TORE RENBERG: "NULL KOMMA TO LUX"
VINDUET NR. 2-95
Jeg setter frem to stikkord for min lesning av Torild Wardenærs prisbelønte debutsamling "I pionertiden" (Aschehougs debutantpris 1994), så ser vi hvor langt vi kommer; nøyaktig - fjern. Og abstrahert kan man muligens bli enige om en prosess som grunnlag for bevegelsen mellom instansene; for å bli nøyaktig, for at noe skal kunne anslås som nøyaktig, med nøyaktighet, må det ha vært, eller være, en fjernhet ved det, en fjernhet som pirrer den nysgjerrigheten som avstand eller uvitenhet innsetter mennesket med?
Et eksempel på Wardenærs utilnærmelig konkresjon er diktet "Forsøk I":
Hjortedyr forsøker å kamuflere seg i terrenget.
Jeg, hjortelignende, vil bli ett med dagenes greinbrune vesen.
Langt herfra kaster en to tusen år gammel obelisk skygge i en nøye avmålt sirkel.
Siste verselinjen redder,løfter og frigjør et godt dikt; etter en noe uspennende parallellisering i de to første, kommer dette fjerne og nøyaktige blikket inn med den flotte og pirkete beskrivelsen av obelisken som kaster skygge "langt herfra". Og her ses tydelig hvordan Wardenær, når hun er på sitt beste, arbeider med dette merkelige forholdet; fjernt og "nøye avmålt" tar likevel ikke bort det nære og unøyaktige i diktet - det forblir fristende, pendlende, uavklart. Videre i dette aspektet ved "I pionertiden; det blir naturlig å gå til et av de fineste diktene i boken med tittelen "Langt borte". Her er samme vakre krysningene, stor luftighet, vaklende nøyaktighet:
"Før kvelden har jeg sett flamingoer fly i plogform mellom den gule himmelen og myggdeltaet.
Om natta sover jeg på stranden ved Les Saintes-Maries de la Mer og drømmer om fjerne, glitrende peninsulaer som slutter seg til hverandre.
Jeg våkner i lyttende beredskap; jeg kan høre karpatklokker gro langs de støvete veiene hjemme".
Fin og enkel tredelt temporalitet; før kvelden- om natten, i drømme-bråvåknende; alt er skrevet i et årvåkent presens, og jeg mister nærmest lesepusten av hvor mye Wardenær kan få presset inn å de skarve prosaiske diktlinjene hun bruker; tidsspennet- markeringene av det fjerne som er nært når hun "hører" det som skjer langs veiene "hjemme"- tidsspennet og de mange stedene diktet oppholder seg på; peninsula, en gul himmel, og de levende figurene; mygg, flamingo. Men likevel, og det er hva som driver lesningen; at alt på et vis er "langt borte", fjernt og nøyaktig. Gå de tre stegene opp i diktets sømmer, skjematisk: 1. Før kvelden - flamingoene er langt borte, over jeget, på himmelen, men de rekker å tegne opp en "plogform", de pløyer opp en hjemlig nærhetsfigur på den fjerne himmelen. 2. Om natten, i drømme- jeget sover på en konkret, navngitt strand, man kjenner sanden i soveposen (eller mot ryggen om man er av de ublue) under lesningen; jeget drømmer dette merkelige møtet om "fjerne, glitrende peninsulaer som slutter seg til hverandre". 3. Oppvåkningen - "i lyttende beredskap", man skulle gjerne tro det skjer noe rett ved øret, i sanden, en bille, en støvel som stopper, men hørselen er på vei "langs de støvete veiene hjemme". I flere av Wardenærs beste dikt er det mye å hente i det store spennet, i det fjerntgående og nærtsøkende blikket - assosiasjoner, drømmer, flukt og sansning.
"I pionertiden" er en treleddet diktsamling med formelt sprik fra vanlige linjedelte dikt, til prosadikt. Og det er fint at boken likevel er titlet som "dikt", det signaliserer en vilje til å utfordre formen. Jeg synes også tekstene ser ut til å trives best når det blir lengre mellom linjedelingene, det er som om Wardenær ofte trenger det utstrakte som ligger i linjen som strekker seg horisontalt over boksiden, for å beholde preget og spensten. Et av de mer uheldige diktene, med den voldsomme tittelen "Hva er et menneske", går slik:
Jeg ser at du går over golvet
og setter deg i en stol
Det jeg ikke ser er at det
fra bare en eneste av dine tanker
bølger flater av dypblå fløyel og
at vegger leg seg perlemorskimrende
ned rundt deg
Her leser jeg en veldig vilje til å være "poetisk"- som i blødmene "dypblå fløyel" og "perlemorsskimrende"- en vilje som fjerner trykket som finnes i de beste tekstene hvor blikket og assosiasjonene er lettere, mer ubesværlig, hvor cesuren ikke er påtvunget poetisk. Store pretensjoner, fint mot, desto større fallhøyde.
