Torild Wardenær 

MARIA KIELLAND KRAG: ”VIDUNDERLIGE WARDENÆR”, KLASSEKAMPEN/FÆDRELANDSVENNEN 06.02.01 

Hvis du synes livet fortoner seg banalt og tyngende bør du kjøpe deg Torild Wardenærs siste diktsamling Titanporten.For faller du først for Torild Wardenærs lyrikk blir du gående med hennes diktsamlinger tett inntil deg, og da er det bare å tilføye hennes femte diktsamling der den hører hjemme: tett ved hjertet.
Wardenær debuterte i 1994, og har i tillegg ti sin lyriske produksjon skrevet enaktere for teater, skuespill for barn samt en gjendiktning av den amerikanske poeten James Tate. Hun debuterte sent som lyriker, og den nå 50 år gamle Wardenær har hatt en bemerkelsesverdig produksjon av lyrikk i sine fem samlinger. Allerede i debutsamlingen I Pionertiden var det helt tydelig at hun skriver fra et helt fremmedartet sted med uvanlige virkemidler og med et helt uvanlig blikk på verden. I de neste samlingene har hun kultivert sin særegne betraktningsmåte hvor det rasjonelle og det inderlige, det målbare og flyktige inngår i paradoksale konstellasjoner. Diktene er knusktørre og betraktende, glovarme og skrullete, åpne og mystiske. 


Farlig og truende


Wardenærs lyrikk er kjennetegnet av et vidåpent blikk på en verden der alt har liv og er i jevnbyrdig brytning med hverandre og der alle vante hierarkiske strukturer er oppløst. Det oppstår mye brå skjønnhet når det er vilkårlig hvilket blikk som besjeler den andre, om det er den som ser eller det som blir sett på.
I årets samling har Wardenær gått bort fra bruken av fysiske betegnelser som kjennetegnet hennes forrige diktsamling (Døgndrift, 1998). Der florerte ioner, atomer, oksygen, blod, klorofyll og tyngdekraft. diktsubjektet stolte på hjernen ”... at den dirigerer kjemien som alltid er på/ferde med sitt sus og søtladne miks”, og døden ble fremstilt som en naturlig følge av livet: ”Etterpå skal atomene overta og på ny innsette den besværlige sjelen”. I årets samling fremstår døden som mer nærværende. 
Fra å være en tematisk tenkekonstruksjon i de tidligere samlingene, er døden i Titanporten både farlig og truende, og diktsubjektet opplever livets forgjengelighet som skremmende. Der diktsubjektet i de tidligere samlingene har betraktet livets kretsløp og forgjengelighet usentimentalt er den som skriver i årets samling langt mer fysisk og sentimental. Flere av diktene heter ”Gudinnerapporter”, der den som skriver er ”..halvt menneske, halvt lidende, i heftig flørt med halvgudene../.../eller ganske enkelt/beskjeftiget med å bli tilbedt – av elementene, av altet”.


Sårere tone


At diktsubjektet i årets samling både har fått kjønn og er besjelet med overnaturlighet, både som gudinne og halvt menneske er overraskende, og dette viser til en ny vending i Wardenærs lyrikk. Diktsubjektet har i de tidligere samlingene i høyeste grad hatt en kropp, men har kun vært underlagt fysiske lover fremfor kjønn. Det er et mere fysisk diktsubjekt som skriver i årets samling, og noe av tørrheten har gått tapt for en sårer tone. Eksempelvis har de fem diktene med tittelen ”Poem” den samme ordlyden i første linje: ”Jeg ser på... som om det var det siste jeg skulle gjøre”.
Denne besvergelsen gir diktene et mere desperat uttrykk enn tidligere; blikket er ikke betraktende og rolig, men tvert i mot søker å holde verden fast. I det siste av Poem-diktene beskrives det hvordan den brytningen som i de tidligere samlingene foregikk utenfor diktsubjektet nå er flyttet inn i kroppen: ”Jeg ser på meg selv som om det var det siste jeg skulle gjøre/.../ så alt foregår mellom meg og mine indre organer og huden, som / bukter seg vellystig rundt kroppen, ubrutt, duftende og den holder resten på plass/ tarmene, glattrimmede av urter og kokt vann, kjøttet; mørt og søtt, samt en villstyring/ av en sjel som romsterer mellom isse og solar plexus i et upåklagelig tempo.”


Særegen skjønnhet


Det kan virke som om diktsubjektet er mere utsatt, det oppløste og relative mere truende og at hjertet har overtatt vaktmesterfunksjonen som hjernen tidligere hadde. Et annet trekk ved årets samling er at diktsubjektet lengter: ”Jeg lengter etter deg, det er derfor jeg snakker til deg”. 
Dette gir assosiasjoner til den danske lyrikeren Inger Christensens fantastiske diktsamling Alfabet der Christensen tørt går igjennom verden katalogisert etter alfabetet, og konstatere at de ”finnes”. Christensens konstatering og benevning av tingene avdekker nettopp en grunnleggende tvil om de overhodet fines, og henvendelsen blir derfor skjebnesvanger. Denne desperasjonen kan sammenlignes med Wardenærs linje om å lengte, derfor snakker jeg; fordi å lengte til syvende og sist er bekreftelse på at man selv finnes: ”Jeg snakker til trær og bregner, og fuglesang risper seg inn, grønt forsøker å dempe meg og jeg/tier omsider, men jeg lengter etter alt.”
Torild Wardenærs dikt har en helt særegen skjønnhet, de er utsatte, vidåpne og får hjertet til å ekspandere. Hold dem tett inntil deg.



