KETIL RØED: "Poesiens beboelighet"
Krabben. Tidsskrift for poesi. Sept.2024.
Enhver diktsamling er, mer eller mindre, et utsagn om hva dikt kan brukes til, hva slags funksjon poesien har. Torild Wardenærs Eks jordisk (2024) er blant de mest handlekraftige jeg har vært borti, slik sett, for den indekserer og utforsker mange av de 2 878 utrydningstruede artene som er oppført på den norske rødlisten. Nærmere bestemt er det 1 964 arter hun tar for seg, og som hun selv presiserer i prologen, er de inkluderte “med norske navn, (av de totalt 2 878 utrydningstruede artene) i rødlistekategoriene ‘Kritisk truet’, ‘Sterkt truet’ og ‘Sårbar’”.
Wardenær diskriminerer ikke, og inkluderer alt liv, både planter og dyr. Hun sprer benevnelsen av dem ut blant sine dikt, hvor hun fordyper seg i ytterligere utvalgte arter på forskjellig vis.
Vekslingen mellom å nevne og navngi de truede artene og selve diktet, er interessant i seg selv, for navnelistene kommer ikke mellom diktene, men plasseres på en selvstendig side i det enkelte diktets forløp. Slik hentes artsnavnene frem fra listens nøytralitet (eller: enhver listes nøytralitet) og lar individene utspille seg innenfor det enkelte dikts idiom.
Wardenær bryter også opp verket som en egen kategori utenfor artene hun kretser om poetisk, og antyder dermed at trusselen ikke kommer fra noen utside, men berører nerven i både litteraturen og våre egne kropper. Grensesnittet mellom artene og leseren skrives frem innledningsvis, for å understreke at disse er viklet sammen. Hjernehinnen resonnerer eksempelvis med den truede arten skyggespindelhinne (leptosporomyces mundus):
Hvis vi skulle komme til å tenke på skyggespindelhinne,
aktiveres nervesystemet vårt, styrt fra hjernen og de tre hinnene der,
som ennå beskytter oss mot entropi og nedbrytning:
den harde hjernehinnen, spindelvevshinnen og årehinnen.
Det er nok den mellomste, spindelvevshinnen, som nå vibrerer lett, som når
et vindpust rører et edderkoppnett. Det er den som beveges og signaliserer til
følelsessenteret om ords sammenfall, om organismers bortfall, om sorg, fare og
tap, men mest går signalet til sorgsenteret, hvor tanken gjemmer seg,
slik det hvite fruktlegemet gjemmer seg, dypt i gammel ved,
i en rest av furustammer, nær urskog,
på et sted vi aldri har vært.
Wardenærs prosjekt minner meg litt om det performative alvoret som ligger i opplesningen av avdøde etter en tragisk hendelse, som man jo gjør for å anerkjenne dem som er gått bort, men her er det altså naturen – floraen og faunaen – som får befestet sin eksistens i ordene, ikke mennesker. På denne måten kan Eks jordisk sammenlignes med danske Inger Christensens kanoniserte diktsamling Alfabet (1981), som jo også hadde til hensikt å bekrefte eksistensen av alle mulige fenomener, og på den måten vikle virkelighetens bestanddeler direkte inn i den poetiske substansens vitalitet. Som Christensen skriver i sin velkjente stil:
duene finnes; drømmene, dukkene
dreperne finnes; duene, duene;
dis, dioxin og dagene: dagene
finnes: dagene døden; og diktene
finnes: diktene, dagene, døden
Wardenær gjør noe lignende, siden alt hun sier inviterer noe virkelig på utsiden av diktet, inn i teksten og gir det en hovedrolle. Begge har et utvidet poesibegrep i den forstand at kjernen av lyrikken er en scene for noe annet enn diktet selv, selv om jo diktets rytme og valører er det som regisserer og formgir hovedaktørene og narrativet som oppstår rundt gjesten. De tar på seg ansvar forutsatte virkeligheter ved å invitere ikke-dikteriske gjester til sin egen poesis varmestue – en type moralsk gest som det er lett å beveges av. Verden kan jo være med direkte, i diktet! Deres poesi er en form for aktivistisk poetisering, fordi de ønsker å handle i verden utenfor litteraturen gjennom litteraturen; de ønsker dernest å bevege oss, i samme retning, slik at vi kan se klarere og ta mer ansvar for hva vi ser, slik de selv gjør.
Samtidig er det en tragisk og mørk undertone i Wardenærs poesi, som ikke finnes i samme grad hos Christensen, selv om hun vitterlig inkluderer krig og dødelighet som en konstant trussel mot det som finnes. Vekslingen mellom liv og død får et nærmest symfonisk løft i Christensens poesi, i den rytmiske rokeringer av det som finnes, og måtene teksten oppløser de rigide skillene mellom ulike eksistenser. Hos Wardenær er det snarere snakk om et rekviem, en mollstemt lovsang over det som er i ferd med å forsvinne, eller allerede er borte.
