CECILIE SCHRAM HOEL: MELLOM HIMMEL OG JORD
DAGSAVISEN 11. FEBRUAR 2004
Underlige, rike, forstandige og følsomme dikt med en egenartet skjønnhet.
Å åpne en bok av lyrikeren Torild Wardenær er som å åpne en port inn til et svimlende mystisk og fremmed, men likevel kjent landskap. Så også i årets samling, som har tittelen ”Paradiseffekten”, en talende innskrift for det himmelvendte perspektivet i alle ordets betydninger, men samtidig for dets rake motsetning som rommer de helt nære og konkrete ting. I dette punktet av et paradoks bryter det fram rike, bølgende dikt med en egenartet skjønnhet, sunget inn i sine rytmer og klanger av et suverent, styrende intellekt. Med en glitrende billedfylde som favner så vidt forskjellige sfærer som luftig kosmos og ”denne grove, materielle verden” via religiøse og mytiske elementer, intime kroppslige motiver og bilder hentet fra natur, kultur og politikk, skaper poeten en uforutsigbar og vidløftig konstruksjon som krever sitt av leseren, men gir i fullt monn tilbake.
For her er dikt som taler til sinnet og fyller hjertet samtidig. Sentrale, eksistensielle temaer som kjærlighet, liv og død og mer filosofiske emner som tid og språk blir både rasjonelt og følsomt satt under lupen, undersøkt og skrevet suggererende fram. Det skjer i et utfordrende, men likevel fritt og utvungent språk som svinger fra enkle, sanselige hverdagsord til utsøkt, dristig metaforikk, latinske begreper og tørre, vitenskapelige termer:
”Mellom oss flyter en spiritus sanctus/leder alt inn i sin omkrets, inn i sin frie rotasjon/legger en hostie i munnene våre/innsetter oss til salto og mortale og/til et liv i virkelighetens skinn”.
I spenningsfeltet mellom det saklige og fantasifulle, kjølige og ømme, sikre og usikre finner diktene sin ekspanderende form. Som en ledetråd inn til dette fascinerende landskapet kunne man kanskje, ved bokens egne uttrykk, si at subjektet beveger seg mellom fysikk og metafysikk: Lov og Mirakel. Det er en sammensatt, vidåpen verden hvor det lyriske jeg tvilende og søkende kan drive ”nomadisk omkring” med sin forstand, sitt lysende originale blikk, sine visjoner og ikke minst en sårbarhet:
”For å unngå lammelse reiser jeg meg og går litt omkring i det verdenslignende habitatet,/holder en enkel tale, sirer frimodig: ’Vær ikke redd for å gå for langt. Vi er innlemmet i alle/tings teori, eksakt og vidunderlig’//Ordene ser ut til å ha en spesiell innflytelse og autoritet, for grunnen beveger seg nesten7umerkelig under oss. Du beveger deg også, og snart omgås vi og et slags gudspunkt tar til/å lyse svakt mellom kroppene våre. Det kamuflerer seg som en liten lanterne, og de små7båtene er allerede på vei ut til oss og gleden begynner å fryde seg over gleden.”
Som leser fryder man seg over gleden ved å få inngang til Torild Wardenærs usedvanlige poetiske univers. Hvis ord kan gi en paradiseffekt skjer det nettopp vakkert, urovekkende, sjenerøst og gåtefullt her.
GUNNHILD ØYEHAUG: BASKETAK MED ELEMENT OG TEIKN
MORGENBLADET 20. FEBRUAR 2004
Du er hermed oppmoda om å utsette deg for Paradiseffekten.
"Torild Wardenærs poesi er ein markant og særeigen stad i den norske samtidslyrikken. Eirik Vassenden plasserer henne blant «de ubeherskede», når han i Vagant (2/3 2001) deler norsk poesi inn i to: dei beherska og dei ubeherska. Blant dei «beherska» finn vi slike som Geir Gulliksen, Torunn Borge, Markus Midré, og blant dei ubeherska slike som Øyvind Berg, Espen Stueland, Kristine Næss, og altså Torild Wardenær. Det som ifylgje Vassenden kjenneteiknar dei ubeherska i høve til dei som beherskar seg, er ei bestemt biletdanning, ein viss ekspansjon eller eskalering av det biletlege i dikta: bilete blir dynga på bilete, eller enkelte bilete blir utvida og utvida (sjå artikkelen for ei meir nyansert framstilling av saka).