KJELL ERIKSSON: ”RAPPORT FRA EN GUDINNE”, SARPSBORGS BLAD 06.02.01


Torild Wardenær (50) debuterte i 1994 og presenterer nå sin femte diktsamling. Det er blitt et bemerkelsesverdig produkt, gjennomarbeidet, eksperimentelt og lekende. En nytelse og med flere «gudinnerapporter» («fortsette å anbefale seg for gudene») der fortellerstemmen stålsetter seg, tilfører kraft til et selvbilde for å overleve - dødsens alvorlig «... , men ennå er jeg mitt lovverk og har livet så kjær og derfor skal jeg våkne.» Det blir den urmenneskelige kampen mellom det meningsløse og gnist av mening: «... , og siden jeg nå først har fått denne ubendige kroppen å gjeste ...» eller «Prøver å regne ut hva som kan være halveringstiden for denne cellemassen som utgjør oss».
Wardenær benytter ofte «jeg-formen», og diktene blir direkte, hamrende henvendelser til leseren, ikke i tradisjonell poesi, men i lyriske tekster mettet med refleksjon og tilkjempet visdom - og en tilkjempet mening i livet: «lever ikke formålsløst, men svadaen har ni liv», mens «Verden hører ikke etter, den hisser seg opp, lengter seg syk.»
Torild Wardenær har sin helt særegne stemme, sin helt egen form, som river og rister og skaper livgivende refleksjon.



SISSEL FURUSETH: “POESI MENS BOMBER OG UR TIKKER”, MORGENBLADET 09.02.01.


«Jeg ser på dette kirsebærtreet som om det var det siste jeg skulle gjøre», skriver Torild Wardenær i sin nye diktsamling Titanporten. Her, som i hennes fire tidligere samlinger, skrives det på liv og død, og dette faktum må nødvendigvis berøre leseren. Wardenærs observasjonsevne og poetiske skarpsyn synes å være forankret i en sterk dødsbevissthet. Trusselen om tilintetgjørelse skaper tekster med nerve, preget av fysisk nærvær og språklig frodighet.
Titanporten er i høyeste grad en bok for vår tid. Her får individets dødsangst en ironisk gjenklang i et kollektivt undergangshysteri. Milleniumsskiftet fungerer som katalysator for katastrofetenkning og fremtidsfrykt, men når poeten speiler seg i massen, får den apokalyptiske visjonen form av galgenhumor: «det ropes varsko; eksplosjoner er i vente/ vi kaster oss under et bord, vil det komme utenfra eller innenfra, vil det slå ut på/ Richters skala eller på en løgndetektor eller på vår allerede rødflammede hud?/ vi kaster oss under et bord, håper på det ene eller det andre». Samtidsproblematikken ses imidlertid i et mytisk perspektiv hos Wardenær. Det nære står alltid i forbindelse med det fjerne, både i tid og rom. I diktet «Januar 2000» heter det: «Det er den store vinter, vi tøyer lengdegradene/ trekker en gjennom Kapp Det gode håp, forbi frysepunktet/ gjennom selve fimbul».
Tid, forgjengelighet og tap får i Titanporten sitt visjonære uttrykk gjennom et mytologisert språk. Dette kommer blant annet til uttrykk i form av tretten «gudinnerapporter» som er spredt ut gjennom samlingen. Det poetiske jeget inntar herskerinnens rolle, men hun er høyst bevisst sitt hybris: «Jeg ter meg som en gudinne, blander meg inn i kosmiske affærer, det går ikke/ upåaktet hen». Men til tross for at jeget befinner seg «i heftig flørt med halvgudene», er språket konkret, tinglig, kroppslig, og ofte kjølig vitenskapelig: «tankerester fra en cro magnon krafser og krafser og vi våkner/ og prøver å regne ut hva som kan være halveringstiden for denne cellemassen som utgjør/ oss, men enkel aritmetikk ser ut til å prelle av, så vi maner i stedet et langt liv/ fram.»
I Wardenærs oppfinnsomme språk sjongleres det med myter, historie, drømmer, hverdagsspråk, moderne vitenskap og kjente poetiske koder. Kombinasjonen av det mytiske og vitenskapelige er innreflektert allerede i tittelen. Titan, som refererer til både et mytologisk vesen og et lettmetall, har i Wardenærs tekst begge betydningsnivåer aktivert samtidig: «Jeg vokter på grunnstoffene, de er tilsynelatende ubevegelige, men jeg vet de har en/ plan og jeg lar hendenes sølvgrense bestemme:/ titanporten foran, jerntiden tilbakelagt, grønt ennå ikke i forråtnelse». Leseren blir imidlertid sittende igjen med spørsmålet om hvor vidt titanporten representerer en åpning/mulighet eller stengsel/hindring, eller om den rett og slett er inngangen til den forestående død. Blikket bakover, inn i myten, drømmen og døden kan tolkes som en flukt vekk fra egen tid, særlig på bakgrunn av at jeget formulerer en sterk uvilje mot å gå inn i framtiden: «Jeg går baklengs inn i eksos, avbrytelser, edb, markskrikere./ Begynner å lengte etter jazz, eller en barkarole eller en romanse».


