Døgndrift

KARIN MOE: "INFORMERT DRIFT" STAVANGER AFTENBLAD 16.10.98


Torild Wardenær løyser på sine metodiske grep i si fjerde bok, «Døgndrift». Den har ikkje samlande kompositoriske og metaforiske grep, slik som «Houdini til minne», frå 1997. Likevel er her eit kretsande tema, kretsande rundt tida og dei ulike kvalitetane i vaken tid og i søvntid.

Me kjenner igjen den utvida kollektive og kjemiske subjektiviteten som er Wardenærs diktar-ego eller diktarsubstans, det ville vera eit betre ord for det porøse subjektet, eller partikkelskrifta som driftar i ulike element, ulike register som luft, tanke, blod og lys. Kroppen er ikkje begrensande i dette diktuniverset, kroppen kommuniserer veldig, med alt levande, til alle tider.

Den er ikkje romantisert, finn ofte sitt tekniske vokabular frå naturvitskapane, frå fysikken, frå biokjemien. Kroppen møter det imaginære med sitt hjerneregisters katalogiserande og ordnande forråd og med sin fysiske, reelle materie; Wardenær går uoverfladisk til verks, punktvis og ordnande. Men også med eit parodisk sideblikk til eigne metoder og den tilsynelatande nyetablerte orden, akk, så midlertidig, så lokal! Her om året sat vinnarane av Nobel-prisane i eit studio og diskuterte på tvers av faggrensene. Mange, frå naturvitskapane, viste til eit merkeleg fenomen: at lyrikken, naturlyrikken i vår tid, var så milevidt frå oppdagingane i naturvitskapen, var så romantisk, så falskt humanisert. Wardenær gjer noko med dette. Undersøkjer også denne fordommen.
Det har lenge vore gjort noko med dette; eg sender pakken tilbake til naturvitarane; det er godt mulig dei har lese feil poesi. Wardenær kjem på       rekke med surrealistane, med modernismens utforsking av straumane frå medvit og undermedvit, med utforskingane av det intersubjektive rommet og tilhøyrigheita i verda, ved forfattarar som Hildegard von Bingen, Virginia Wolf, Nathalie Sarraute og brasilianske Clarice Lispector. I dette feltet er det også nærliggjande å ta inn den mystiske erfaringa, dei symbiotiske religiøse sansingane: eitt med, alt med.
Her må ein trø med godt konturert sko; det gjer Wardenær. Ho vil spesifisera og veit at ho er del i denne spesifiseringa. Poesien hennar er presis i det oppløysande, ho insisterer på «våre fint siselerte hjernen", på kunnskap i kjennskapen. Også «Døgndrift» er informert drift. Denne boka utspør og utprøver den noko lengre setningen, kortprosastykka innfører ein normalitet som balanserer destabiliteten. Wardenær tar oss med på kunstutstilling, på køyretur, på kyrkjebesøk og gir rammer i det «gamle» realistiske repertoaret. Eg vil seia at den vedtekne normalrealiteten er sterkare til stades i denne boka, og med det muligens sterkare utfordra? Eller kan dette inntrykket botna i at fleire utvida subjektrøynsler er komne inn i varmen, inn i den trivielle fellesrealiteten: eg tenkjer ma.a. på at vekeblad og triviallitteratur renn over av utanomkroppslege erfaringar, før-døden opplevingar, religiøse gjennombrotserkjenningar og mirakel. Skulle eg vera perfid, ville eg seia at dette må då merkast i poesien!
Der er store språklause felt i dag, patetisk hjelpesløysa, i alt snakket. Språkløysa er stor også i vitskapen, spesielt i naturvitskapens språk for sjølvforståing. Klisjeane peikar og gaper, men dei peikar. Å få på plass nye språklege konvensjonar hastar; poetar i dette feltet tar på seg eit stort intersubjektivt, kollektivt arbeid. Poetane burde vore på statens helsebudsjett, eller samferdslebudsjett, spør du meg.
Det er i dette feltet Wardenær arbeider, presist og slepphendt, hard i tankekantane og med djupt alvor, på kanten av søvn og draum. I dag er naturvitskapane igjen i ferd
med å bli ideologi, fleire og fleire bøyer seg for genmetafysikken. Og globalisering heiter det på marknadsspråket, at alle går i eitt. Då treng me poetar som Wardenær.


