Eks jordisk (2024)
Eks jordisk er en diktsamling som tematiserer naturtap og tar utgangspunkt i et utvalg av de 2 878 utrydningstruede artene på den norske rødlisten, og viser frem et utsatt biologisk mangfold, alt fra åkersteinfrø og skyggespindelhinne til jerv og brugde. Med sine perspektiver fra kultur, historie og mytologi strekker Torild Wardenær et vitalt spenn mellom det helt partikulære og et utvidet økologisk hele.
Velde (2020)
Å lese VELDE er å bli kastet rett inn i skapelsen, inn i opprinnelsen, evigheten, fortiden og fremtiden.
Torild Wardenær skriver – med klangbunn i samtida - helt nær, helt inn i det innerste organet, inn i blikket og helt ut i universet. Hun vandrer lett gjennom tidene, er i en slags alltid, og i slektskap med allnaturen. Stoffet i VELDE formidler et stort utfordrende alvor, men det gjøres med vidd og humor.
Forløp (2016)
Gjennom førti uker, mellom februar og november, følges utviklingen av et embryo fra celle til fullbårent foster. Men dette er bare ett av flere ulike samtidige forløp, som igjen danner forbindelser med nye forløp til én lang fortelling. I førti prosadikt er reelle verdensomspennende og historiske hendelser innskrevet, samt refleksjoner og poetikker som peker både bakover og framover I tid. Og hele tiden er det selve livet som står på spill.
Passord: Kairos (2013)
Fra antikken og inn i vår elektroniske tidsalder har passordet vært et adgangstegn for innvidde. Kairos, ”det rette øyeblikk”, står som tidsbegrep i både et motsetnings- og komplementærforhold til chronos, den lineære tiden.
Kairos er nå, men hvert nå inngår i en uendelig rekke med øyeblikk som utgjør tiden, den største av alle gåtene.
Sporene etter jordas levende historie går gjennom oss som er her nå, og videre til de som kommer etter oss. Via denne arven, som både er materiell og metafysisk, gis planter, insekter, spøkelser, himmellegemer, skjeletter, trær og berg, fugler og mennesker en stemme, forgjengelig og utsatt. Men i titteldiktet er passordet - adgangen til ”det rette øyeblikk” - forsøkt beskyttet mellom evighetstegnene, slik: ∞ Kairos ∞
Diktene i Passord: Kairos har alle tittelen ”Arvestykke”, men med ulike undertitler, og nummerert i direkte forlengelse fra den Bragepris-nominerte psi (2008) og Mens Higgsbosonet gnager (2011).
Mens Higgsbosonet gnager (2011)
Et Higgsboson er en elementærpartikkel oppkalt etter fysikeren Peter Higgs. Partikkelen er predikert å eksistere, men er ikke observert ennå. Hvis den eksisterer - noe den er nødt til hvis ikke den såkalte standardmodellen skal falle - vil den forklare hvorfor elementærpartikler og stoff har masse. Higgsbosonet er således, i følge grunnleggende teori, en forutsetning for den materielle verden.
Det er blant annet i dette perspektivet Torild Wardenær - med sin helt spesielle stemme - skriver et språkunivers fram i sin åttende samling Mens Higgsbosonet gnager. I diktene opptrer et jeg som representant både for det menneskelige subjektets anliggender i en materiell verden, og som uløselig knyttet til tidens gåte i et ennå uutforsket kosmos. Det er et voldsomt spenn i denne samlingen, mellom det materielle og det metafysiske, mellom vitenskap og natur, mellom språk og verden, mellom det vi kan forstå og det vi bare kan ane. Et spenn som medfører uvisshet og risiko, men som også driver jeg'et inn i djerve undersøkelser. Arvestykketitlene, som er videreført fra den Brageprisnominerte psi (2007), leder også denne samlingen mot en fortsatt utforskning av språkets muligheter. Fragmentet, eller partikkelen, inngår i en større helhet og kontinuitet gjennom blant annet de litterære, genetiske, kulturelle og evolusjonære temaer arvebegrepet reiser.
Mens Higgsbosonet gnager er en innsiktsfull, leken og eksperimentell diktsamling der Torild Wardenær oppviser en meget presis og sjelden språkbevissthet.
psi (2007)
"Ei kosmisk erkjenning"
Alt tittelen på boka, Psi, varslar noko grensesprengjande, dette forunderlege symbolet, subatomet i kvantelæra, eller "femtedimensjonen hvor alt står i forbund og aldri går tapt", og 'bølgen som får himmel og jord til frivillig å skifte plass' (s. 59), med fortolkinga til diktaren. Så er faktisk psi også nest siste bokstav i det greske alfabetet. I Wardenærs poetiske univers kan tittelen forståast som ein forfattarambisjon om å finne eit samband mellom språk og kosmisk erkjenning gjennom ein atomær storleik." (Kristi Mathilde Thorheim)
Paradiseffekten (2004)
"En ny manifestasjon av lyrisk kraft"
Torild Wardenær har greidd det igjen. Ti år etter debuten med I pionértiden har ho levert ei strålande diktsamling – ettertenksom og lidenskapeleg, kjøleg og varm på ei og same tid. Det er nettopp denne ubesværa rørsla mellom heilt motsette ting som er hovudprinsippet i desse dikta. I halvt forteljande, ofte prosa-liknende dikt spring ho heilt umerkeleg frå eit forestillingsområde til det motsette, fører saman bilete som vi elles held langt frå kvarandre." (Jan Inge Sørbø).