Stort spenn.
Om vi lausriv omgrepsparet «beherskelse/ubeherskelse» frå klassifiseringssamanhengen, kunne vi elles godt nytte det som ein inngang til ei viss tematisk linje i Wardenærs poesi. I årets diktsamling, Paradiseffekten, finn vi til dømes dette biletet: «og når jeg skritter opp det lille landfaste arealet/ løser virkelighetens beryktede kontinenter seg fra hverandre/ de forskyver seg umerkelig i alle retninger og jeg holder imot så godt jeg kan/ med femtito kilo) som prøver å halde saman kontinent som glir frå kvarandre, er symptomatisk for ein poesi som krinsar kring dette nesten uuthaldelege – men også euforiske – møtet mellom det vesle (mennesket, forstanden) og det umåtelege, enorme; verda, røyndomen, eller «universet, verdensaksen, opprinnelsens natt, urstoffet, livsprinsippet, det evige livet, kjønnsdriften, åndskraften osv», som det heiter i diktet «Hver dag er det noen å takke».
Tittelen Paradiseffekten har også eit slikt spenn i seg, om ein til dømes les komponenten «paradis» som den staden vi (ifylgje ymse kjelder) er på veg mot, altså som eit mål, eller ei retning mot noko enno uoppfylt, opp mot komponenten «effekten» som vanlegvis peikar mot noko som er eit resultat av noko, ein verknad (av ei allereie eksisterande, eller uttømt, kraft). Slik lese blir paradiseffekten ein verknad av noko som enno ikkje har byrja verke, og vi er plasserte i eit twilight, i eit «anten–og», eit «både–eller» av tid og ikkje-tid, noko reelt (ein effekt) og noko irreelt (eit paradis) – i, men samstundes utanfor.
Fandenivoldsk
Det nærmar seg ei endetid i Paradiseffekten, eller det er noko som er i ferd med å gi tapt, eller i ferd med å ta seg saman igjen og overleve, både for det mikrokosmiske eg’et og for historia: «Disse gammeldagse våpen!/ Vi ler overbærende av dem/ ha, slynger og katapulter og ildkuler./ Men/ de treffer og treffer, hjertet og hjernens mørke steder/ og alt smuldrer, bygges på nytt, smuldrer igjen og/ hele det enogtyvende århundre larmer som et lite helvete rundt oss».
Eg’et opptrer innimellom om lag som ei visjonær volve som ser korleis det skal gå med oss. Men i motsetnad til Voluspàs volve som ser «opp ho koma/ andre gongen/ jord or havet/ atter grønkledd», som i ein sikker visjon, er visjonane til Paradiseffekten splitta av ein gjennomgåande tvil, eller eit slags sorgmuntert håp. I diktet «Døden er i fullt utbrudd igjen», teiknar ho til dømes eit sterkt og nesten sårt-komisk bilete: ho skriv fram «døden» som ståk, larm («døden er i fullt utbrudd igjen/ støyer mer enn en internasjonal kongress, mer enn ettermiddagstrafikken gjennom hovedstedene»), og denne «dødens lyd» treffer oss, «den treffer mellomgolvet og det sårbare angina-punktet og/ drønn etter drønn ruller over hagene der vi har søkt ly og gjemmer på litt lys overst i/ ganene, puster gjennom neseborene til saltvann og kaprifolium blander seg, ennå så søtt og så skarpt, og ørene er vendt mot verdens klare frekvenser og/ stemmene våre, på sitt beste, kan måles nesten like opp mot dødens decibel». Og her vi har søkt ly og det viser seg at våre levande stemmer likevel kan ta til motmæle, råkast vi, i diktets slutt, av ein gjenkjenneleg tvil: «Men øyet flakker, skal vi sette all motlyd til, nå eller senere/ skal vi eller skal vi ikke våge alt, i ett eneste stort kontentum».