Men tilbake til komposisjonen: De tre delene åpner med dikt med følgende titler som igjen emfaserer tidsspennet. Del 1: "I pionertiden" Del 2: "Dag", del 3; "Kveld". Titteldiktet står først i boken og markerer en annen viktig side ved Wardenærs utgivelse, et nærmest mytisk førsteblikk, mot det originale, det som rydder grunn, og i siste instans, det opprinnelige, mot "læremesteren hemmelige munn", som det står i et dikt. Selv om jeg har problemer med å få noe ut av denne "pionertiden" som tittelen viser til, så gir denne ekstra tidsdimensjonen som går forut for subjektets konkrete erfaring, flere steder også en ekstra dimensjon til tekstene. Den lange og ordrike (kanskje kunne et adjektiv vært spart, både her og andre steder i boken?) teksten "Evolusjon" sveiper over det hele, startet av sitt fine spørreord:
Hvis morgenen bugner etter stjerneløse netter med svarte snegler på alle stier og kroppen hennes beveger seg som en mastodont, er det fordi hun er årsak til alt og alt er til for henne: det beste som har vokst. Men hun har sluttet å kommentere været eller grøden og se grådig etter andres ubevoktede kropper. Tar dem i stedet over nakken, foreslår en vennlig utveksling av bær gjennom munnene og ber: Fortell meg om din kambriumtid! Alltid vil noen akseptere og sette seg sammen med henne, villige med beina i lotusstilling under stort løvheng, alle i stand til uforfalsket å hengi seg til bærorgiene først, for siden å berette med inderlighet om kambriumtiden. Hele natten, undrende, mens rester av trilobitter faller som skjell fra huden, forteller de henne om opprinnelsen, om fortsettelsen.
Denne ueuropeiske teksten har en sterk og merkelig avslutning, og signaliseringen av "fortsettelsen" løser opp diktet, fusjonerer denne "kambriumtiden" med det som kommer. Igjen preges lesningen av stikkordene sine: fjern-nøyaktig. I den siterte teksten: maksimert fjernhet: kambriumtid. Men den samme forstyrrende nøyaktigheten med jevne mellomrom i teksten: når trilobitter faller fra huden som skjell, får man begge deler på en gang.
Det er stor patos i flere av Wardenærs dikt, ekspressive malende tekster som "Evolusjon" nærmer seg også nostalgi, og det går selvfølgelig en velkjent grenseoppgang her. En oppgang lesere har ulike terskler for; hvor mange utropstegn man orker, hvor mange adjektiv man tar før man detter av lasset, hvor godt tekstene turnerer inderligheten En tittel som "å leve" ramler for eksempel på feil side for meg, og når diktet i tillegg har fraser som "i øyet brister en tåre", blir det lett for mye av det gode. Andre steder opprettholder imidlertid Wardenær balansen ved å krysse sitt eget språk, blande tørrhet og ekthet, prøve ut litt skjevhet.
Til tross for en ujevn leseropplevelse vil jeg nok huske den fjerne nøyaktigheten, den nære unøyaktigheten, Som når jeget går omkring i en møbelforretning i diktsyklusen "Treet", og kan "høre den særpregede knakingen av burmesisk teak" i et møbel til salgs. Det er fint og rart, for det kan ikke jeg.
TORE RENBERG: "FJERNSTUDIER."
STAVANGER AFTENBLAD 18.10.95
Torild Wardenær, null komma to lux, 59 sider, Aschehoug
Torild Wardenær debuterte i 1994 med "I pionertiden"; allerede da en tydelig lyriker med tekster som pekte ut sin særegne retning. Et nærsynt blikk, en ofte overrumplende refleksjon, og masse luft: tekstlige reiser til fjerne steder, både i tid og rom. Og midt i dette spennet et søkende og famlende jeg. Årets samling, "null komma to lux", står på flere måter innenfor den samme romfølelsen og det store tidsomfanget: "Jeg er som vanlig innovervendt og i tanker om brosteinen, om trekkfugler, om negler og om smaken på en penicillin-mikstur jeg måtte drikke i nittenfemtini". Det jeg fant lettest å forelske meg i ved "I pionertiden", var nettopp denne typen setningsbiter, hvor Wardenær begår det kunststykket at hun på få linjer får skrevet frem et beundringsverdig mangfold. Man kunne kalle det lyrisk tetthet. Se på den siterte setningen; hvilken "innovervendhet" er dette, hva skjedde i 1959? Den vender også utover, hvor drar trekkfuglene? Og leserens nysgjerrighet: hvorfor negler?