Framtidsvegring og forfallstenkning er vesentlige ingredienser i Titanporten. Men det stilles også opp en positiv motkraft. Et sanskrit-mantra som besverger kjærlighetens kraft er valgt til inngangsportal for samlingen, og diktet «Kjære Guillaume Apollinaire», som dukker opp et stykke ut i boken, kan leses som et ekko av dette mantraet. Som en meditasjon over Apollinaires figurdikt «mon coeur pareil à une flamme renversée», skriver Wardenær: «vi skal virvle – tilmålt, lenge og vi skal bestride at hjertene er blitt/ forminsket, grelt misfarget, stilisert og modernisert/ å tro på det ville være en av de mange feilene – / ja, kanskje selve kardinalfeilen». Figurdiktet og mantraet er likevel noe mer enn kjærlighetsappeller. De peker på en sentral språkfilosofisk problemstilling som ofte dukker opp i Wardenærs dikt; nemlig det nesten mystisistiske ønsket om at språket skal mane fram kjensgjerningene slik de er, og ikke stå i veien for eller stenge for erfaringen: «hjertet skal ikke dekkes til og ikke noe skal ha kallenavn, alt skal tre fram i sin/ naturlige velde», som det heter i diktet til Apollinaire.
Wardenærs samling er sjangerbestemt som «dikt», og enkelte av tekstene har da også diktets utseende typologisk sett, slik de er versifisert i mer eller mindre korte linjer. I de aller fleste tekstene synes imidlertid Wardenær å bevege seg i grensefeltet mellom det versifiserte diktet og prosadiktet. Boksidens horisontale dimensjon utnyttes fullt ut, men samtidig er det vanskelig å se at linjedelingen er fullstendig arbitrær slik den er i prosadiktet. Denne hybridiseringen av en allerede etablert sjangerhybrid skaper tvil om hvilken status linjen skal tillegges. I noen tilfeller markerer linjeskifte setningsenheter, og fungerer dermed som pseudo-interpunksjon (vanlig tegnsetting og store bokstaver anvendes i liten grad). I andre tilfeller synes linjeskiftet å komme helt tilfeldig som i prosadiktet, mens i de øvrige tilfellene har linjedelingen en åpenbar estetisk og semantisk motivering. Denne vandringen mellom diktkode og prosakode er det naturlig å se i sammenheng med Wardenærs generelle eksperimentering med ulike språklige framstillingsnivåer. Her brytes en tradisjonell lyrikk-kode opp av prosasjangre av forskjellig slag.
Wardenær stiller sine tekster under en slags evighetens synsvinkel der de store spørsmål reises på et mytisk nivå. Likevel er det noe begrenset tidstypisk ved Wardenærs dikt. Da tenker jeg ikke først og fremst på år 2000-problematikken (som når alt kommer til alt er universell nok), men snarere på et visst 1980-tallspreg i selve den poetiske diksjonen. Wardenærs språk er på godt og vondt bundet opp i vår nære lyrikkhistoriske fortid. Dette viser seg særlig i hangen til metakommentarer, kombinasjonen av kroppsmystikk og språkrefleksjon, samt anvendelsen av et tett surrealistisk drømmespråk. Det vokste riktig nok fram mye god poesi på 80-tallet, men fordi den siktet svært høyt i sine språkeksperimenterende ambisjoner, ble fallhøyden tilsvarende stor. Før eller senere når både språk og leser sine metningspunkt for hva som tåles av metafortetthet. Også i Titanporten tøyes språket vel langt ved enkelte anledninger. Helt konkret kan man peke på visse adjektiv som med fordel kunne vært unngått, som f.eks. når en åsside beskrives som «lykkebefengt» og jeget som «ikke-grådig». Et sted er det huden som «bukter seg vellystig rundt kroppen, ubrutt, duftende». Slike klaustrofobiske poetiseringer finnes det enkelte eksempler på i Wardenærs samling, men patosfylte irritasjonsmomenter av denne typen dukker heldigvis ikke opp så alt for ofte. Hovedinntrykket er at Wardenærs særegne form for språklig raushet er av det gode og bidrar til å gi linjene spenst og dynamikk. 
I samlingens siste «Gudinnerapport» formuleres følgende metapoetiske innrømmelse: «Jeg lengter etter deg, det er derfor jeg snakker til deg/ som om jeg skulle ha orakelnytt å melde, som om jeg skulle ha løsenordet i min/ munn. Men det jeg sier deg er usant, er tvilsom tungetale». Det ser dermed ut som om det poetiske jeget avslutningsvis punkterer sitt eget meddelelsesprosjekt ved å karakterisere sine egen tale som stormannsgalskap. Jeg ser imidlertid liten grunn til at Wardenær, alias gudinne og drømmerske, som til alt overmål «snakker flytende poetisk», skal trekke sine ord tilbake. Det er ofte gjennom den kryptiske talen at det skapes åpninger i språket. Tvilsom tungetale, ja vel, men ikke desto mindre må Titanporten tas på alvor som den besvergelse av livet boken faktisk er — framført i en ærlig skrift som «er trofast inntil døden», som det heter hos Torild Wardenær selv. 
Torild Wardenær blir intervjuet i neste ukes avis


