologi, botanikk og kaosteori.

- Jeg synes det er fascinerende å la metafysikken nærme seg det kjølige, vitenskapelige språket, og vice versa. Det skaper en interessant spenning i diktene. Samtidig oppleves denne bevegelsen som uhyre risikabel: Innenfor naturvitenskapene er jeg naturligvis en amatør, en dilettant. Det som tillater meg å raljere med begreper som ikke er mine, er at jeg har konstruert et diktunivers hvor jeg selv er allmektig. Slutter jeg å være i kontakt med min dikteriske omnipotens, er det et faresignal.

- Karin Moe har skrevet at forfatterskapet ditt protesterer mot det faktum at "naturvitskapane igjen er i ferd med å bli ideologi". Er du enig?

- Det er ingen dårlig observasjon. Det naturvitenskapelige språket er i ferd med å få fullstendig grep om virkelighetsforståelsen vår. I den grad vi i dag kan snakke om et "maktspråk", er dette et naturvitenskapelig språk.

- "Maktspråket beveger seg stivbeint langs en logikk som vi alle er opplært til å tro på og godkjenne", skrev du i en liten poetikk i Lyrikkmagasinet for noen år tilbake.

- Til forskjell er kunstverkets språk ikke-lineært. Det sier egentlig seg selv: Et språk som et konstruert, som er laget, må nødvendigvis avvike fra det språket som flyter uanstrengt. Derfor synes jeg termen "motspråk" er helt greitt, selv om jeg ikke slutter meg til alle sider ved den adornoske autonomiestetikken. Filosofen Gilles Deleuze snakker om et fremmed språk i språket, "a witch's line that escapes the dominant system". Dette synes jeg er en fin tanke - det poetiske språket som en "trolldomstråd" som leder deg frem til glenner og lysninger i skogen. Det er enhver forfatters plikt å skape et slikt språk.

- Ditt eget diktspråk er preget av kroppslighet, av en sansende kropp. Igjen en forbindelse til den romantiske diktningen?

- Ja, for så vidt. Jeg innser at det finnes en del slike paralleller. I alle diktene mine finner du dessuten et synlig "jeg" - eventuelt et "vi" - som oppdager verden med et barnlig, nærmest ubesudlet blikk. Enkelte lesere har antydet at denne jeg-sentreringen, kombinert med den sansende kroppen, hører 1980-tallet til. Jeg er ikke enig: Vi kan ikke slutte å skrive om kroppen. Vel er vi ånd, men denne ånden er bestandig materialisert i en kropp. Kroppen er en så alvorlig størrelse i våre liv at jeg heller vil spørre: Hvordan kan man unngå å skrive med utgangspunkt i sin egen kropp?

Dødsbevisshet. Her til lands er det få poeter som følger Torild Wardenærs tråder inn i det naturvitenskapelige feltet. Et par unntak finnes dog; for eksempel har hennes kollega Bjørn Aamodt ettertrykkelig bevist at han også er opplest på realfag. Aamodts forrige diktsamling - Atom (2002) - var bygget opp omkring det periodiske system, og rommet følgende strofe (titulert "Natrium"):

I varmetapets bakevje, skum

Her vises også et annet fellestrekk de to poetene imellom: Begge er opptatt av tid, av møtet mellom fortid og fremtid - og dermed også døden.

- Ja, det finnes en del dikt her om tiden som gåte, om tiden som en konstant trussel mot vår eksistens. Når jeg skriver om "lekkasjer", om noe som "lekker et sted langs grensene", er det tidens gåte jeg forsøker å nærme meg.

- I et annet dikt beskriver du hvordan dikter-jeg'et, "overfalt av tvil og uro", går ut i hagen og tar til å kutte ned en rosebusk. Men denne handlingen demper ikke akkurat dødsbevisstheten ...

- Nei, dikter-jeg'et begynner snarere å reflektere over sommerfuglene som har hjemsøkt roseblomstene, alle spettmeisene som har landet her, "... at lyden av vind, fallende snø og fuglenes tjsik har pågått samtidig med at krigene langt borte har larmet uopphørlig ...". Også rosebusken har hatt sin tid, sin veksttid, og denne tiden har en ende.