Wardenærs dikt trenger også denne tettheten om de skal fungere, for det er en svær verden og et åpent jeg som hevder territorium i tekstene:
på kroppens nordligste kontinent finnes
hodet, omgitt av ledestjerner, snøleoparder
langs sørlige meridianer løper
melkeaktige strømmer av lys,
langs hofteskålen
skimrer null komma to lux
og lavt mummel etterfølges av høyt vann
lemmene slår ut, elver renner oppover
og minnet om gjellene oppstår
Dette synes jeg er et flott dikt. Wardenær iscenesetter et ekspanderende jeg med hele verden i seg. som det står i en annen tekst; "alt samles her i tankene". Og uante muligheter oppstår selv om alt insisteres på å være i tanken. Elver renner oppover, som i bilder av Escher, lemmene sprekker, nærmest lystig. I tekstene ligger en frodig insistering, en selvdrevenhet i et modig påstandsnivå. Heller sjeldent mister hun grepet, bare få steder synes jeg det stikker seg ut en og annen blødme i litt for tamme tekster. Andre ganger setter jeg et forsiktig spørsmålstegn ved noe som i utgangspunktet kan være en styrke; hangen til å bruke eksotiske og fremmede ord. Her er f.eks. både "majuskel" og "versaler" for å beskrive store bokstaver. Det rommer en klanglig fascinasjon, ofte en virkningsfull fremmedhet, men kan det kanskje bli maner etter hvert?
Skulle man komme med innvendinger til Wardenærs andrebok, måtte det være at den legger seg veldig tett opp til debuten. Men innvendingen er dum på grunn av "null komma to lux"' kvalitative høydehopp: den er bedre, og først og fremst jevnere, enn sin forgjenger.
Jeg har lyst til å kalle Torild Wardenærs dikt for fjernstudier - det går også for leseropplevelsen. I en viss belysning: "lux" betyr lys, 0,2 lux er altså ikke noen lysstyrke å skryte av. Men det er også en henvisning til styrken man oftest har ved fullmåne. Og det er et bra lys å myse etter dikt i.
Tenk litt på det, du kunne oppdage noe viktig.
ANNE KARIN TORHEIM: "NOEN SÅR TVIL OM TIDENS MAGNET."
VAGANT NR.3-4-95
"Noen sår tvil om tidens magnet*"
At Torild Wardenær fekk Aschehougs debutantstipend i fjor er derimot forståeleg. (Også at årets bok var innstilt til Bragepris.)
Ettersom lux (lat.) tyder lysstyrke, tyder null komma to lux svakt opplyst. Tittelen viser også til lysstyrken ved fullmåne. Og i dette lyset er dikta til stades; på den måten at dei er spennande landskap å ferdas i. Les t.d. "språk-kammeret, åpent":
et språk uten s-lyd taler sakte, hest
nevner glass, glasur, krakelert pels
åpner små futteraler
tilbyr stemmen et vinterfarget, knust skall
Diktet frigir fantasien på same måte som ei gåte eg ikkje har høyrt før. Dei uvanlege ordkombinasjonane opnar opp for ukjende forestillingar. Diktet opnar seg og meg. Den som har skrive det velgjer i språket på ein måte eg knapt har sett før. (Bortsett frå i Wardenærs debutbok frå i fjor). Det er her freistande å seie med Michaux at vi lever i ei verd av gåter og at vi må svare på gåtene med gåter. Ikkje alle likar gåter og for dei blir også mange litterære tekstar meiningslause - ofte tekstar frå nye forfattarar som ikkje forsvarar "tingenes tilstand". Korleis heng dette i hop? Eg trur det botnar i den store misforståinga at ord kan vere meiningslause. Språket er aldri meiningslaust og skrifta er ikkje eit uskuldig redskap. Vi lever i ein språkstyrt kultur og er såleis omgitt av språk på alle bauer og kantar, dvs. at det tyt ut meining overalt. Det kan ikkje avvisast med at det ikkje finst noko meining med det! Det må imøtegåast - av den som skriv, t.d. poeten Torild Wardenær. Og gjennom denne imøtegåinga får dikta hennar form. (form er kritikk av alt som er gitt.) Wardenær nyttar ofte ord vi ikkje er så vande med å møte på i dikt, t.d. ord frå naturvitskapleg terminologi. slik blir eit felt som har stor innverknad på vår kvardag trekt inn i poesien. Diktet "Høytrykk" går slik:
Hun vet hvor fort et menneske kan gå i stykker; en kant , en kule, en stein, en motkraft, en muskel i drift, en gift - det skal ikke mere til, men det skjer så mye vidunderlig før det. Hun har forlatt kammeret sitt og er ute blant andre, det går et høytrykk over egnen og den kjemiske sammensetningen av grein-te i blodet sammen med den vanlige blandingen av oksygen og ren plasma gir en plutselig fornemmelse av å kunne se framover i tid og hun balanserer fortiden på hodet, en tusen meter høy søyle som ligger i rolige lag i dag. Slik skrider hun nedover alleen mellom to palass, tiltrekker seg ioner av alle slag, ser røyk stige oppover og gater legge seg lydige ned for blikket og når hun blir stoppet av noen som undersøkende men ikke uvennlig spør: Har du drukket? vet hun hva hun skal svare.