HANS O. SKEI: “KROPPENS LIV UNDER STJERNENE”, AFTENPOSTEN 20.02.01


Wardenærs diktsamling er i all sin glitrende 
billedrikdom, kroppslige opptatthet og kosmiske orientering
en fremragende prestasjon.Det er en stund siden jeg støtte på en så innholdsrik, så
 mangfoldig, mangetydig og variert diktsamling som Torild 
Wardenærs «Titanporten».
Den fører videre mange tildriv og tendenser i de tidligere 
samlingene, og utvikler blant annet det prosalyriske videre
fra «Døgndrift» (1998) samtidig som hun varierer go fornyer 
noen av elementene i et sprelskt og helt eget billedspråk
 fra «Houdini til minne» (1997). Bevart er også det
 kroppsorienterte, nærmest kroppsfikserte, der alle kroppens 
bestanddeler beskrives og brukes i en skildring både av vår 
utsatthet i verden og av vår bestemmelse om «å leve til du 
dør».
Igjen brukes matematikk og biologi og botanikk og 
relativitetsteori i en produktiv fremstilling av et jeg som
både er gjest hos virkeligheten, er tempelkropp og Gudinne.
Her leves livet til det eviges ære, med godt grep om alle
 de ting stjernehimmelen er satt over og som utgjør våre
 menneskekår. Men samtidig beveger jeg'et seg - i alle fall
 som Gudinne - over århundrene, mellom virkelighetene, og gir
 videre forståelse og opplevelse og erfaring i uventede 
ordkataloger, i rekker av sammenligninger og plutselige
 innfall.


Som en gudinne


En teoretiker hevder at det som kjennetegner dikt, er at de 
sier en ting, og betyr noe annet. Noen ganger formuleres det
 som at dikt skal og må bety mer enn pålydende.
 Wardenærs dikt kan neppe leses bare på overflatenivå og 
avlures en enkel betydning. En annen betydning, en dypere 
mening, ligger ikke bare på lur, men er innskrevet over alt,
og dermed er også store leserutfordringer skrevet inn i alle
 tekstene. En måte å få grep om samlingen på, er å lese de i
alt tretten «Gudinnerapport»-diktene i sammenheng som er 
spredt gjennom hele samlingen.
«Gudinnerapport VIII» er forøvrig et fenomenalt dikt, et 
høydepunkt i boken. Gudinnen vet at hun en dag skal holde
 «verdensmanualen på strak arm», og det er fascinerende å
 følge dette jeg som «ter seg som en gudinne» og beveger seg 
fra de elyseiske sletter til dødsriket, og er «halvt 
menneske, halvt lidende. . .beskjeftiget med å bli tilbedt -
av elementene, av altet.»
Diktene som er kalt «Poem I-V» følger etter hverandre, og 
her har diktene nærmest en narrativ tråd. Vi kan følge 
jeg'et og hennes tvillingsjel ved siden av en døende, mens 
jeg'et hele tiden ser på seg selv, og ser inn i den kosmiske
 natt: «Motet er spredt, men pulserende; et lite 
amfibiehjerte i den kosmiske natt,» sier tvillingsjelen min, 
igjen alvorlig.


Mikro-/makrokosmos


Forsiden av Wardenærs diktsamling gjengir et anatomisk
 hjerte, tegnet med kritt på et svidd landskap i Sør-Afrika. Et dikt siterer og utvikler tankene fra et av Apollinaires
 billeddikt, «Mitt hjerte ligner en omvendt flamme». Kanskje
 er det nettopp poesiens oppgave å «bestride at hjertene er
 blitt/forminsket, grelt misfarget, stilisert og
modernisert»?
 Vi har lagt jerntiden bak oss og titanporten venter foran, 
og kropp og sjel skal utsettes for alt det loven om å leve 
tilsier. Det er da kjærlighetens gjenskapermakt og dikternes 
bidrag til å bestride, omdefinere, bevare og beskytte blir
 så viktig.
Torild Wardenær har med «Titanporten» plassert seg enda
 tryggere i fremste rekke blant våre lyrikere.En annen betydning, en dypere mening, ligger
ikke bare på lur, men er innskrevet over alt»