Likevel er det noe håpefullt også her, både i anerkjennelsen av det som forsvinner, men også i troen på hva poesien setter oss i stand til. For det er fraværet av et levelig sted, et habitat som artene kan blomstre i, som gjør at hun har skrevet denne boka, og den kan fungere som et alternativt livsmiljø for det som er borte eller i ferd med å bli borte.
Og det er dette som er denne bokas unike skjønnhet – den er en redningsoperasjon. Wardenær skaper hybride felt hvor kultur og natur flettes sammen med et slikt felles ærende – opera, for eksempel, og musikk i det hele tatt, brukes som former som fastholde forsvinnende liv. Som her:
Vi skriver i stedet en libretto for mosen som aldri byr seg fram, men som
vokser i sprekker i golde, humide fjellsider. Blant de minste vekstene i
planteriket er den, der den gjemmer seg bort, sky og sjelden, nær fosser
og utilgjengelige stryk.
Eks jordisk er en vakker, om enn melankolsk, samling hvor poesien får en fornyet styrke, fordi den får en oppgave i naturkrisen: selv om litteraturen ikke kan løse verdensproblemene, kan den i det minste skape økt oppmerksomhet for naturen som er i ferd med å forsvinne. Jeg har stor sans for denne type poetisk aktivisme. Det kommer vi til å trenge mer av fremover.
KJETIL RØED (f. 1973) er blant de mest profilerte kunst- og litteraturkritikerne i Norge de siste årene. Han har skrevet fast i Morgenbladet (2001-2010), Aftenposten (2011-2018) og Vårt Land (2018). Som forfatter har Røed utgitt blant annet Kunsten og livet, en bruksanvisning (Flamme forlag, 2019), Kunsten og døden, en bruksanvisning (Res Publica, 2021) og Fra punktum til kolon, et essay om kritikk og kjærlighet (Pelikanen, 2022). For tiden jobber han med en større utgivelse om politikk, kunst og kjærlighet. Røed har vært redaktør for Billedkunst siden 2018.
SINDRE EKRHEIM: «Om artanes forsvinning»
Stavanger Aftenblad, 02.09.2024
Diktboka «Eks jordisk» er ein sørgjesong – eit litani – som vekslar mellom dikt og namnelister over truga organismar. Her får ein verkeleg sanne at det ligg tjukt med poesi i artsnemningane.
At poesien faktisk eksisterer, at den finst i dei heilt konkrete tinga og i livsformene rundt oss, også i det som er truga av forsvinning, er boka «Eks jordisk» av Torild Wardenær eit godt eksempel på. Ta eksempelvis artsnamna som står på raudlista. Poeten har på venstresida gjennom heile boka kuratert og ordna 1964 av dei totalt 2878 artsnamna som er raudlista i norsk natur.
Når ein vert presentert for namna slik, får ein assosiasjonar til minnetavler over falne i ein krig. Inntrykket er massivt og sorgtungt, især når ein tenkjer at alle desse artane er i ferd med å bli utrydda grunna menneskeleg erobringstrong, teknologi og kapitalistisk aktivitet.
Men kanskje er det først idet ein bokstaverer, les – høgt eller inni seg – at ein oppdagar lydane, rytmane, biletpotensialet og heile den poetiske krafta som namna rommar. Underlege ordsamansetjingar, tungebrekkarar, vene namn, humørfylte, skumle og namn som manar fram fjerne verder; for berre høyr: dvergglye, loddenblomsterflue, kokosknoll, panserkrabbeedderkopp.
Namnelista vekslar med poetens eigne dikttekstar. I dikta kan det handle om å vere i felten, freiste å finne og sjå ein sjeldan art, anten det er brugde eller hubro. Tekstane blir til minnebilete som held livsformene fast i deira forsvinning, samstundes skapar dei nye suggestive bilete ved å reflektere over deira eigenskapar, utsjånad og omverd. Kvardagslege situasjonsriss blir kombinert med mytologiske og historiske refleksjonar som gjer at rommet ekspanderer.
Kva som har bestemt at 37 artar blant det store mangfaldet har blitt vidt ein tekst, er det kanskje ikkje lett å gi svar på: «Flere utryddningstruede slørsopper stimler sammen for å komme med i / dette diktet. Alle verdige, også i kraft av sine vinnende navn.»
Paradokset er at den menneskelege erobringstrongen, – som er årsak til at mange artar er i ferd med å forsvinne under den eskalerande økologiske krisa – også gjorde at artane blei kartlagde. Slik har me eit godt og eksakt bilete på tapets behaldning.
Sjølv om tekstane er sterkt prega av tapsmedvit, har Wardenær skrive audmjuke, sanselege økopoetiske tekstar som er haldne i ein avdempa, nesten litt tørr tone. Ja, nett det tilbakehaldne gjer at det poetiske potensialet i listene over artsnamn vert ekstra påakta.