- Det er neppe tilfeldig at ordet "endetid" går igjen i flere av diktene?

- Ett sted lanserer jeg begrepet "begynnelsesløs tid", som en slags syntese av nåtid og fortid. Å leve i en begynnelsesløs tid er ønskverdig, ettersom det innebærer å frigjøre seg fra vitenskapens forestilling om lineær utvikling. Vår arroganse forleder oss ofte til å tenke på tid som noe vi legger bak oss - for godt. Slik er det selvfølgelig ikke, sier Wardenær.

Å finne en motlyd. I denne forbindelse må et annet av diktene i Paradiseffekten trekker frem: I "Kubber daggerter huggerter" kontrasteres en rekke gamle og nye drapsvåpen - krumsabler, DDT, sjøminer - mot en salig blanding av kroppsdeler, og først og fremst slike som forbindes med noe ømt eller sårbart: Blindtarmen, halsarterien, jomfruhinnen, visdomstennene. Effekten er rystende, og den forsterkes av at våpen-ordene er satt i strenge kapiteler.

- Diktet er ment som et slags resymé av krigshistorien. Jeg er bevisst overfladisk:

Ved å trekke frem bare ett av ordene i diktet - for eksempel "jomfruhinne" - kan man illustrere utallige fortellinger om overgrep og vold.

- Dessuten minner diktet om at når alle disse våpnene først er kommet inn i verden, forsvinner de heller ikke uten videre?

- De er tilsynelatende ufarliggjort, siden de tilhører "fortiden". Som jeg skriver i et annet dikt: "Disse gammeldagse våpen!/ Vi ler overbærende av dem/ ha, slynger og katapulter og ildkuler." Men nettopp fordi vi ler av dem, er de fortsatt farlige. De rammer blindflekkene våre. Eller: De treffer oss i vår egen arroganse. Til og med tiden mener vi å ha herredømme over.

- Det etterfølgende diktet inneholder en aksjonistisk spore: "Finn en motlyd", heter det, og "still motlyden inn mot presidentens tale, mot bombene og den verdensomspennende høyfrekvente summingen fra strategenes hjerner". Her nærmer du deg plutselig den politiske diktningen?

- Gjør jeg det? Jeg vet ikke. Det er underlig om diktet blir politisk først i det øyeblikk det tar opp i seg politisk terminologi. Selv tenker jeg på "motlyden" som en mulig mobilisering av noe dypt emosjonelt i enkeltindividet. Det handler mer om et kjærlighetsarbeid enn om realpolitikk, sier Torild Wardenær.

Og vi lar Paradiseffekten tilføye:

Men hummingen min og nougat-blikket ditt kunne, uavhengig av verdenshistorien, uavhengig av intimhistorien, ha ført oss så langt.


                                  *****


Språklig mot i Torild Wardenærs nye diktsamling, Titanporten, huserer poetisk kjærlighetskraft side om side med sprelske angrep på overmakt og overmot.

 Torild Wardenær i intevju med Cornelius Jakhelln , Morgenbladet 06.02.2001

- Enda mer enn dine fire foregående samlinger går din nye bok i retning av både det lystige og det tungt drømmende. Aner vi en noe villere Wardenær, mer vågal enn før?

- Courage er i hvert fall et sentralt begrep i denne boken.

- I diktene dine kontrasteres ofte både sanselige og metafysiske beskrivelser med et "vitenskapelig" vokabular. Hvor viktig er det for å deg å ha et vidtfavnende poetisk grep?

- Det er overordnet fordi det som setter skriften i gang er så mangfoldig

- Går du bevisst etter anti-forventningene, det uventede? 

- Det er prosessen forut for diktet jeg faktisk er mest opptatt av og kan si noe om. Jeg er ikke beregnende i forhold til et publikum. Jeg gjør bare det jeg må; går nærmest underbevisst etter mine egne ikke-forventninger, som realiserer seg i tekst - som ventet. Som leser er jeg imidlertid opptatt av det viktige litterære grepet Victor Sklovskij kalte "underliggjørelsens virkemiddel". Og dette grepet bærer jeg nok også med meg som forfatter.