INGER ØKLAND: "EN TAMMERE, MEN MER DREVEN TORILD WARDENÆR" AFTENPOSTEN 17.11.98


Poeten fremstår nå som mindre ekstrem og mer sjarmerende
enn tidligere. Torild Wardenær publiserer i høst sin fjerde diktsamling på fem år. I løpet av denne tiden er hun tildelt flere mindre priser og legater, senest i forrige uke mottok hun Halldis Moren Vesaas-prisen. Hederen er vel fortjent, for med Wardenær er den kroppsorienterte poesien fra 1980-tallet kraftig omdefinert og revitalisert. Der 80-talls poesien gjorde kroppens fornemmelser til diktets foretrukne sentrum, gjør Wardenær kroppen til en helt upålitelig og kjemisk uhåndgripelig størrelse.


I arbeidet med denne alternative kroppsforståelsen kobler
Wardenær kroppen til kosmos gjennom kvasivitenskapelige bilder. Men i kontrast til tradisjonell metafysisk poesi er
dette lekende og fantasifullt utført. Den fjerde boken forsterker også inntrykket av at Wardenærs humørfylte raljering med naturfagene ofte gjør tekstene direkte sjarmerende, noe som langt på vei tar brodden av det vanvittige verdensbildet hun skisserer.

Prosalyrisk
Mange av diktene i "Døgndrift" søker å avdekke hvordan kroppens omgivelser motarbeider eller støtter opp under dens eksistens. Menneskeskapte ting som eikesengen, furugulvet, linskjørtet eller bordet vurderes ut fra fenomener som tyngdekraft, vekt, balanse og bevegelse. Hvordan virker disse tingene på kroppen, i lys av de naturvitenskapelige lovene kroppen - og tingene - er underlagt? For dels å spille på lag med naturfagenes selvsikkerhet, legger Wardenær inn et saklig moment i form
av en svært nøktern tone: "jeg er fast og flytende, håndleddene er glatte og uten lyte, korpus en svær galakse
med / fusjoner, høye himler, supernovaer og armer og bein
bøyes stadig i / førtifemgradersvinkel".

I "Døgndrift" videreutvikler Wardenær den prosalyriske tendensen fra tidligere bøker. Flertallet av tekstene har et rektangulært oppsett og en fortellende grunnholdning; enkelte steder er til og med kriminalfortellingens struktur og driv trukket helt inn i diktene ("Jeg tar en U-sving I/II). Boken er likevel tett og konsentrert, og Torild Wardenær er svært sikker i sin bruk av tradisjonelle klanglige virkemidler.
Antagelig er det også den prosalyriske formen som nå gir
Wardenær plass til å utvikle en koketterende attityde. Midt i arbeidet med en djerv og vill fremstilling av kroppens kjemiske og biologiske sammensetning, kan tekstene få preg av en naivistisk pratsomhet ("vennligst ikke svar på retoriske spørsmål …") Andre steder er det vanlige eksistensielle spørsmål som står på spill - spørsmål som innenfor Wardenærs poetikk krever andre svar enn det mest "ærlige": "skriften spør: hva er det som er viktig? og for å være ærlig synes jeg det er best å svare ignorabimus, som betyr: det får vi aldri vite". Slike passasjer mangler også den tettheten og musikaliteten som ellers preger boken, på samme måte som stående vendinger ("men bevares, det er nok av (...)","det kan jeg vitterlig huske") truer konsentrasjonen.


Gjennom sine fire diktsamlinger har Torild Wardenær skapt
et friskt og dristig univers. Men dette universets litterære originalitet er helt avhengig av poetens mest ekstreme kvaliteter.