Halv-staden, tvilen, og det nesten fandenivoldske smilet i dette diktet viser seg særleg i ordet «kontentum», som tyder «lydkulisse til film, skodespel el.l.» (i fylgje ordboka mi). Vi kunne lese det nærmast som ein teatralsk «aside» – «psst, vi er inne i eit dikt, livet her er ikkje heilt verkeleg» – eller vi kunne lese det i samband med diktet der eg’et, rettare sagt vi’et, betraktar eit måleri av Vermeer, der det ser ut til at betraktaren har hatt ein slags epifani i møtet med biletleggjeringa av menneske (som gjer ein i stand til å sjå eitt som alle og alle som eitt, abstrahert, oppsummert, tidlaust men konkret): «og vi ser bare oss selv gjennom dem, ser alt slik det er:/ vår uskyld, vår gjennomskinnelige hud, øyne som kull, munnenes røde kjøtt». Lydkulisse-biletet blir eit slikt punkt i diktet som skaper det oppsummerande, abstraherande perspektivet; vi er dei som i ei viss tid av tida lagar lydkulissen til den filmen som er livet.
Lettar trykket. Språkføringa til Wardenær er ofte lett, av og til humoristisk, enkle setningar brytast mot myldrande oppramsingar og nærmast barokke setningskonstruksjonar, og speglar på sett og vis eg’et i eitt av dikta, som ser seg hamna i eit «basketak med element og tegn» – det er kaos og stringens på same tid. Innimellom kan denne vridande og vendande (til dømes: «Verden er et falsum, sies det fra mondent hold, men så kommer tvilen») og sterkt registrerande diskursen legge seg som ei hinne kring dikta, og innimellom er visjonane lukka. Samstundes er det ofte nett dette – det tilnærma lik «snakkande», og nesten absurd registrerande – som lettar trykket i dikta, som når det i eitt dikt heiter at «Vi skritter over stein, strå, gress, kvarts og gneis». Det mellom-stad-aktige, flytande, blir av og til brått stansa, eller fokusert, i klare, sanselege bilete: «I hjertet blomstrer gras og meldestokk, tett/ i tett drysser det gjennom flere kammer av fnokker og frø./ En spurveflokk vagler seg på aorta, in memoriam våre flyvetimer/ in memoriam fugleordenens fjærlette løfte./ De spiser og spiser hundre ganger sin egen vekt.»
I slike stunder er Paradiseffekten på sitt sterkaste, og markerer seg som noko av det du absolutt bør utsette deg for i år.
MARIANN ENGE: SANSELIGE OG REFLEKTERENDE DIKT
AFTENPOSTEN 24. FEBRUAR 2004
Ny sterk diktsamling fra Torild Wardenær sørger for en god start på poesiåret 2004.
Siden hun debuterte med diktsamlingen "I pionértiden" i 1994, har Torild Wardenær markert seg som en svært interessant og særegen poet.
Hennes nye diktsamling fremstår som en sterk videreføring av forfatterskapet, hvor hun videreutvikler den prosalyriske stilen fra tidligere samlinger.
Det er en nytelse å lese Wardenærs lange, rytmiske, sanselige setninger. Samtidig virker samlingen også intellektuelt utfordrende og stimulerende, ikke bare på grunn av den språklige kompleksiteten som preger boken, men også som følge av Wardenærs behandling av eksistensielle, mytologiske og filosofiske tema.
Begjær og lengsel Sentralt i samlingen står et jeg som fremstår nærmest som besatt av verden, av tingene, naturen, den menneskelige eksistensen, men som også er svært opptatt av overskridelsen av den fysiske virkeligheten: "kan / ikke få nok av øyeblikket som flommer over av lavendel og kull / kan ikke få nok av tarmenes naturlige bevegelser, av lin, arabiske netter / sammenlikningen av den fysiske verden med himmelens rike".
Her er det fysiske begjæret beskrevet, men også lengselen etter udødelighet: "Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en plutselig udødelighetens galskap og / også bli besatt av alle de liv som til nå er gått med."
Antikrigsdikt
Enkelte steder i denne samlingen skriver Wardenær om krigen, men ettersom den settes i et større perspektiv som "krigsgny og elementenes kaos", virker disse diktene mer eksistensielle og etiske enn egentlig politiske.
Uansett er diktet "Kubber daggerter huggerter" et av de mest effektive antikrigsdiktene jeg har lest. Det består ganske enkelt av oppramsing av ulike typer våpen, moderne og forhistoriske om hverandre, kombinert med en oppramsing av en rekke mer eller mindre kjente navn på kroppsdeler:
"halsarterien, / kraniehulen, portvenen, Merkels skive, jomfruhinnen, visdomstennene, undertungekjertelen, kremastermuskelen, tårebenet, sinusknuten, / tarmbeinslendemuskelen, regnbuehinnen".