KJELL OLAF JENSEN: ”NÆR PROSA OM LIVET” DAGSAVISEN, 20.02.01


Dikt med en veldig tetthet og henimot surrealistiske bilder 



Torild Wardenærs nye diktsamling, «Titanporten», kan leses på flere måter. Man kan bevege seg gjennom boken side for side, eller man kan lese den tematisk - for eksempel starte med de 13 diktene som er kalt «Gudinnerapport» og er spredt gjennom hele samlingen. I «Gudinnerapport»-diktene får man et sterkere konsentrat av et muligens overordnet jegs opplevelser av verden, synsvinkelen sprer seg både mot jeget og verden, i forhold til en rekke andre dikt med mer nøytral synsvinkel. 
En annen nøkkel får man ved å lese de fem «Poem»-diktene, som kommer på rekke og rad henimot avslutningen. De inneholder en fast åpningsformulering, to faste elementer (et jeg og en feminin tvillingsjel) og en bevegelse fra kirsebærtreet via et døende menneskes ansikt, mørket og tallene til meg selv - tilsynelatende en tiltagende abstraksjon, helt til det siste diktet.
Eller man kan lese det første og det siste diktet, begge med tittelen «Våkne»; det første snakker om en «ankomst» og rommer en bevegelse inn i drømmene, det siste om en «sorti» hvor bevegelsen går «bort». Fra inngangen til livet mot dets utgang? Er livet i så fall en drømmesekvens?
Det går også en bevegelse gjennom boken som helhet, i tråd med det ovenstående, fra livets begynnelse via dets midte og til dets avslutning; like før slutten knyttes dødsbildene til jeget: «Alt blomstrer av nå, jeg har steinskoene på, is i magen». Det siste leddet er en klisjé; men i stedet for å gi inntrykk av åndelig uformuenhet som i medie- og politikerspråket, virker det her dobbelttydig og dermed ironisk.
 Andre dobbelttydige bilder virker rent humoristiske («kan det være hjertet? spirer plutselig som fra et svært segoviafrø»), og humoren kan ha et sterkt absurdistisk preg («og jeg tråkker på noe, en gråspettet hale. Jeg sparker etter den, truer med/firehundreårsnatten»). Absurdismen kommer også fram ved at det eneste diktet som er direkte rettet til en navngitt person, har fått tittelen «Kjære Guillaume Apollinaire». Men i tillegg finnes det assosiasjoner til andre navn og verker fra verdenslitteraturen, såpass varierte som Theodor Caspari, Dante og Edda-diktningen - bare svake assosiasjoner, riktignok, slik at de kanskje kan være tilfeldige.
Bevegelsen fra fødsel til død, eller fra inngang til utgang, danner rammen rundt et av bokens to store temaer: livet. Ikke nødvendigvis menneskelivet eller det individuelle livet, men fenomenet livet, som bevegelse. Her kommer bokens tittel inn, «Titanporten», som dukker opp i et dikt midtveis i samlingen: «titanporten foran, jernporten tilbakelagt». Titan kan vise både til en kjempe eller halvgud som gjør opprør mot gudene, og til et metall; sammenstillingen med jern peker i retning av det siste, men dobbeltbetydningen er der likevel. Som grunnstoff utmerker titan seg ved sin letthet og hardhet - de videre assosiasjonsmuligheter kan overlates til leseren.
Det finnes imidlertid også et annet rammeverk, som utgjøres av omslagsbildet og epigrafen. Omslaget viser en sørafrikansk krittegning av et hjerte, men kan som helhet «bare oppleves fra lufta». Overblikkets betydning igjen, forskjellen mellom delen og helheten, og livssymbolet, men også hjertet som kjærlighetssymbol. Og epigrafen, som åpner boken, er en sanskrit-mantra: «seier til kjærlighetens kraft». Livet og kjærligheten - to av de sentrale temaene fra Torild Wardenærs tidligere diktsamlinger.
Med andre ord en sterk, tett, innholdsrik og styrende konstruksjon, som samtidig åpner for leserens egne tanker, visjoner og assosiasjoner om både de helt små og de helt store temaer. At en bok på 65 sider kan gi så mye!


HELGE TORVUND: ”VIRTUOST FRA WARDENÆR”, Dagbladet 28.02.01.