- I diktet "Courage" ligger titanporten foran deg, og jerntiden bak deg. Hva/hvem venter bak titanporten?

- Titanportens egenskaper er å være lett, sterk og høy, men det er fremdeles en port. Man kan komme til den og være åpen eller lukket, og titanporten kan selv stå åpen eller vise seg å være lukket. Her ligger det en dualitet - både i den språklige konstruksjonen og i tematikken som tittelen konnoterer. Metallet titan har navnet sitt etter titanene, som kjempet med Zevs om verdensherredømmet, og Saturn har en måne som heter Titan. Begrepet courage, mot - er samtidig en utledning av det franske coeur, hjerte. Jeg vil prøve å si noe om at den viktigste utfordringen for oss som mennesker må være - og det i aller videste forstand - kjærlighetsarbeidet. Det handler svært lite om føleri eller romantisering, men desto mer om tankearbeid og handlinger.

- Ordet "visjonær" frister når man skal beskrive dine beskrivelser. Du har et blikk for hvordan ting må ha vært og hvordan de vil bli. Når du bruker futurum, når du innvarsler, advarer, forutsier, nærmer du deg ikke da et profetisk toneleie?

- Jeg våger å påstå at når kunstneren slutter å være i kontakt med sin egen omnipotens, er det et faresignal. Jeg tar i bruk kraften jeg skal forvalte, og da nytter det ikke å pusle med småting. Dette vil jeg forsvare selv om det kan høres aldeles ubeskjedent ut, ja, fra et rasjonelt ståsted til og med litt borderlineaktig. Men å være menneske er å kjempe, livet er et stort drama og alle skapende individer bør uhemmet heve sine røster, gjerne legge seg opp mot et profetisk toneleie. Og deretter, vel og merke: Blotte og bøye sitt hode, ydmykt. Å arbeide kunstnerisk innebærer at en må bruke hele sin erfaring, kunnskap, intuisjon, disiplin. Samtidig må en være i stand til å stille seg inn på et nullpunkt, være ydmyk. Denne doble posisjonen er for meg viktigst av alt å innta. Altså på en ene siden; viljen og motet til å gå inn i det visjonære, på den andre siden; ydmykheten.

- Et sted skriver du om skogen som tapper deg for dine magre ord. Hva betyr naturen og "havets ustanselige skred" mot land for skriften din?

- Naturen er en gigantisk størrelse for meg. Den er konstant i betydning uovertruffen som inspirasjon, og skiftende i betydning at den forandrer seg innenfor sine egne årstider og sykluser. Naturen er dessverre stilt overfor den aller største trussel; menneskets irrasjonalitet og rovdrift. Petrarca er en av mine helter fordi han var den første dikteren som i sin tid så naturen og hyllet den, og våget seg utenfor bymurene for å bestige et fjell.

- "Verdenslyd", "lepjing", "krigsgny" og "lerkesang". Hvilken relasjon står poesien din i forhold til lyd?

- Jeg har nettopp lyttet til et 30 år gammelt lydopptak av en ung gutt tilhørende en indisk musikkaste. Han gikk fra dør til dør i Nepal og sang meldinger, ofte tilknyttet religiøse begivenheter, men også dagligdagse hendinger - stemmen hans var vidunderlig, ikke helt av denne verden og dette er eksempel på hvordan lyd for meg kan være igangsetter til en tekst som skal komme til å utprøve noe helt annet enn sitt opphav, lydkilden. Det handler om overskridelse.

- Du sier et sted at "Språket er skjemmet og henger rundt oss til skrekk og advarsel", men du ser da ut til å bruke det med stor lyst likevel?

- Det er poetens mandat å gjenopprette språkets ære. Og hva kan være mer lystbetont enn det?

- Om du går "ut i eteren eller inn i kjøttet"; diktene dine danser, svinger, groover, det er masse bevegelse i dem. Hva er det som beveger deg?