Titanporten (2001)
"Forsiden av Wardenærs diktsamling gjengir et anatomisk hjerte, tegnet med kritt på et svidd landskap i Sør-Afrika. Et dikt siterer og utvikler tankene fra et av Apollinaires billeddikt, «Mitt hjerte ligner en omvendt flamme». Kanskje er det nettopp poesiens oppgave å «bestride at hjertene er blitt/forminsket, grelt misfarget, stilisert og modernisert»? Vi har lagt jerntiden bak oss og titanporten venter foran, og kropp og sjel skal utsettes for alt det loven om å leve tilsier. Det er da kjærlighetens gjenskapermakt og dikternes bidrag til å bestride, omdefinere, bevare og beskytte blir så viktig. Torild Wardenær har med «Titanporten» plassert seg enda tryggere i fremste rekke blant våre lyrikere." (Hans O. Skei)
Døgndrift (1998)
"Torild Wardenær er dikteren som med en sjelden sensitivitet og presisjon undergraver den påståtte følelsesløse og kliniske ved fysiske fakta og målbare størrelser. I diktsamlingen "Døgndrift" får atomer, klorofyll, ioner, tyngdekraften, det faste og det flytende karakter av å være de ømmeste kjærlighetserklæringer til livet. Alle bør unne seg den festen det er å lese "Døgndrift" av den enkle grunn hun selv gir, i et forsøk på å oppsummere det ufattelige: "Tingene henger sammen/på andre måter enn vi tror". Ved å referere til naturens usentimentalitet og evige kretsløp viser hun stor tillit til at det finnes mening og orden, uten å besjele denne innsikten med romantisk innhold." (Maria Kielland Krag).
Houdini til minne (1997)
"Noe av det som imponerer med «Houdini til minne» er at Wardenær, til tross for en utforskende og kroppsorientert poetikk, har et naturlig og produktivt forhold til de klassiske lyriske virkemidlene. Lydmalende ord, bokstavrim, gjentagelsesmønstre og rytmiske strategier er tilstede på en så subtil måte at disse virkemidlene aldri blir prangende. Wardenær holder på bokstavrimet akkurat så lenge at det får betydning, men ikke så lenge at det blir banalt. Legg for eksempel merke til bruken av i-, y- og u-lyd i følgende passasje: «Bare pusten slipper unna, der den sirkulerer dypt og sikkert mellom høyere luftlag og solar plexus.» I en bok som «Houdini til minne» kunne det sikkert være fristende å innføre en autoritativ, overordnet jeg-figur som signaliserte at bokens «vitenskapelighet», kvasivisdom og lekenhet skulle stilles i relieff mot et mer «seriøst» eller egentlig bakteppe. Men nettopp fraværet av en slik korrigerende, leserveiledende instans er med på å gi boken driv og spenst: Et Wardenær-dikt som har fått deg til å le, får deg like etterpå til å stusse eller undres." (Ingunn Økland).
Null komma to lux (1995)
"Diktet frigir fantasien på same måte som ei gåte eg ikkje har høyrt før. Dei uvanlege ordkombinasjonane opnar opp for ukjende forestillingar. Diktet opnar seg og meg. Den som har skrive det velgjer i språket på ein måte eg knapt har sett før. (Bortsett frå i Wardenærs debutbok frå i fjor). Det er her freistande å seie med Michaux at vi lever i ei verd av gåter og at vi må svare på gåtene med gåter. Ikkje alle likar gåter og for dei blir også mange litterære tekstar meiningslause - ofte tekstar frå nye forfattarar som ikkje forsvarar "tingenes tilstand". Korleis heng dette i hop? Eg trur det botnar i den store misforståinga at ord kan vere meiningslause. Språket er aldri meiningslaust og skrifta er ikkje eit uskuldig redskap. Vi lever i ein språkstyrt kultur og er såleis omgitt av språk på alle bauer og kantar, dvs. at det tyt ut meining overalt. Det kan ikkje avvisast med at det ikkje finst noko meining med det! Det må imøtegåast - av den som skriv, t.d. poeten Torild Wardenær. Og gjennom denne imøtegåinga får dikta hennar form. (form er kritikk av alt som er gitt.) Wardenær nyttar ofte ord vi ikkje er så vande med å møte på i dikt, t.d. ord frå naturvitskapleg terminologi. slik blir eit felt som har stor innverknad på vår kvardag trekt inn i poesien." (Anne Karin Torheim)
I pionértiden (1994)
"Det blir skrive i dei siste tider, fleire av debutantane har eskatologiske perspektiv og bilde; ingen snur dette perspektivet så eklatant og så medvite som Wardenær; dekadansen ligg her i dette ti-året som ei felle, som trugsmål om rein repetisjon. Wardenærs skyts er ikkje motskyts, men at her er meir, her er noko anna no, som har vore her heile tida! og ein annan kunnskap no, frå moderne fysikk, frå astronomi, fra mange fagfelt; ho kan minna om Sigmund Mjelve i sine underlag av reflektert kunnskap. Og ho tar i bruk forundringsstrategiar, framandgjeringsgrep som verkar nye, friske. Også ho sidestiller mennesket med andre livsformer, og dette blir dei nye lange samanhengane. Ho tar i åndelige spørsmål og handlingar utan modernistens ubehag. Likeeins skaper ho bilde på menneskets eigenart, og fryktar ikkje dei store spørsmåla." (Karin Moe).