MARIA KIELLAND KRAG: "SJELDEN SENSITIVITET, STOR PRESISJON "FÆDRELANDSVENNEN 30.11. 98


Torild Wardenær er dikteren som med en sjelden sensitivitet og presisjon         undergraver den påståtte følelsesløse og kliniske ved fysiske fakta og målbare størrelser. I diktsamlingen "Døgndrift" får atomer, klorofyll, ioner, tyngdekraften, det faste og det flytende karakter av å være de ømmeste kjærlighetserklæringer til livet. Alle bør unne seg den festen det         er å lese "Døgndrift" av den enkle grunn hun selv gir, i et forsøk på å oppsummere det ufattelige: "Tingene henger sammen/på andre måter enn vi tror". Ved å referere til naturens usentimentalitet og evige kretsløp         viser hun stor tillit til at det finnes mening og orden, uten å besjele denne         innsikten med romantisk innhold:
"Jeg stoler på hjernen, jeg stoler på den i dette: at den dirigerer kjemien som alltid er på/ferde med sitt sus og søtladne miks. At den ordner med nok surstoff til at jeg skal/klare meg. At den holder på avstand det verste         i språket, det som sirkulerer frekt og freidig inni dens fine irrganger og binder fett og protein og fyndord. At den kaldt/støter bort det som eser ut til det ugjenkjennelige, som snakker alle etter munnen: kjøpmenn, nyhetsopplesere, prester. Påkalt eller ikke kommer ordene: vær ikke redd,de siver inn og ut av hodet mitt som en liten gud. Så kastes jeg ut i det igjen, beskytter/meg med små skjold mot ståket, ser på skyene, månen, de mørklagte skipene- alt/som holder min lille verden sammen, og jeg setter min lit til hjernens uforferdede agenter; de skyter treffsikkert, smugler kaldblodig inn det som måtte mangle, det/vanlige: tro, håp, kjærlighet" (fra "Blant alt som våker II")

Når naturen vanligvis beskrives som bilde og ide går Wardenær inn i naturens lover og innebygde streben etter likevekt. Det innebærer bl.a. at døden tematiseres som en nødvendig følge av livet: "etterpå skal atomene         overta og på ny innsette den besværlige sjelen, forankret denne/gangen i for eksempel mandellunden/---/Siden vil jeg si meg villig til å gå i hundene, eller tilbake til grottemørkets fauna" (fra "Exit") 

Fra samlingen "null komma to lux"(1995) finnes teksten "tilfeller for øret". Denne teksten er så presis, kompakt og høystemt at det bare er å håpe at Wardenær på en grå dag minner seg selv på at hun har skrevet den, og smiler. Etter årets samling har hun all grunn til å fortsette med det.


HADLE OFTEDAL ANDERSEN: "WARDENÆRS SYKLISKE VERD"  DAG OG TID 10.12.98

Torild Wardenær har på kort tid fått ord på seg som ein kresen og dyktig forfattar. Årets bok, den fjerde sidan debuten i 1994, har fått namnet Døgndrift

 Og det er vel kanskje ulikt kva assosiasjonar ein får av ein slik tittel. Men det ser ut til at det er ulike menneskelege syklusar, at det er tilbakevendingar, kontaktpunkt og overgangar i liva våre som er den raude tråden. Sjølve ordet "Døgndrift" refererer jo både til døgnets repeterande karakter og til menneskeleg aktivitet, til det å driva noko. -Eller til å flyta viljelaust med på noko ein ikkje har kontroll over.