Denne rikhaldige boka kan gje to ulike reaksjonar. Ein beundrar det uvanlege ordtilfanget frå mytar, vitskap og kvardagsspråk. Ein vert riven med av rørslene og dei bråe kasta, og det oppstår poetisk «svevestøv» i møtet med uventa detaljar på vegen. Ein møter dødsmedvit og kulturkunnskap som dreg store områder av det menneskeskapte inn i augneblinken. Det imponerer. Det er ein original og gjennomtenkt tone heilt frå det talande omslaget med ei kjempeteikning av eit menneskehjarta på den sørafrikanske velden, til komposisjonen som er prega av fleire seriar med dikt fletta inn i kvarandre. 
Ho veit kva ho gjer, og broderer sitt rom slik ho vil ha det. Og ho visar at ho er ein særeigen språkkunstnar. 
Spegelbilete 
Den andre reaksjonen er at det virtuose tek overhand. Noko som alt er sagt med eitt slåande uttrykk, får nye, utsøkte ord. Ein tek til å venta seg det uventa, fordi det vert så mykje av det. Det viser seg fram, poserer, vert påfunn, elegantistisk, affektert, «jeg opptrer etter hvert temmelig pompøst» skriv ho. Det flyt over av ein postmodernistisk fascinasjon av «alt»: sjokkterapi, fleskekaker og tryllekunstnarkjoler. 
Eg skjøner at det er eit spegelbilete av uttrykk i tida, men eg vil ha noko meir enn speglar. Og eg får det og. 
Andlet til andlet 
Viljen til å nærma seg det punktet der liv møter død, sirklinga kring dette, og rygginga tilbake, omgåinga, er eit sentralt tema. 
«Her står jeg: oppreist, gestikulerende/alltid en skulderbredd, en håndsbredd, en hårsbredd fra noe/fra døden, selvfølgelig, men også fra de levendes elite.» 
Og når det frodige språket ikkje dekker over det det handlar om, kan ein via dei merkelegaste tema og retningar brått stå andlet til andlet med ein gjenkjenneleg og opprørande tilstand der «ingenting er juks, alt står i virkelighetens skinn



LIV RIISER: ”GUDINNERAPPORT”, VÅRT LAND 06.03.01

Svadaen har ni liv, heter det i Torild Wardenærs dikt ”Gudinnerapport IV”. Men det er neimen ikke mye svada i denne hennes femte diktsamling.Sist jeg leste henne var i 1994, i debutsamlingen I pionertiden og allerede da framstod hun som en fullt ferdig lyriker. siden er hun bare blitt sterkere og mer stilsikker, i Titanporten fra i år framstår hun med tyngde, autoritet og stor munterhet.Djervt og myndig. ”Dagene sjangler som vanlig mot meg, men pianisten/gjør helt presise bevegelser”, skriver hun i diktet ”Sjangle I”, og kombinasjonen av det som nesten er vippet av pinnen, og det som står med føttene godt plantet, ser ut til å kjennetegne dikterens livsopplevelse. 
I tillegg: forbindelsen til historien, gjerne det førhistoriske, til jorden og til døden. I Torild Wardenærs dikteriske univers er kambrium og silur like nær som dagen i går, den er dagen i går, stedet vi kom fra.
I diktet ”Courage” lar hun teksten suse gjennom tidsaldrene, og diktets jeg vokte på grunnstoffene, for så å la det ende opp med ”et fosterbarn ved min side, sang i /g-moll, dempet vedvarende.” Det er i disse store, altomfavnende bevegelsene hun har sitt særpreg som dikter. Det er noe djervt og myndig i dem, samtidig som tilværelsen er skjør og jeg-et utsatt.


Trøstende. 

Men det finnes trøst. I en serie dikt som alle bærer tittelen ”Poem”, ser hun først på kirsebærtreet ”Som om det var det siste jeg skulle gjøre”, deretter på et ansikt til en døende, på mørket, på tallene i et ruteskjema, og til slutt seg selv ”som om det var det siste jeg skulle gjøre”. 
Alt er forbundet med fare og risiko og en påminnelse om dødens realitet, men så er det en tvillingsjel der, hun vil ”absolutt leie meg/rundt treet som om det var en julegran”, eller hun tar plass på dødens farkost sammen med diktets jeg.
Hun trøster og sier: ”Motet er spredt, men pulserende, et lite amfibiehjerte i den kosmiske natt”, eller hun ”har lagt den varme håndflaten sin mot/ryggen min så jeg kan lene meg lett tilbake.”
Hades. En annen slik serie av dikt i boka er de tolv diktene som bærer tittelen ”Gudinnerapport”. 
De løper som en tråd gjennom bokas vev, og beveger seg over store områder i tid og rom, og er som tilstandsrapporter fra en fri sjel.
 Noen ganger er diktenes gudinne redd og urolig, andre ganger trygg og fri og ”slenger meg i gresset, for det er sommer og jeg er i min beste alder og Hades er/ heldigvis et sted i antikken.” 


Musikalitet. 

Torild Wardenærs dikt beveger seg i lange linjer og med sterke ord, hun satser høyere enn hun gjorde som debutant for sju år siden, men har beholdt den særpregede musikaliteten i språket som kjennetegnet henne allerede da.
Selv om hun skjuler seg i teksten, merkes det at det er en voksen kvinne som skriver. En som vet at jorden drar og alt har en ende, men som enda ikke sitter trygt i sitt bo.

"Vi følger med på debattene om sannhetsgehalten, dermatologenes nyvinninger
resultatene av ping-pong-kampene, slimposebetennelsene, vandalenes herjinger, at julen er over, at det er rett før sommerjubelen 

å, vi bygger opp en stor fin virkelighet, 
men det ropes varsko; eksplosjoner er i vente 
vi kaster oss under et bord, vil det komme utenfra eller innenfra, vil det slå ut på 
Richters skala eller på en løgndetektor eller på vår allerede rødflammede hud?


vi kaster oss under et bord, håper på det ene eller det andre.

Torild Wardenær i diktet ”Vi kaster oss under et bord.”