Formelt sett nærmer Wardenærs dikt seg tidvis det essayistiske, med en utpreget reflekterende og selvreflekterende stil, men samtidig gir "Paradiseffekten" et svært besvergende inntrykk, med en skrift preget av oppramsing og gjentakelser. Ikke minst er det at samtlige dikttitler består av gjentakelser av diktenes førstelinjer, med på å gi samlingen som helhet et noe mer besvergende preg enn tidligere.
Selv om Wardenær skriver tydelig avgrensede enkeltdikt, er ikke dette tekster som hviler i poetisk selvtilstrekkelighet - de gir snarere inntrykk av å ville strekke seg ut over seg selv. "Paradiseffekten" er en vital og overskuddspreget bok fra en sterk og risikovillig forfatter.
ARNE HUGO STØLAN: POESI FOR NOMADER
VG 5. MARS 2004
Om paradiset synes fjernt, kan man i det minste jakte etter mulige effekter av denne vanskelig tilgjengelige tilstanden, med ordenes hjelp og kanskje avmakt.
Torild Wardenærs nye dikt kan bl.a. leses som personlig-strategiske undersøkelser av forholdet mellom det profane og sakrale, i en tidsalder med årlig styring, våpengny og knuste kalendere.
Originalt og utfordrende knytter hun hverdagssituasjoner med tanker og følelser, evighetslengsler og sjelekval, og lar assosiasjonene løpe. Resultatet er plastiske, uforutsigelige dikt som avslører uante sammenhenger og inngir håp. Sentralt står kjærlighetskraften og en modig vilje til hengivelse og integrasjon, til å «være en helt alminnelig elskende», selv når krigen raser og dommedagsprofetiene yngler. Av og til har Wardenær for mye på hjertet. Da blir tonen pludrete, referansene litt tilfeldige og diktene som helhet for løse i fisken. Like fullt er «Paradiseffekten» en modig, tankevekkende og godt gjennomført diktsamling.
HELGE TORVUND: PARADISEFFEKTEN
DAGBLADET 8. MARS 2004
Med stor spennvidde slår Wardenær ut sine komplekse språkfangarar.
Alt tittelen «Paradiseffekten» viser oss vesentlege ting ved Torild Wardenærs prosjekt. Ho er god til å skapa nye ord, og til å få gamle ord til å gje frå seg nye verknader. Men det er ofte mangetydig det ho peikar på.
Her får me ein peikepinn i retning av det utopiske. Kva verknad har det at me føresteller oss eit paradis? Og tittelen som heilskap gjev assosiasjonar i retning av sommerfugleffekten, og eit oppgjer med den naturvitskapelege årsak-verknad tenkinga.
Burlesk glede
Det er ikkje utypisk at Wardenær blandar saman mytiske eller litt pompøse ord frå ekstatiske område med begrep frå tørre vitskapelege analysespråk. Effekten er ofte auka spenning og ei burlesk glede over språklege mulegheiter.
Som i den førre samlinga, «Titanporten», møter me eit språk fylt opp av alle moglege informasjonsområde og nivå. Og dette kan vel også kallast ein trend i norsk lyrikk, med andre representantar som Espen Stueland og Inger Elisabeth Hansen. Postmodernistisk er alle område av menneskeleg erfaring sidestilte som tema og material for kunsten. Og der ein ser på sidestillinga som ein interessant sjokkverknad og overraskingseffekt i seg sjølv. Problemet er at diktet kan verta overlessa og truga med å bryta saman under vekta av sine mange sprikande bilete. Desse poetane ser ikkje ut til å vera skræmde av det ein litt flåsete kunne kalla Vindtorn-syndromet. Sjølv ikkje det pompøse ryggjer Wardenær tilbake for, og kvifor skulle ho det?
Frittflytende
Ho skriv forførande vakkert og står fram med omfattande kunnskap som fell naturleg inn i den forundrande og forvirrande diktveven. Men der andre som blandar saman mange områder, som dei siste diktsamlingane til Georg Johannesen og Robert Bly, har eit stramt grep om den ytre forma, er Wardenær frittflytande og frodig. Problemet er at teksten i så stor grad kan verta verande språk, og tråden til det den peikar på, vert klipt av: «Jeg opererer mitt eget hjerte etter plansjene i de gamle anatomibøkene. Det blir et søl som ventet.» Sjølv med Emily Dickinson i minne, vert dette ein leik for leikens skyld, og det kan ein trøytna av etter ei stund.
