Velde

EIRIK LODÉN: ”VINTAGE WARDENÆR” STAVANGER AFTENBLAD 29.09.2020

Stavanger-poeten Torild Wardenær går rett inn i vår tids viktigste temaer og er atter en gang heldigvis seg selv.

Stavanger-poeten Torild Wardenær (f. 1951, deb. 1994) har for lengst etablert seg som en markant lyrikerstemme, med en ganske særegen stiltone som hun utdyper og viderefører i årets samling, «Velde», den ellevte i rekken. Som så mange ganger før sjonglerer Wardenær lekende og utprøvende med flere diskurser og kunnskapsfelt hentet fra og forbundet med vitenskap og kunst, teknologi og natur, historie og mytologi, hverdag og eventyr. Men i sentrum står som alltid et jeg, denne umiskjennelige stemmeklangen som vever sammen høyt og lavt, smalt og bredt, smått og stort. Dette porøse, men samtidig gjenstridige jeget som sukker halvt oppgitt: «Alt virker å ha en uforholdsmessig tiltro til meg, forventer at jeg skal være selve sjamanen, forbindelsen mellom dem og de forløsende ordene.» Dette er ikke bare påtatt beskjedenhet, det er den iboende frustrasjonen i en poets livsfølelse: Tingene vil deg noe, vil ikke bare bli sett av deg, bli satt pris på, men også satt ord på

Som ordsjonglør og halvt motvillig sjaman bretter Wardenær opp ermene, skrider til verket og går ikke av veien for å gi oss en kalddusj på vår aftenpromenade: «Men i de høye trekronene ved Mosvatnet kraer fuglene, unisont og vitende.» Kråkene, fra sitt høye utkikkspunkt i bøketrærne, ser både oss små travle menneskekryp og den rolig ventende gravlunden bak. Og poeten minner oss på at vi fremdeles er bærere av «det vaktsomme opprinnelige instinktet fra den firbeinte tiden».

Om hun insisterer på at «Multiversene er ubegripelige», «nøyer» hun seg og fornøyer oss i sitt eget univers med å la et underfundig skråblikk vandre assosiativt i tid og rom, og sammenfatter fysikk og lyrikk, økologi og poesi på sin egen måte: «Atomene flytter seg etter det vi vet, de manifesterer seg annet sted, / usentimentalt, så vi tar oss også sammen, ser at bjørkene står nær oss, / lett kamuflert, som unge krigere i en spinkel pastellfarget falanks.» Enkelte partier i de to siste avdelingene, viet slektsgransking og tresorter, kan bli litt vel presiøse etter min smak, men alt i alt går dette rett inn i tidens viktigste temaer, samtidig som det er «vintage» Wardenær 


KATRINE HEIBERG: ”DET VANLIGE FÅR NOE EPISK OVER SEG” MORGENBLADET 13.11.2020

Torild Wardenærs dikt er frislupne og fantasirike, men har også et blikk for naturens harmoni og sammenheng.

Innlemmingen av vitenskapelige termer, norrøn og gresk mytologi, feministiske og økologiske perspektiver (for bare å nevne noe) i ellers fantasirike, pratevillige prosadikt har vært Torild Wardenærs kjennemerke i hennes 26 år lange poetiske forfatterskap. Årets diktsamling, Velde, beveger seg langs de samme aksene

Farvel, fysikk og fornuft. 

Jeget i Torild Wardenærs lyriske univers er megalomant og i forandring. I det ene diktet ter det seg som en verdenshersker, i det andre prater det selvironisk om sin egen manglende moral og sviktende standhaftighet. Det befinner seg dessuten ikke i én tid eller på ett sted, men i mange tider og på flere steder omtrent samtidig. Dets status og identitet skifter like raskt som et vindkast. Diktene er følgelig ubundne, viltre og ekspansive, og de utfordrer leseren med et lekent «henger du med?».