- Litteratur, men også alt som på en vanlig dag genererer bevegelse, områder som ligger tett på de abstrakte, formorienterte ikke-litterære retninger av billedkunsten, musikken, dans, film, lek, teater, kroppsorienterte handlinger, terapier, forflytninger, drømmer, samt en uendelig rekke fenomener som hører til det å leve og som til enhver tid, hvis jeg bare er beredvillig, avslappet, konsentrert kan bringe meg over i et nærvær som får meg til å erfare meg selv som levende i verden.

- I håp om at du ikke svarer nonchalant på dette spørsmålet: Hvor lenge har du skrevet?

- Det slår meg at det går an å svare nonchalant på spørsmålet, formuleringen ser jeg du har hentet fra diktet "Svare" fra samlingen Houdini til minne hvor det opptrer en sfinks, til overmål en narre-sfinks, de skal man ikke stole på, og nå merker jeg faktisk at dette begynner å bli litt nonchalant - så for å redde meg tilbake til et uforbeholdent, ærlig svar får jeg si at jeg har vel skrevet siden tiårsalderen, og i flere år var det noe jeg gjorde i enerom og under tvil og når jeg ikke arbeidet med "viktigere" ting.

- "Fremmedlegionen er avvæpnet og inngjerdet", "lederstilen min er annerledes enn generalenes" heter det seg i Titanporten. Diktene dine kan fremstå som et maktmessig bakvendtland. Hvor langt kan poesien strekke seg inn i politikken i dag?

- Jeg innbiller meg at den kan gjøre det, husk at jeg er litt besatt som poet, litt pustet til av gudene, som Platon mente dikterne var. I overmodige øyeblikk tror jeg om poesien at den kan infiltrere hele det kapitalistiske verdisystemet og forstyrre den glatte, lett omsettelige retorikken som kjennetegner store deler av medieverdenen. Forfatteren Joseph Brodsky sier at uten poesiens kraftstoff blir språket bare et idiom, en sjargong som kan brukes til å narre fienden, selge en støvsuger, skaffe seg et nummer eller en forfremmelse - men langt fra godt nok til å lette angsten og bringe fryd. Å skrive er uansett en mothandling, et forsøk på å etablere motspråket - til trivialspråket, mediesurret, å vise noe som dette ikke befatter seg med eller ikke er i stand til å formidle eller ta inn over seg. Det finnes viktige utfordringer ved den menneskelige eksistens som offentligheten representert gjennom mediene og politikerne ikke er klar over eller ikke er interessert i. Å skrive blir dermed en politisk handling. Politikk er fusjon av enkeltindivider og konsekvensene av deres tenkning. Og det er i personlig betydning jeg tror poesien kan bety noe i dag, som et redskap i arbeidet med å ta tilbake vår fulle menneskelighet. Det må gå den veien, gjennom individene først, poesien kan ikke tres ned over noe system. Da blir det programdiktning, og jeg kan ikke forestille meg politiske programdikt i Norge i dag selv om det er kommet en bra diktsamling i den seinere tid som har politisk brodd, men det er noe annet.

- Har du noen tanker om at poesi kan lære mennesker å visne med verdighet?

- I diktet Anrop spør jeget: "Hvem skal lære meg å visne?" Å visne er nødvendig for å gi plass til ny vekst. Kunst har en iboende, metafysisk kraft og derfor tror jeg også at poesien kan veilede oss i å gjennomleve og akseptere dette uten at vi mister vår tillit eller verdighet.

- Ordforrådet ditt er overveldende, barokt, og skiller seg meget markant ut fra vokabularet til de ulike poetiske minimalistene. Hva betyr minimalismen for deg?

Jeg vet ikke om noen litterære minimalister, hvem kan mon det være? At de vitterlig eksisterer og selv sterkt vil hevde at det er nettopp det de er kan så være, men jeg ser bare at en god såkalt minimalist og en ordrik forfatter ikke nødvendigvis står i et motsetningsforhold til hverandre. I de beste minimalistiske tekstene eksisterer et fruktbart tomrom, et ladd, energetisk felt som står i dyp, forbindelse med ordet - og i dets tilsynelatende formmessige motsetning; i det lange, tette ordrike prosalyriske arbeidet kan en også oppleve å puste tilsvarende dypt og fritt hvis det er godt nok, det er et kvalitetsspørsmål egentlig.