Men Wardenær balanserer oftast det lettvinte med medrivande linjer fylte av underliggjande alvor, og skapar då tekstar som det er ein lyst å lesa samstundes som det mørke underlaget slår gjennom og fargar veven
JAN INGE SØRBØ: I FINT POETISK SVEV
STAVANGER AFTENBLAD 10. MARS 2004
En ny manifestasjon av lyrisk kraft
Torild Wardenær har greidd det igjen. Ti år etter debuten med I pionértiden har ho levert ei strålande diktsamling – ettertenksom og lidenskapeleg, kjøleg og varm på ei og same tid. Det er nettopp denne ubesværa rørsla mellom heilt motsette ting som er hovudprinsippet i desse dikta. I halvt forteljande, ofte prosa-liknende dikt spring ho heilt umerkeleg frå eit forestillingsområde til det motsette, fører saman bilete som vi elles held langt frå kvarandre.
Poesien fungerer for henne som eit middel til å vakne opp:
”Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne/med alle somrenes gulloblater i munnen/og villig gi oss selv tilbake til jorden i gave”
Medvitet om døden intensiveres; det er ei gammal innsikt, men her får den nye bilete og klangar. Det same skjer når ho tek i bruk det religiøse språket, noko som ofte skjer i denne boka. Det flyt ”en spriritus sanctus” mellom personane i dikta, som ”innsetter oss til salto og mortale”,og den Heilag Andens verknad er at ”en spurveflokk vagler seg på aorta”, og gras og meldestokk veks i hjarta. Det er igjen typisk Wardenær: å føra saman anatomisk, biologisk or ornitologisk språk med bilete frå trusvedkjenning og tradisjonell fuglesymbolikk (fugl som oppstode). I andre dikt er det tallrekkene som fungerer som den kjølege fornuftens språk, og ho går med eleganse frå refleksjonar over tallet null til apokalyptikkens gåter.
Det diktet som kanskje gjer aller sterkast inntrykk, stiller heilt nake mot kvarandre ei rekkje våpensorter og ei rekkje anatomiske organ. ”Kubber daggerter huggerter hakker revolvere” osv. står mot ”stemmespalten, lærhuden, lymfeknuter, kapillærsløyfer” osv. lesaren forstår kor mykje det er i eit einaste menneske som blir øydelagt når eit av dese tallause våpna blir teke i bruk. Diktet seier sjølv ingenting om dette; det inneheld utelukkande substantiv, og let lesaren sjølv kombinera dei to utsnitta av det verkelege. Det er eit dikt til å hyla av, i si kjølege opprekning av destruksjonskunnskap, spela inn mot den sårbare menneskekroppen.
Det finst også vakre dikt om kjærleik – om uskyld som ”blafrer opp igjen, setter oss begge i umiddelbar lue, i øyeblikkelig forening”. Det er så mange ting som blir sett i umiddelbar forening i denne samlinga: dei helt ulike kunnskapsfelta som blir sette saman, ytterpunkta liv og død, lidenskap og forgjengelegdom, språkets nære og kjende ting med dei ytterste og ukjede. Og heile tida den lette, netthendte rørsla frå det eine til det andre, med ei røyst som maktar å gjera det heile truverdig, ja nesten sannsynleg som livsoppleving. ”Forstanden er en plageånd”, heitar eit av dikta. Men dikta løyser seg suverent frå denne plageånda, og set oss i flukt, oppover mot paradiseffekter, innover mot gulloblatar, nedover mot våpenhelvetet, til endetid og tilbake til ”en begynnelsesløs tid”.
Det er berre flott og gjennomført gjort.
TOM EGIL HVERVEN: DRISTIG OM DØDEN
NRK P2 11. MARS 2004
- Torild Wardenærs diktsamling ”Paradiseffekten” er en solid start på lyrikkåret 2004, mener Boktilsynets kritiker, Tom Egil Hverven. Han sier at av de diktsamlingene han har lest de siste to årene, er ”Paradiseffekten” en av de dristigste.
Torild Wardenær debuterte for 10 år siden og ble raskt en av de mest markante norske lyrikerne.