Åpningssetningen i Velde illustrerer dette: «Når dager og netter har hypnotisert hverandre, og himmel og jord plyndret hverandre for tid og sted, tar jeg saken i egne hender, vekker døgnene opp igjen, gjenoppretter tid og sted.» Gesten som beskrives, kan leses både som en indre og en ytre bevegelse; som bilde på en subjektiv erfaring eller mental tilstand, og som en handling som overskrider lovene i vår egen virkelighet – fysikkens så vel som fornuftens – og dermed mimer noe mytisk. Eller også som en demonstrasjon av hvordan den poetiske skriften gir oss muligheten til å være noe annet enn det vi ellers går rundt og er. Den grelle gjentagelsen av «tid og sted» er betegnende for Wardenærs raske penn, i større grad styrt av fantasier og ideer enn en dveling ved språket.

Vanlig og episk.

Velde er en utforskning av kollektiv menneskelig erfaring på tvers av historien, samt nedslag i spesifikke øyeblikk i et enkeltliv. Wardenær har et blikk for hvordan materialiteten rundt oss og i oss vitner om store forløp; hvordan det forhenværende ligger lagret i «bregnene fra tidlig devon» (geologisk tidsperiode 419–359 millioner år tilbake) eller kommer til uttrykk i «det vaktsomme opprinnelige instinktet fra den firbeinte tiden». Det vanlige får noe episk over seg, livene våre kan ikke løsrives fra disse enorme sammenhengene. En slik kjensgjerning er fortrøstningsfull og frigjørende. For det første understreker den vår forbundethet med trær, planter og dyr, for det andre letter den litt på følelsen man kan ha av å stå på siden av verden, når selvrefleksiviteten eller dødsbevisstheten blir påtrengende.

Blant de brede sveipene trekkes vi med ujevne mellomrom ned på jorda, til de politiske, sosiale og økologiske forholdene i vår egen samtid. I bokens andre del, der jeget besøker et amfiteater og kaller frem sine norske forfedre ved hjelp av «noen håndsmidde kubjeller fra Setesdal og Hallingdal», utspiller det seg et møte mellom vår virkelighet og evigheten som lar Wardenærs tidvis absurde påfunn, more leseren. Jegets mor dukker opp fra dødsriket og et intervju rigges til («[m]an mener dette kan ha almen interesse utover det private»). Datteren spør om livets mening, om hva som skjer etter døden, og hva som vil hende nå som «isen smelter og havet stiger, folk forfølges eller sulter». De alvorstunge spørsmålene besvares taust, men likevel uttrykksfullt i form av håndbevegelser, følelsesuttrykk og en yogastilling – man ser det formelig for seg. Måten Wardenær her lar «fortida» snakke, men likevel holder spørsmålene åpne, er både humoristisk og klok.

Et blikk for det harmoniske. 

Noe av det Wardenær utviser, og som skiller henne fra mange andre poeter, er en oppmerksomhet mot det i verden som stemmer. I den ansporende diktsamlingen Passord: Kairos (2013) kan vi ett sted lese: «løkene er i sitt skall, tarmene i sitt hulrom / hager og skoger i klorofylluniversene.» I årets utgivelse finner jeg en lignende passasje: «Frakter mine egne organer med meg; leveren glatt og velformet, tarmene kveilet opp i bolet sitt, lukkemusklene viselig fordelt i kroppen.»

Bestanddelene i det organiske livet har sin form og sin funksjon. Poetens formidling av kroppenes og habitatenes innretning er en påminnelse om hvilken orden og harmoni vi, på det mest grunnleggende nivået, lever i. Det er en fascinasjon for eksistensen og dens kompleksitet som driver disse diktene ut på papiret. Velde er ikke uten svake partier; det gjelder særlig bokens siste avdeling, der penselstrøkene males vel raskt over store tidsrom, slik at det hele fremstår litt for løst. Likevel er det god grunn til å lese Wardenærs for å få del i en sjelden fusjon av freidig løssluppenhet og overraskende forsonende perspektiver.