- Hva får deg til å undre?

- Tid. Borges har kalt tiden den største metafysiske gåte. Å forsøke å komme inn på alt som sorterer under fenomenet tid er umulig, det hele blir ufattbart og derfor så aldeles presserende og nødvendig å skrive om.

- Tall har blitt stadig viktigere for poesien din siden null komma to lux (1995). Du bruker dem både i titler og i dikt, du lager lister, du tviler og du tror på tall; Titanporten rommer flere matematiske krummelurer. Hvorfor tall i en genre som poesi?

- Fordi tall på en ene siden er representanter for naturvitenskapene, for empirien, for den tunge tradisjonen i vår kultur som opphøyer det målbare og verifiserbare til eneste sannheter. På den andre siden står tallene også i en mer esoterisk tradisjon gjennom for eksempel numerologien og i Ching. Dette vil jeg problematisere. Men fordi jeg ikke behersker faget, dvs. mysteriene som integralligninger og den slags avdekker (og nå knytter jeg bevisst et mysterium til et tilsynelatende rasjonelt felt), så leker jeg heller med det. Tall har med den fysiske verden å gjøre, men er i høy grad også abstrakte, flyktige og i ledtog omtrent med ånd og stjerner.

- Titanporten inneholder en fransk tittel, flere franske setninger og en hyllest til Guillaume Apollinaire. Hva slags forhold har du til fransk kultur?

- Litterært står f.eks. nyere amerikansk novellekunst og spansk gullalder like høyt i kurs hos meg, men å lese franske feminister og surrealister, og betydningen av et personlig vennskap går inn i mitt forhold til det franske. Dessuten har jeg for en tid tilbake deltatt i et interessant prosjekt med to billedkunstnere, henholdsvis en fransk og en dansk. Vi samarbeidet om tekst/installasjoner satt ut i landskapet i byen Jarnac i sørvest-Frankrike.

Bak titanporten fornemmer jeg et univers med en skjult kausalitet, en orden som for oss ikke-titaner virker magisk og ubegripelig. Subjektet i boken din sier seg i stand til å gjøre en kvinne til jomfru igjen, det vet at grunnstoffene har en plan osv. Diktene dine kan forvirre og bortføre; de kommer ofte bardus på, som en flodbølge av motsigelser og motsetninger. Det er bare sjelden at diktene dine røper sine egne lover og blir entydige, noe jeg antar skyldes en tilbakeholdelse av poetisk informasjon.

- Når vet du at du har sagt for mye i et dikt?

- For det første tror jeg det bor en titan i oss alle, for det andre håper jeg det å bli forvirret og bortført stammer fra opplevelsen av ikke-intensjonalitet, et begrep litteraturteoretikeren Mukarovsky anvender som grunnlag for å redegjøre for hvordan kunsten stadig kan fremstå som ny, og involvere leserens utgangspunkt, han sier: "bare ikke-intensjonaliteten, som baner veien for de mest forskjelligartede assosiasjoner ved sin ubestemte, kan sette i bevegelse hele mottakerens livserfaring, alle de bevisste og underbevisste tendensene i hans personlighet stilt overfor verket". Titanporten inneholder mange typer erfaringer fra det å være menneske. Erfaringene blir kommunisert gjennom språket, men språket er ikke erfaringene, livet selv - og kan aldri bli det. Poesien er alt annet enn enkel å møte, den krever sin leser og dennes tålmodighet. Den har en skjult agenda, er ofte mye større enn seg selv, er så og si på størrelse med leseren, fortolkeren. Samtidig skal den være i stand til i en rimelig grad og uten altfor mange dikkedarer å kommunisere, den skal ikke bli kryptisk, men heller ikke overkommunisere. Det har også en del å gjøre med beherskelsen av den håndverksmessige siden ved det å skrive, det å vite når man har sagt for mye eller akkurat nok.

© Torild Wardenær 2013