PETER SVALHEIM: ”EN VEL UTFØRT PATOS”, STAVANGER AFTENBLAD 20.03.01

En god grunn til å fortsette å lese dikt er at det fra tid til annen kommer bøker som denne.


Torild Wardenær har gjort omslagsillustrasjonen til en metafor for både storslåttheten og perspektivet i sin bok av året. Omslaget viser et anatomisk bilde av et hjerte, tegnet i kritt på en solsvidd slette i Sør-Afrika. Dimensjonene er 130 ganger 70 meter. Denne tegningen kan bare oppfattes fra et perspektiv høyt over bakken. 
Sammen med bokas motto, det eldgamle sanskrit-mantraet ”Seier til kjærlighetens kraft”, blir det med en gang klart at her dreier det seg, i konkret forstand, om hjertesaker.
Samtidig gir boka stadige henvisninger til det realfaglige, det kroppsbundne, fysiologien: alt er muskler, ikke minst hjertet. Som et ankerfeste? Men også som en påpeking av at selv tallene og de materielle omgivelsene peker i retning av noe annet. Boka griper til en selvbevissthet som sjelden anvendes i vår tid. Det blir alt annet enn puslete når Torild Wardenær dikter 13 gudinnerapporter i jeg-form: 
”Jeg ter meg som en gudinne, blander meg inn i kosmiske affærer, det går ikke upåaktet hen men jeg tar angrepene som kjærtegn (...)”.
Et av diktene i denne serien inneholder til og med utsagnet: ”En dag skal jeg holde verdensmanualen på strak arm.”
Det er flere grunner til at dette ikke ender med et plask som et anmassende overmot. Dels skyldes det dikterbevisstheten, som ikke gir seg før diktet har oppfylt sin kapasitet og sammenheng. Diktenes tanke beveger seg ubesværet i den prosalyriske, lett surrealistiske og underliggjørende formen som etter hvert har blitt Wardenærs merke. Et stort flertall av dem har vendinger og linjer som forekommer meg rike og underfundige: Det er gjerne et overraskende grep, som samtidig røper en stor grad av sammenheng og tenkthet. På den måten myldrer boka av opplevelsespunkter, eller ”svevestøv”, for å bruke et uttrykk fra boka. 
Ikke minst er den god fordi den har et anliggende. Den retter mange vellykkede anslag mot det som måtte innskrenke menneskelivet. Diktet ”Januar 2000” er for eksempel opptatt med å tøye lengdegradene:
”(...) over feltspat og sjøfarere og farlige triangler/gjennom flokker av kolibri og ville kanarifugler, vi trekker og /trekker som om hjertene skulle briste”.
Det neste diktet, ”Transcendens III”, røper kanskje noe av idegrunnlaget for boka:
”Det fangehull-lignende livet rommer tid og sted for alt, en overraskende frihet”. 
Herfra løper tråder ut i alle retninger, i tid, i geografi, i assosiasjon, i betydningsslektskap. Boka bygger hele tiden på denne fornemmelsen av at alt henger sammen. Og den insisterer på et dypere liv som er mer enn summen av enkeltindivider:
”Jeg ber om å få se, med egne øyne, eter-riket/der det sies at hjerte etter hjerte er blitt én stor lunge”.
 Ikke det at boka er uten lyte. Men svevet og perspektivet er så ironifritt poetisk at det bærer langt og høyt. Wardenær selv benytter ord som Patos og Pompøs flere ganger. Det er kanskje det jeg liker aller best ved denne boka, at den så bramfritt og åpent går inn i det urpoetiske sjeleterrenget som uvegerlig må ende i patos, fordi den tar storheten i tilværelsen på alvor.
 Denslags krever mot.


EIRIK VASSENDEN: “VIKTIG OG UTFORDRENDE”, KULTURNYTT P2 23.03.01


Torild Wardenær utfordrer både språklige og tematiske konvensjoner i sin nye diktsamling. Den plasserer henne blant våre betydeligste samtidslyrikere. 

Torild Wardenær kan uten videre karakteriseres som en av samtidslitteraturens betydeligste lyrikere. Hele hennes forfatterskap, fra debuten "I pionértiden" (1994) til årets samling, som har fått tittelen "Titanporten", er preget av en tydelig vilje til å utfordre både språklige og tematiske konvensjoner, og til å sette seg ut over det som for tiden måtte være gangbar lyrisk sjargong. På samme tid lykkes hun imidlertid også i å holde fast ved et blikk, eller en 
tone, i diktene, som lett lar seg gjenkjenne fra bok til bok. 
Styrke og letthet
Dette gjelder også for denne siste diktsamlingen. Tittelen “Titanporten” forteller både om god, gammeldags overskridelsestematikk og om moderne teknologi, om styrke og letthet, og om mytologiske forelegg. Med styrke, letthet og stor humor håndterer — eller skulle vi kanskje si: vever — da også Wardenær sine mange tematiske lede- og snubletråder. 
Innholdsrik
Boken består av 56 dikt, vekslende i form fra streite versoppstilte dikt til lengre prosatekster. De fleste tekstene er i underkant av én side lange, hvilket gjør dette til en relativt innholdsrik (og tidvis noe 
snakkesalig) diktsamling. Sentralt i de fleste tekstene står et jeg, stort sett kvinnelig, som beveger seg i historie og materie, og som turnerer et digert arsenal av mytologiske, litterære, historiske, religiøse, pseudofilosofiske og mystiske referanser og bilder. 