HADLE OFTEDAL ANDERSEN: "EIT VESENTLEG POENG» KLASSEKAMPEN 09.01.2021

 I si nye diktsamling, «Velde», søker Torild Wardenær svar på spørsmålet om kva poesi har å tilby som andre kunstformer ikkje har.

Boka når sin konklusjon i ein serie dikt der den som fører ordet, tar sju barkflak av den nordamerikanske tresorten ein kallar papirbjørk. Desse tørkar ho, før ho skriv korte meldingar på dei, meldingar som «den bitre logikken», «hjertet i sitt ensomme, ensomme versemål» og «ennå er det åpninger inn i det tredje millenium». Så sender ho dei til venner av seg, folk som på ulike måtar skapar noko kunstnarleg eller kultisk-rituelt med utgangspunkt i det dei har fått tilsendt.

Dette er ein allegori, ei biletleg framstilling av korleis Wardenær ser føre seg si eiga dikting. På eine sida tar ho utgangspunkt i konkrete fenomen, i slikt ein kan oppleva, til dømes bjørketre. På andre sida ser ho desse tinga i eit dobbelt perspektiv, idet ho heile tida ser dei både som konkrete fenomen og som utgangspunkt for mennesket si skaping av kultiske artefaktar og tankar om samanhengar i tilværet. Derfor er boka full av naturobservasjonar, og full av referansar til religiøse tradisjonar. Og så plasserer Wardenær lyrikken i brennpunktet, i koplinga mellom dei to. Det poetiske, i hennar forståing, eksisterer som staden der ein gjennom språket kan skapa samband mellom verda og meininga. I så måte er lyrikken plassen for oppleving av dei store sambanda i tilværet, av det ein «både vet og ikke vet», som det heiter ein stad i boka.

Wardenær tilskriv poeten ei eiga evne til å formidla korleis ein kan sjå det guddommelege skina igjennom i det konkrete. Dette er ho langt ifrå aleine om, korkje historisk eller i dag. Det som skil henne ut frå mengda, er at ho synest å vera medviten om at det er ein konvensjon ho går inn i, når ho tenker på denne måten. På ein forsiktig, ikkje eksplisitt uttrykt måte viser ho, gjennom referansar til tidlegare tenking og tidlegare kunst, at ho talar eit språk som er etablert, og som repeterer seg sjølv, når det talar om poesien og det guddommelege på denne måten.

For tretti år sidan kunne ein ikkje seia dette høgt, men det er såre enkelt: Språket er eit sett av konvensjonar. Det seier det me menneske har tradisjon for å seia. Derfor kan det ikkje nå ut over seg sjølv, ikkje seia meir enn det som alt er sagt. Dette er dekonstruksjonen sitt syn på språket, slik det blei formidla i glansdagane på 1980- og tidleg 1990-tal. Og dette er eit syn ein kan lesa ut av diktsamlinga «Velde». Det er språkets velde som fell over oss. Wardenær refererer temmeleg ope til dette når ho i to av dikta om bjørkeflaka med skrift på skriv om det eine at det «blir liggende i ryggsekken hans, bokstavelig talt pulverisert», og om det andre at det «kanskje […] rett og slett er mistet eller glemt, og at det dermed befinner seg i samme sirkulasjon som andre gjenstander, handlinger, tanker og minner som aldri gjøres kjent».

Dette er språket som går i oppløysing, som forsvinn som moglegheit til å seia noko verkeleg nytt.

Men så finst det ein ettertanke: Ho gjer dette likevel. Ho skriv dikta, fordi dette er måten me kan gripa oss sjølv, kan gripa vår måte å vera menneske som søker meining på. Nøkkelen er å vita, men likevel la seg overmanna av verda og av det diktariske språket sin velde.

For me er her, me òg. Med dei dirrande kroppane våre føler me at noko er nær oss. Når me les vakre dikt som desse til dømes, dikt som både er varme og kalde, både vende mot hjarta og mot hjernen.



© Torild Wardenær 2013