INGRID NIELSEN: "POETISK UTBRYTNING?"
STAVANGER AFTENBLAD 13.03.97
Den gåtefulle tittelen «Houdini til minne» viser til en gjennomgående tematikk i Torild Wardenærs tredje diktsamling. Harry Houdini - den amerikanske utbryterkongen fra tidlig 1900-tall - blir hos Wardenær en poetisk referanse for ulike erfaringer av avmektige og fastlåste posisjoner - om enn med horisont på en mulig eller utopisk utbrytning.
Går en til Wardenærs nye diktsamling med forventning om stemning og inderlighet, vil man trolig skuffes. For her er det snakk om en poet som vrir på en del tilvante (og tilstivnede?) genrekonvensjoner. Det talende vi-et som ofte taler, lar seg ikke umiddelbart oppsluke av leserens velmenende forsøk på innlevelse og gjenkjennelse. Med andre ord: Wardenærs diktning yter motstand. Det poetiske trykket genereres altså ikke først og fremst av gripende emosjoner eller spektakulære poetiske bilder. Og nettopp bruddet med den tradisjonelle jeg-baserte lyrikken som lar seg replassere i en mer eller mindre gjenkjennelig ytre eller indre sammenheng, det ugjenkjennelige, utgjør noe av det gåtefulle ved disse diktene. Stemmene i Wardenærs diktning fremtrer som drømmeaktige sekvenser fra et annet landskap, der det talende vi-et (og jeg-et) refererer fra sitt innforståtte, velkjente univers vi som lesere befinner oss på utsiden av: «Mellom denne og neste port skal det være igjen et helt stykke, en ubrutt, blank og håndfast / del, det sverger jeg på og skriver kaukasisk i rubrikken for rase selv om jeg vet at det er / bløtdyr det skal stå. Jeg bruker for lang tid på spesielle kjennetegn, vil gjerne få med alt, men / køen presser meg mot skranken så jeg skriver fort i en parentes: (valpete, vill, fett hår, korte / negler). Noe løsner stadig fra sine hinner og kan ikke fåes tilbake, men det forhandles og / dette er saken, dette er det som er trukket ned til hudens flater, er fanget i bein, felt av tid.» Leseren gis få «lese-nøkler» til denne diktningen. Selvfølgelig kunne man lest Wardenærs dikt som beretninger om personlige erindringer, reiser, drømmer og fantasmer. Men det spesifikt poetiske i disse tekstene - de fleste av dem prosadikt - begynner likevel først når det tales fra et sted som fratar oss muligheten til å tenke i personlige eller private kategorier og som åpner seg mot en mer nøytral poetisk stemme.
Man kunne tenkt at et slikt poetisk prosjekt står i fare for å bli tilfeldig og uforpliktende, altså at det ikke ligger noen konsekvens i det ugjennomtrengelige ved denne diktningen. Men den knappe formen og det til tider nærmest filmatiske, borende blikket gir stoffet i diktene en konkresjon som hindrer diktene i å utarte i abstraksjon og utvendig oppfinnsomhet. Samtidig er denne konkresjonen hos Wardenær bevegelig og omskiftelig. Det beherskede, begrepsorienterte og nesten tekniske språket, kan plutselig slå sprekker og vippe over i det påtrengende organisk-kroppslige, som her, i diktet «fra patologien»: «en båt er festet til en brygge, ei bru står plantet mellom øya og fastlandet / berget glir ned i vannet, trær står umælende / det kjente fester seg ikke lenger ved meg, cellene avstøtes, jeg spiser druesukker / innbiller meg ting; dysenteri, jernvintre / tilstanden er konstant og akutt, og jeg ber om å bli koblet til et apparat som kan måle / hvor lenge jeg egentlig har levd». En liknende bevegelse - at språket begynner å virke på egenhånd og bygger om virkeligheten - reflekteres i dødsallegorien «Herskapelighet», der det minutiøse språket og de konkrete bildene kan hende blir en slags (imaginær og innbilt) «utbrytning» fra den umulige og fastlåste posisjonen som (den språkløse og virkelige) døden jo egentlig innebærer: «Døden den galante herren med voksbehandlet mustasje / mørkt antrukket og dekorert med alle sine medaljer / inviterer damer og herrer på skikkelig vis, som i gamle dager / og ryktet går før ballet; alle rom skal være opplyst, punsj skal serveres / leker og seremonier og dans skal avløse hverandre / og utenfor, i mørket, skal almuen storøyd stå.» Men, det er i beste fall en midlertidig overskridelse av grenser: Den poetiske omformingen av eller «triksingen» med virkeligheten, med døden (døden som en misunnelsesverdig fest), kan aldri vedvare eller overta for det virkelige. For som tittelen på Wardenærs diktsamling signaliserer, påminner Houdini også om at triksene som gang på gang så ut til å redde ham fra nedsenkede kamre og massive låser, til slutt likevel kom til kort, med fatal utgang for Houdini selv.