Liv og død
- Vi svever mellom liv og død heter det i samlinga. Det er den usikkerheten og tvetydigheten om vårt forhold til døden hun holder fast ved. Jeg mener også at Wardenær framfører en samtidskritikk av medie- og livsstilsamfunnet hvor alt kan løses, og livet bare er her og nå. Wardenærs samling minner blant annet om at døden ikke bare er et ikke-sted i enden av våre egne liv – men noe vi har rundt oss hele tida – i en syklus som går og går. Dette får hun fram på en foruroligende måte.
PÅL GITMARK ERIKSEN: VI HAR KANSKJE SOVET OSS GJENNOM LIVET
FÆDRELANDSVENNEN 12. MARS
Grep om leseren fra første linje.
Paradiseffekten , Torild Wardenærs sjette diktsamling, handler ikke så mye om paradis som det trykket som oppstår ved en forestilling om et paradis. Drømmen om det himmelske har blitt en form for villfarelse; som når en ”korsmesse vever og vever mitt eneste plagg” og ”jeg svøper meg så lett og så tett at bare døden kan spjære”. Det finnes derfor også et opprør mot det paradisiske i denne samlingen: ”jeg venter meg ingenting/ikke lykke, ikke å forstå evigheten”. På sett og vis er det like mye apokalypsen som paradiset som utgjør resonansbunnen her, men at noe skal kunne erstatte verden slik vi kjenner den, virker utenkelig og blir forbundet med galskap: ”jeg kan hva tid som helst bli grepet av en udødelighetens galskap”.
Allerede fra førte linje, ”Vi har kanskje sovet oss gjennom livet”, har Wardenær grep om leseren. Det er en akutt fortellerstemme her. Og den må vi høre på: ”Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne/med alle sommerens gulloblater i munnen/villig gi oss selv tilbake til jorden i gave/ja, vi vet det med sikkerhet nå: framtiden skal få oss/de umælende fårene og de varmekjære sikadene skal vitne om det og/fra offerets høyeste punkt/skal svarttrosten, uten en flekka v synd/synge og synge.”
Torild Wardenær kan knapt kalles noen naturpoet. Hennes mange referanser til dyre-og plantelivet bærer snarere preg av en vitenskapelig distanse, som en slags fenomener man undersøker uten egentlig å ville være på parti med dem a la Francis Ponge. Referansene gir uansett en effekt av en svevende, nesten ekstatisk registrerende dikterstemme. Jeget som opererer i disse diktene har øyne og ører for slike ting som ”sprukne bær”, stillheten etter jordedderkoppene” eller ”en hvit ibis over minefeltet”. Kort sagt en verden som ”strutter av liv”. Paradiseffekten kan derfor også leses som en hyllest til livet. At forfatteren velger seg fenomener med en skal vi si naturlig poesi i seg - så som ”albusneglens sykluser og ”frø fra vikker og tiggersoleier”- er ok. Faren er naturligvis at sneglen og blomstene blir redusert til bruksgjenstander i dikt, mer enn å bli tilskrevet en poesi i seg selv (slik det også gjelder benevnelsen av ”nattpåfugløyesommerfuglens syklus” og ”Kristi blodsdråpe”). Torild Wardenær skriver uansett med stor forståelse, og hun kan vanskelig oppfattes som bastant. Med dikttitler som ”forstanden er en plageånd” og ”jeg faller ut og inn av min egen sjel” nærmer forfatteren seg det selvironiske. Dikterjeget fremstår derfor som både sprekt og vittig, og kan tillate seg uttalelser som ”Jeg lever i denne begynnelsesløse tiden” eller ”Disse gammeldagse våpen” Titlene i diktsamlingen er forresten ofte som små dikt i seg selv, og er med på å løfte hvert enkelt dikt.
I Paradiseffekten blir altså naturen et bilde på det jordiske liv slik det allerede fungerer uten paradis, som noe vidunderlig i seg selv: ”jeg vil ikke gå glipp av (…) skjærenes elleville lek under den enorme vårhimmelen”. Slik avslører også Wardenær paradisforestillingen som avhengig av det jordiske. Og det gjør hun på en elegant, interessant og forståelsesfull måte.
LIV RIISER: DIKT I TRASS OG TRO
VÅRT LAND: 21. MAI 2004
Torild Wardenærs lyrikk kan minne om Henrik Wergelands. Hun har det samme grenseoverskridende forhold til språket, benytter de samme lange diktlinjene, og deler hans trassige tro på diktets muligheter. Og som Wergeland krever hun en viss innsats av leseren.