Noko lett å få tak på er det ikkje, dette her. Når det ganske langt ute i boka heiter at "Tingene henger sammen på andre måter enn vi tror", så er eg heilt samd i det. Fram til då, og også vidare, rissar Wardenær opp den eine samanbindande rørsla meir uventa enn den andre. For visst ser eg at det oppstår ein kontakt med dei store overgangane i tilværet når ein sit med hendene på rattet og ventar på at livet skal passera revy i sekunda fram mot smellen når ein rasar inn i møtande trafikk. Og visst ser eg at ein U-sving har noko av det sykliske si rørsle i seg, fordi ein vender om og held fram på ein gong. Men eg har nå ikkje tenkt på det eigentleg, før nå, at det kan opplevast slik også i eit moderne og oppjaga liv der dei perspektivgjevande viddene og skogane er langt borte, men at forteiknet på ein måte blir motsett; I kontakten med dei store hjula i tilværet er det atskillig meir panikk i Wardenærs bymiljø enn hos meir tradisonelle heilskapsskildrarar som til dømes Olav H.Hauge, der døden og det utopiske gjerne eksisterer på same stad.

Eg meiner forfatteren får mykje ut av dette, at ho gjennom dei drygt 40 tekstane evner å skapa ei oppleving både av den totaliteten denne sykliske tenkinga representerer, og ei oppleving av at kvar einskild tekst har noko nytt og interessant å fortelja. Og som prosalyrikar, som ho oftast er, framstår ho no som før med ei imponerande glød. - Både i sin store iderikdom og i trua på den endeframme prosaens eiga, språklege kraft:

Blant alt som våker V

"Bordet sover aldri, samler oss rundt seg, firbent, trefarget, oppreist som nå, susende-drømmer med åpne øyne,kvistet, kappet, har vært skog, har vært til nedfalls, sådd seg på ny, har ventet på frøet, kjøttet. Bordet kjenner logikkens avmakt, mine albuer, underarmer, kjenner mine vekslende manérer, den flaskegrønne kjolen, de salte måltidene, seremoniene i mørketiden; flamme, olje og vann.

Det tales her, men bordet tolker ikke oraklene for bokstavelig. Det tier og holder seg oppe, dekket."

Her ser me at bordet går inn i menneska sin syklus, at det er eit samlande punkt som dei stadig vender tilbake til. Samstundes har bordet også vore inne i ein annan syklus, som bord, der det er og ikkje er del av rørslene til dei rundt seg. Det er den teiande, den uvitande sine rørsler som her møter menneskas medvitne og orkestrerte motsvar til det same. Og som samstundes er orkestrert, som bord og ikkje minst som dekka bord, men utan sjølv å ha teke aktivt del i denne iscenesetjinga. Eller noko slikt.

I alle fall er denne teksten-som eg mellom anna har valt fordi han er så kort at han kan siterast i heilskap- eit lite og illustrerande døme på den enorme kompleksiteten som desse 60 sidene utgjer. Det formeleg veltar fram her, før boka blir avrunda med den openbare peikinga mot at me også er del av den uvitande syklusen, men at me bare ikkje heilt forstår det: "vi er unnfanget flere ganger/vi har levd lenge, cellene har gjennomgått eksplosjoner […] men det får ingen følger for oss, alt fortoner seg bare klarere: vårt mørkerøde indre, den påståtte atmosfæren, ukjente språk som lodder sine ord mot sandbunner, mot våre fint siselerte hjerner".

Imponerande! Og kanskje, kanskje er Wardenær meir open som forfattar nå enn ho var i si førre bok, fjorårsmodellen Houdini til minne. 


ØYSTEIN ROTTEM: " GODT OG KREVENDE" DAGBLADET 15.12.98

Med høstens diktsamling befester Torild Wardenær sin posisjon som en av 90-tallets mest spennende lyrikere.


Man lukkes ikke gratis inn i Torild Wardenærs
poetiske rom. Som leser skal man anstrenge seg for å følge med i hennes       dristige språklige manøvrer og overraskende billedkombinasjoner. Men det er bryet verdt.

Den krevende formen setter tanker i sving, lukker øynene våre opp for andre sammenhenger enn dagligdagens, peker ut veier å gå som fører hen til andre steder enn dit vi fra først av forventet å komme. Hun er ingen utpreget følsom lyriker. Selv når det er følelsesladde stemninger hun lodder, holder hun et lokk over de emosjonelle kildene. «Jeg stoler på hjernen», heter det i diktet «Blant alt som våker», «at den dirigerer kjemien som alltid er på ferde med sitt sus og sitt søtladne miks». Hjernen kan holde det verste i språket på avstand, heter det videre, dens uforferdede agenter skyter treffsikkert og smugler kaldblodig inn det som måtte mangle.