Gudinnerapporter


Ofte er dette jeget opptatt av å etterprøve grensene mellom natur og tanke, eller mellom dødelighet og udødelighet, og tydeligst blir denne tematikken i en rekke fine “Gudinnerapporter”. I disse som ellers gjelder det at Wardenær er best når hun slipper hele rabalderet løs på 
én gang, og svakest når språkbildene enten blir for kompakte eller for lettvinte, kort sagt når den lyriske impulsen går på tomgang. Det gjør den heldigvis ikke så ofte i denne samlingen, som i det hele tatt er svært god, og som gjør Torild Wardenærs forfatterskap enda viktigere. Se bare på Wardenærs 13. og siste “gudinnerapport”: 
Gudinnerapport XIII
 "Jeg lengter etter deg, det er derfor jeg snakker til deg som om jeg skulle ha orakelnytt å melde, som om jeg skulle ha løsenordet i min munn. Men det jeg sier er usant, og tvilsom tungetale. Tilgi meg, hva vet vel jeg om livet som du bærer så vakkert med deg og som du lar falle fra skuldrene som årstider? Jeg angrer, rømmer; driver rundt i underskogen, er besatt av mitt eget liv. Jeg snakker til trær og bregner, og fuglesang risper seg inn, grønt forsøker å dempe meg og jeg tier omsider, men jeg lengter etter alt.
"

SINDRE EKRHEIM: BERGENS TIDENDE 31.03.01


Slående og gåtefullt

De rytmiske diktene i Titanporten glir mellom det beherskede og det ukontrollerbare.En god del dikt i denne samlingen bærer samme tittel, men er ordnet etter stigende nummer. Det får en til å lure: Hvorfor trangen til å nummerere? Numrene mangler jo helt varhet overfor det skjellsettende og egenartede. Men, på den annen side, tvinger tallene diktene inn i et system som skiller dem fra hverandre og skaffer oss oversikt, makt og kontroll. ”Jeg sitter i tronsalen,/forfremmet/teller dagene/teller fingrene/teller alt de har tatt i:/tyll, utallige fremmede/en død vandrefalk,” som det heter i samlingens andre dikt. Men fordi tallene ikke kjenner hva de står for, er den systematiske kontrollen bare tilsynelatende, fernissaktig. 
Systemer spiller altså en viss rolle i diktene, i overflatene dukker det stadig opp referanser til bokholderi, lovverk, tall, opptelling, registrering.
Parallelt virker det også som om Wardenær skriver om systemer hinsides de strengt formelle. Utenfor systemene fines stadig nye ikke-formelle systemer, slik er også kroppen et aggregat av ulike og motstridende systemer. Diktene selv er de første til å bryte den ordenen de er satt inn i. Diktet ”Inni en mandel” – hvor den buddhistiske tanken om at en kan skue en hel verden i en bønne spiller med-beveger seg fra mandelkjernen til verdensaltet. Diktet forteller også hvordan systemene er foldet inn i hverandre: ”Inni en mandel/hvitt mandelstoff/ Utenpå ilske/et grønt skimmer/ Inni et skambitt minne/ to eller flere hele...”
Wardenær viser frem en verden som er preget av noe så sjeldent i norsk lyrikk som rikdom, energi og overskudd. Det betyr ikke at verden er ufarlig, kanskje bare at jeget i disse diktene ikke nekter seg noe, men får vokse med grådig appetitt. I diktene som bærer titlene Gudinnerapport I-XIII er jeget nettopp en gudinne, halvt menneske, halvt gud. Språklig innlemmes verden i så sterk grad at grensen mellom det indre og ytre blir drastisk truet, en blir hele tiden i stuss om hvorvidt det er noe menneskelig som taler. 
Diktene kan altså romme det meste. Diktet ”Retning”, som tar utgangspunkt i et bilkjørende jeg som rører seg fra øst mot vest, underordner kjøreretningen til fordel for den metaforiske utvidelsen av verden. Kjøreretningen blir da uviss. Eller retningen går ikke utelukkende fra øst mot vest, men gjennom språket: ”skogen/ brer seg som en himmel, bilen gynger og nyter jeg egentlig tillit? Jeg oversetter fra/duft til språk, fra snø til sult og jeg gjør det gratis...” vi vet ikke hvor dette fører. Vi vet ikke hvor Titanporten fører, men Zevs’ opprørske titaner ble iallfall nedstyrtet til underverdenen. Kanskje suger diktene sterkt på de sovende verdener, situert langt fra den våkne tilværelsens klarhet.
Gjennom frapperende metaforer, litterære allusjoner, og linjer med evne til å inntegne en hel verden, spinner Wardenær en poetisk vev som gjør fortolkning vanskelig, men som bevarer det gåtefulle intakt.