Å være poet er en marginal virksomhet, et slags undergrunnsuttrykk i vår kultur, sa hun i et intervju med Vårt Land tidligere i år. I en artikkel på nettstedet ”nypoesi.net”, definerer hun sin dikteriske virkelighet som ”å tøye lengdegradene, å trekke og trekke som om hjertet skulle briste.” Det er akkurat det hun gjør i sin diktning.
Frimodig
Å være poet kan være en sisyfoslignende aktivitet, sier hun også – eller ”et kjærlighetsarbeid av dimensjoner”. Som leser fornemmer jeg begge disse sidene ved hennes skrivekunst. Og jeg lar meg påvirke av den frimodigheten hun går med til sitt verk. I norsk lyrikk nå har Torild Wardenær en selvbevissthet på språkets og diktets vegne som er både sjelden og befriende. Hun skal ikke, som Wergeland, vekke en nasjon. Men hun vil vekke vår språklige årvåkenhet mot det hun kaller den ”verdensomspennende høyfrekvente summingen fra strategenes hjerner”.
”… finn en motlyd og styr den unna satelitter og missiler”, sier hun i det samme diktet - og det er vanskelig å la være å tenke på Wergelands ”Sandhedens Armé”: ”Fremad dog, I usle Rader!/Hær av Ord!” ”Jeg ser gjennom obsidianglass”, heter Wardenærs dikt, og er nok et eksempel på Wergeland-slektskapet. Ord og begreper hentes fra vidt forskjellige og ”ikke-lyriske” områder av språket. Som Wergeland kan hun med fordel leses med et oppslagsverk for hånden.
Det betyr ikke at hun er vanskelig. Med sine lange diktlinjer og prosalignende språk er hun lett å følge, om en bare er villig til å være med på svingene fra undertungekjertler, bregnesporer og kyrillisk språk, til månens avsider, slaget ved Vadimosjøen og lyset i Vermeers bilder. Med en akrobats mot kaster hun seg mellom språklige nivåer, og med skjelvende hjerte griper hun etter stjernene. ”For kroppen har slitt seg igjen”, sier hun et sted – ”er lastet med hjernemasse, kalk og galle/den flyter til lands og til vanns mot verdens utkanter og/sult tvinger meg til å spise stjerner./Jeg eter dem rå”.
Appetitt
Appetitten går igjen i diktene hennes. Tekstene er glupske, viltre og nysgjerrige. Vår tid på jorda er kort, vil hun minne om, likevel tilhører vi evigheten. Og kanskje skal vi ”våkne opp på dødens terskel med asurøyne/med alle somrenes gulloblater i munnen”, og spørre oss om vi har sovet oss gjennom livet,” flakket søvngjengeraktig omkring fra kjærlighet til kjærlighet”. Kanskje ligger fremtiden foran oss.
Torild Wardenær omgås den religiøse virkeligheten med en selvfølgelighet som ikke er hverdagsvare, ikke engang i kirkelig sammenheng. I diktet ”mellom oss flyter en spiritus sanctus”, leverer hun en helligåndstekst som sier mer enn mang en teologisk utredning. Og i diktet ”idet jeg tenner et lys for meg selv og N og G og R”, beskriver hun i én bevegelse det mange vil kalle den åndelige lengsel i vår tid – ”som en ettersykdom”. Gud ser og hører alt, konstaterer hun, ”men han sier det ikke til noen”.
Slike innspill fra en religiøs forestillingskrets er ikke uvanlig i nyere norsk lyrikk. Det uvanlige her, er at den religiøse livsopplevelsen gjennomsyrer hele diktsamlingen. Det ville være galt å kalle dette kristne dikt, likevel er det sjelden å møte så mye tro og fortrøstning. En trassig tro er det, uttrykt – og så menn også skapt – i det språket hun meisler ut for å bære virkeligheten.
”… men jeg er nok for lett og/spør nok om så altfor mye når jeg ber om bare ett mirakel til”, skriver hun i ett av diktene. Hun vet at hun ikke har mye å stille opp ”med femtito kilo, med velsignelsesformularer og løfter”, men ber likevel: ”gjør min sjel vakker”. Diktene i Paradiseffekten kan tyde på at hun er blitt bønnhørt.