Klarsyn
Men selv om hun skriver med hjernen, er det ikke hjernegymnastikk hun bedriver, ingen intellektuell lek med ord for ordenes egen skyld. Et dypt alvor preger diktene; de er skrevet på liv og død, og de handler om det. Tanken på døden er nærværende i mange. I et av dem tales det om at «denne dødsforvirring i levende live har ingen kur» («Exit»), i et annet om at «proletaren Død fotfølger meg» («Framstøt fra proletariatet»), i et tredje om at vi er «en ansamling kjemiske substanser, udetonerte, ventende på dødens bluss» («Figurativt»), i et fjerde om at «døden sitter med makten, tilbyr antigaven, den uakseptable, den som skaper gjeld» («Gavetid»), og i det aller siste diktet («vi velter dybdemåleren») om at «døden venter på ny og på ny». Hos Wardenær virker imidlertid ikke dødsbevisstheten lammende. Isteden gir den klarsyn. Dikt-jeget står stadig opp fra den død som sinnet hennes senkes ned i, og «alt fortoner seg bare klarere: vårt mørkerøde indre, den påståtte atmosfæren, ukjente       språk som lodder sine ord mot sandbunner, mot våre fint siselerte hjerter. «Slike forunderlige overganger og koblinger finnes det mange av. I diktet «fuge» velter «lys, troperegn, tarmer» ut, og «sommerens skjørlevnet flekker til den fargeløse vinteren» når «november dirkes opp». Ord og bilder som tilsynelatende intet har med hverandre å gjøre, stilles uformidlet ved siden av hverandre. Til dette bildet hører også dikterens forkjærlighet for antiteser og selvmotsigende utsagn -'oxymoron' av typen «tordnende ømt». Karakteristisk for uttrykksmåten er også de mange besjelings- og personifikasjonsmetaforene som gjerne inngår i disse antitetiske uttrykkene.

Tørr
Men Wardenær kan også være direkte og konkret. En tørr humor kommer da gjerne til uttrykk, f.eks. i «Interiør II» der hun maner fram bildet av presten ved skrivebordet som sitter og tenker på kalkunkjøtt (!): «Han tenker på sjøstjerner, terylenskjorter og på barna sine, men mest av alt på kalkunkjøtt». Men også dette og andre dikt der hun taler konkret, er preget av brå overganger. Det originale i Wardenærs poesispråk beror kanskje nettopp på denne særlige vekslingen mellom det deskriptive og det metaforiske, det realistiske og det fantastiske, det enkle og det dunkle. I diktet «Fra manesjen» karakteriserer dikt-jeget denne metoden på indirekte vis selv: «Jeg sier jeg må stå opp og gjøre noe nyttig, samle brensel for eksempel, men jeg blir liggende og fortsetter med å tale enkelt, se dobbelt.»
«Døgndrift» er Wardenærs fjerde samling. Den består av 44 dikt. Ikke alle       virker like forløste. De lukker seg om seg selv og ruger over sine egne gåter. Men det er mye godt her- atskillig mer enn i en gjennomsnittlig norsk diktbok. Det har vært delte oppfatninger om Wardenærs lyrikk. Jeg hører til dem som regner med henne blant de mest spennende lyrikkdebutantene på 90-tallet. Årets diktsamling har ytterligere styrket min oppfatning.

 

INGRID NIELSEN: "GAVENS LOGIKK", BERGENS TIDENDE 20.02.99

En av fjorårets store norske diktsamlinger.