Det er et poetisk særpreg i Wardenærs «Houdini til minne» som ikke er tydelig hos så mange andre poeter. Wardenær utfordrer den tradisjonelle forståelsen av hva den poetiske teksten springer ut av, hva den poetiske teksten forsøker å tale seg inn i. Og som - enda viktigere - sier noe om at god og viktig diktning ofte bryter seg ut av den forsonte menneskelige konsensus og inn i tilværelsens slagg: «Plutselig her, midt i fortellingens klarhet / sprer det stumme seg. / Alt som er utsagt dekkes til / elementene faller ned i sine krater / det kolorerte steiler, falmer, forstøver / sekunder og decennier blander seg. / Alle skyves inn i skadeverket.»
BRIT BILDØEN : "GODT NYTT FRA POETKOMETEN"
DAGBLADET 17.03.97
Når det i disse dager jamres over samtidslyrikkens elendighet, og det med til dels gode argumenter, så er det noe som er veldig viktig å merke seg. Og det er at det i den stabelen med diktsamlinger som kommer ut hvert år, faktisk alltid finnes en håndfull bøker av svært høy kvalitet
Det er heller ikke alltid grunn til å kritisere forfattere som i en periode gir ut bøker nesten hvert år. Blant dem finnes de som deler hyppig med seg av et reelt overskudd. Torild Wardenær har med Houdini til minne levert sin tredje diktsamling siden debuten i 1994. Andreboken hennes, null komma to lux , ble nominert til Brageprisen i 1995. Det er en forbløffende fart for en nykommer, og bøkenes kvalitet er upåklagelig.
Utbryterkongen
Med utbryterkongen Houdini plassert i tittelen får man et signal om hva diktene vil dreie rundt. Og de handler da også om innestengthet i kropp og hus, om fangenskap i tilhørighet og tyngdekraft. Det tjener Wardenær til ære at dette likevel ikke blir dradd for langt, at hun ikke terper på et klassisk tema og velbrukte innestengthetsmetaforer. Diktene hennes tilbyr tvert imot nye og overraskende måter å se på. Her er det ikke nødvendigvis en ulempe å være innesperret, for utenfor herjer et villmarksliv med drap . Samtidig er man selv av dem som fanger og stenger inne. Det er en vidunderlig allsidighet i disse diktene. Wardenær fanger kompleksiteten, men holder den ikke fast, lar den bare sprelle et øyeblikk før hun slipper den, i trygg forvissing om at den nok vil vise seg igjen. Det er vel dette som kalles dikterisk autoritet.
Dum krokodille
Wardenærs dikterjeg er både personlig og kollektivt. Det vil si at diktene dreier seg om det som er felles, at de handler om oss, i verden. Her er et jeg, et du, et vi, og jeget er på samme tid både jeger og bytte. Slik blir det gitt en stemme til alt levende. Og vi ler sammen av den dumme tiden, som har forkledd seg i et gammelt krokodilleskinn, noe som opplagt er en tabbe, siden den befinner seg langt nord i verden . Gjennom valg av språk og tema sidestiller Wardenær det poetiske med vitenskap, religion og politikk. Språket er nøkternt og klart registrerende. Her tilstrebes, eller gis inntrykk av, nøyaktighet. Poetiske påstander blir utlagt som vitenskapelige sannheter, og vil til slutt kunne leses som poetiske sannheter. Det virker som om Wardenær prøver å finne formler for samvær, enkle læresetninger å forstå livet på jorden med. Hun ønsker å sette alt inn i en sammenheng, siden ingenting taler forståelig alene. Det jeget som taler i diktene gripes da også av svimmelhet iblant: Plutselig her midt i fortellingens klarhet / sprer det stumme seg. / Alt som er utsagt dekkes til / elementer faller ned i sine krater / det kolorerte steiler, falmer, forstøver / sekunder og decennier blander seg. / Alle skyves inn i skadeverket.