No har eg mest lyst til å la dette diktet stå ukommentert fordi det står så godt på eigne bein, under ein uforutseieleg språkleg kontroll. Men det kan vere på sin plass å påpeika at det som her kan sjå ut som prosa, har meir av diktets klang og stemning enn t.d. Jan Erik Volds dikt "Jesus var en flyktning fra år null" som jo er delt opp i 15 strofer. Slik utfordrar Wardenær diktsjangeren, samtidig som ho syner respekt for dei eldste levande vesen; nemleg orda.
No tvilar ikkje eg på at både Vold og Wardenær er fredeleg folk som trur på ordet framfor brutaliteten- som også Sokrates gjorde. Sokrates måtte tømme giftbegeret, men han har levd vidare ganske lenge gjennom si tru på ordet sin verknad. Den brutaliteten som tok livet av Sokrates kan ikkje avbryte det fornuftige ordet- det fornuftige ordet som t.d. ein fredsmeklar er avhengig av for å regissere dialog.
* Siste linje i Torild Wardenærs dikt "vandrehistorier" frå null komma to lux
PETER SVALHEIM: "LYSSVAKE DIKT."
AGDERPOSTEN 11.01.96
Torild Wardnær debuterte som lyriker i 1994 med boka "I pionertiden". Fjorårets bok ble nominert til Brageprisen. Og det er ikke noe å si på den nominasjonen: Dette er en god bok. Som dikter utmerker Wardenær seg med en egenartet ordvendthet. Hun tar ordene og tingene på alvor, ved at hun opphever noe av den sedvanlige plassen og prioriteringen de har, og lar de framstå nøyaktig så meningsløse som de er i seg selv. Det er mennesket som gir mening og tar elementene i bruk som sinnbilder for sin uttrykkstrang. Når Wardenær dechiffrerer betydningene, framtrer verden mange hakk mer truende og kaotisk, men samtidig begynner hun på nytt og på nytt med den samme oppgaven, nemlig å skape orden. En må bare ikke forveksle den menneskeskapte orden med tingenes egen tilstand:
" I dag er jeg umælende, kvistet og har falt ut av mitt skyggerede.
Jeg ligger i et villniss, klebet til et arbeid, til fibre, fikenstek, druekjerner, poteter, plebeier; alt samles her i tankene og ingenting får forrang, men hevder sitt plagsomme demokrati inntil jeg tar kniven fram, det vidunderligste redskap, som skjærer gjennom kjøtt og ved."
Hun velger et annet utgangspunkt for å gå inn i elementene rundt seg enn det som er vanlig; hun tar i bruk en annen lyskilde så og si. Måleenheten Lux betegner lysstyrke. titteldiktet risser opp en motsetning mellom to mulige lyskilder:
"på kroppens nordligste kontinent finnes
hodet,omgitt av ledestjerner, snøleoparder
langs sørlige breddegrader løper
melkeaktige strømmer av lys,
langs hofteskålen
skimrer null komma to lux
og lavt mummel etterfølges av høyt vann
lemmene slår ut, elver renner oppover
og minnet om gjellene oppstår."
Dette svake, melkeaktige lyset ser ut til å være Wardenærs arbeidslys; Hun ser tingene rundt seg fra et nesten-ikke-sted, og avslører på den måten stadig vekk sammenhenger og mangelen på sammenhenger i den hverdagslige selvfølgelighet vi beveger oss i.
Dette er godt gjort. Og det er gjort i et stilsikkert språk og med en sterk indre sammenheng.