Torild Wardenærs siste diktsamling, Døgndrift, appellerer i første rekke verken til umiddelbar forståelse eller dypfølt stemning. Og likevel, eller nettopp derfor, er det lett å merke at noe viktig foregår i diktene hennes, enten en skulle ty til betegnelser som "presserende stoff" eller "litterært trykk". Dette ubestemmelige i Wardenærs dikt er på ett plan knyttet til det poetiske jeg'ets akselererende forsøk på å betegne seg selv - og umuligheten av å finne et presist eller uttømmende bilde på dette selvet. Det mest slående ved jeg'et, eller jeg'ene, er likevel den kokette, tilgjorte og eksentriske stemmen (som enkelte steder kan minne om Emily Dickinsons poesi eller Marie Redonnets prosa). Det er en krevende og nesten megaloman stemme, dette: " (…) Jeg blir storforlangende, krever at et vern settes rundt meg og navnet mitt, at bører blir tatt fra meg, at årene som skal komme må forlenges, (…)".
Det krevende og hevdende har sitt forvrengte speilbilde i en tvangsmessig imaginasjon, oppdiktning. Diktene maner frem landskap, gjenstander, personer, attributter og krefter. Jeget fungerer i enkelte dikt altså som en gud, som (imaginært) kan "skape", mestre - og således overskride de begrensningene som betinger den menneskelige eksistens: "Jeg lever allernådigst og storslått, og ved årsskiftet er det gavetid: presanger til pater O, til peter pan, til mamma, til de snille grandonklene og alle mine venner, vi skal leve evig/jeg gir dem evighetsgavene: et villdyrskinn, sterke grønne lianer, jeg har temmet litt tid for dem, jeg tenner lys, (…) jager bort helveteshundene, alt som kan plage dem, strør om meg med trylleord og fromme bønner. (…)"
Men til slutt må "gavene" alltid leveres tilbake, eller snarere: de stjeles tilbake.
Fra samme dikt: "men døden sitter med makten, tilbyr antigaven, den uakseptable, den som skaper gjeld." Den magiske - og maniske - tryllingen (som jo også er diktningens vilkår) glemmer, om enn bare midlertidig, menneskets reelle og uunngåelige vilkår. Selv om dødsperspektivet nok er mer til stede i Døgndrift enn i Wardenærs tidligere samlinger, blir hun ingen Ulven epigon, med døden som allestedsnærværende "skygge" eller tekstene som barokke "memento mori" ("husk at du skal dø"). Det er ikke dødens radikale mangel, dødens rene "ikke" som er Wardenærs poetiske virkefelt. Med døden som én polaritet, vektlegger Wardenær heller "alt som våker - reelt og imaginært. Det handler om en vitalitet, et overskudd som virker og som gjør seg gjeldende, som så å si presser seg på og krever stemme, uttrykk. Dette overskuddet har lite å gjøre med et lystig, "kreativt" eller uforpliktende oppkomme: Det er dels manisk kvernende, dels tankemessige utprøvinger som synes pinefullt ustoppelige.
Med andre ord: Diktene betoner kraften og utholdenheten i de bildene, sammenhengene og overgangene som mennesket produserer for egen maskin - og som underteksten signaliserer; i en mulig flukt fra det lukkede her og nå. (Fysiologien og psykologien har jo skrevet mye om de løpende tankefluktene som kan opptre i ekstreme situasjoner uten stimuli - i fangenskap, i tomme rom, ved kroppslig lammelse.)
Med sine lett kokette stemmer ("Jeg tar navnet Roslin"), sære univers ("bordet tolker ikke oraklene for bokstavelig") og vridde sammensetninger ("granatepler, eroderte mauriske tårn og knokler"), kunne Wardenærs dikt vippet over i hul, liksom sanselig eksotisme. Men Wardenær klarer den kunsten det er å få de overmodige, eventyrlige og overskridende jeg'ene til å peke på oss som lesere, som tror vi kjenner grensene mellom det mulige og umulige, mellom liv og død, mellom frihet og tvang. 
Hadde det ikke vært for at slike rangeringer kun tjener kulturlivet og også er så uinteressante, ville jeg ha sagt at Torild Wardenærs Døgndrift var fjorårets viktigste diktsamling.

© Torild Wardenær 2013