Valpete, vill
Midt i alt det store er det også plass til situasjonskomikk. Som når jeget i diktet Underveis skal fylle ut passet, og har problemer med å få med alle relevante opplysninger om seg selv: (...) så jeg skriver fort i en parentes: (valpete, vill, fett hår, korte negler). (...)Humoristiske innfall preger alle Wardenærs samlinger, det samme gjør de formmessige finurlighetene. Mange av diktene hennes har denne rektangulært utseende grafikken som preger mye av 90-tallets lyrikk. De rektangulære diktene har en prosalyrisk form, de er tette og ordrike, med lange linjer. De er slett ikke sangvennlige, men gir slipp på rytme og klang til fordel for innhold. Det ser ut til at denne formen gir en egen frihet i omgang med elementer som hører virkeligheten til, en frihet Wardenær boltrer seg nærmest uhemmet i. Men når poeten tar i bruk et vokabular som hører vitenskapene til, er det ikke uten kritisk avstand: (...) I tillegg er månen blitt degradert på firmamentet og støyen fra vitenskapene, som høylytt / feirer seg selv, er plagsom til langt på natt.
Dette diktet, og samlingen forøvrig, bør leses i sin helhet, og er herved anbefalt!
INGUNN ØKLAND: "BESNÆRENDE OG ELEGANT" AFTENPOSTEN 29.04.97
Et spennende konsept utfoldes på en utvungen og stilsikker måte.
Torild Wardenærs tredje diktsamling, «Houdini til minne» har bokårets hittil stiligste omslagsillustrasjon: Den fastlåste munnen (eller kjønnet) i rød fløyel av Cathy de Monchaux. Vi husker dette kunstverket fra hennes utstilling på Museet for samtidskunst i 1995, der det ble presentert under tittelen «Defying death I ran away to the fucking circus». Som også tittelen på Wardenærs bok indikerer, dominerer motiver som fangenskap og løsrivelse hennes poesi. I «Houdini til minne» utfoldes denne tematikken med et imponerende overskudd av besnærende bilder, klassiske lyriske virkemidler og intelligente konstruksjoner.
«Fangevokabular»
Den første av tre avdelinger i «Houdini til minne», med tittelen «Fra fangevokabularet», skildrer en jeg-figur som utforsker kroppens grenser og dens forhold til tiden og rommet. Dette skjer ved hjelp av så vel pseudovitenskapelige observasjoner som poetiske bilder. Jeg-figurens daglige gjøremål, hennes finurlige og til dels latterlige resonnementer er innrettet mot mulighetene for ø «løse seg fra jorda tiltrekningskraft». I stedet opplever hun at tingene rundt henne, dyr og historien oppsøker henne. Hun blir «frekt angrepet av løse eksistenser», og fantasien hennes «trekker tall til seg som møll trekkes til lyset». I tråd med omslagsillustrasjonen er mange av bildene i den neste avdelingen, «Til strupelokkets uskyld og håpfullhet», knyttet til munnen, dens forhold til hodet, pusten, halsen osv. Nivået for bildene er dels pseudobiologisk («tungen er trolig temmet mellom tanngarden»), dels tematiserer de forutsetningen for språklig samforståelse. Den siste avdelingen, «I menneske-ham», er en liten syklus på åtte tekster. Denne avdelingen er dominert av en vi-figur som prøver ut kroppens muligheter og begrensninger ved å kle seg i diverse utslitte plagg og bevege seg bakover i tiden: «Hvis vi ser på hverandre, kan vi gjenkjenne dyret, opphavlig og slik det en gang troskyldig sto/fram: glattskinnet, varmspettet, brunøyd./La oss derfor, også denne gangen, la nåde gå for rett.»
Klang og rytme
Noe av det som imponerer med «Houdini til minne» er at Wardenær, til tross for en utforskende og kroppsorientert poetikk, har et naturlig og produktivt forhold til de klassiske lyriske virkemidlene. Lydmalende ord, bokstavrim, gjentagelsesmønstre og rytmiske strategier er tilstede på en så subtil måte at disse virkemidlene aldri blir prangende. Wardenær holder på bokstavrimet akkurat så lenge at det får betydning, men ikke så lenge at det blir banalt. Legg for eksempel merke til bruken av i-, y- og u-lyd i følgende passasje: «Bare pusten slipper unna, der den sirkulerer dypt og sikkert mellom høyere luftlag og solar plexus.» I en bok som «Houdini itl minne» kunne det sikkert være fristende å innføre en autoritativ, overordnet jeg-figur som signaliserte at bokens «vitenskapelighet», kvasivisdom og lekenhet skulle stilles i relieff mot et mer «seriøst» eller egentlig bakteppe. Men nettopp fraværet av en slik korrigerende, leserveiledende instans er med på å gi boken driv og spenst: Et Wardenær-dikt som har fått deg til å le, får deg like etterpå til å stusse eller undres.
